Concrete particular insecurity breeds sympathy which can grow into content. Security breeds adornment

Ivan Galuzin

Freddy Knox Project Space, Oslo
9. januar - 24. januar 2010
Kritikk 15.01.10

Galuzins slaggstoffer

Ivan Galuzin har vært svært synlig på den norske kunstscenen de siste årene. Han har deltatt på en rekke gruppeutstillinger, men har også som kurator vært med på å prege et tidsbilde noen velger å kalle «nyromantisk», med fot for subjektiv intensitet. Det parallelt høystemte og rølpete Galuzin Gallery/TAKFAG (The Art Gallery Formerly Known as Galuzin) ble en tidlig base for en ekspressiv forfallsestetikk som har vist seg å ha stor gjennomslagskraft. For første gang har Ivan Galuzin nå separatutstilling i Oslo, på det høyst velkomne, kunstnerdrevne galleriet Freddy Knox Project Space.


Concrete particular insecurity breeds sympathy which can grow into content. Security breeds adornment. Dette er tittelen Galuzin har satt på utstillingen, en tittel som effektivt understreker den kronglete og pompøst overveldende tendensen i hans kunst. Denne iveren etter kryptiske manifestasjoner, i utpenslet aversjon mot en pedagogisk formidling, underbygges ved at han legger opp til en slags konstruktiv språkforvirring, her er russiske bokstaver og lengre tyske passasjer om hverandre. Kanskje ønsker Galuzin med dette også å demonstrere språkenes stiliserte konnotative egenskaper. I en tvetydig sone glir tekst, bilde og organiske ekstrakter over i hverandre og underminerer stabile konstruksjoner. Den tettpakkede utstillingen mer enn antyder en produksjon i høygir. Det tilsynelatende henslengte og kaotiske preget samles imidlertid av en utprøvende tenkning rundt destruksjon og rekonstruksjon. Og der han treffer, treffer han godt. Energien er tett og troverdig.

Galuzin pøser på i alle retninger – mye er maleriske parafraser. Melgaardlignende installasjoner og drodlende tegninger med en småagressiv insistering som åpner opp for en underholdende og vindskjev sjarm. Flisete lerreter er behandlet som trashy oppslagstavler full av overstrykninger – nærmest maltrakterte flater, kanskje som følge av en ikke-kommunikativ uttrykkstrang. Kunsthistorien behandles fritt, blant annet får det formale, modernistiske maleriet oppmerksomhet av Galuzin – som trekker det en gang så kompositorisk balanserte uttrykket ned i en neonspettet avgrunn. Samtidig blir hans maleri titulert etter Cezanne en sær hyllest. Etter at modernismens idealiserte posisjon er avskaffet har ting blitt ganske møkkete, men de epokegjørende uttrykksformene og navnene surrer fremdeles i bakgrunnen. Bruken av historiske referanser oppleves her likevel som om de avskallede restene brukes mot sin vilje og resirkuleres gang på gang.

Ivan Galuzin, Auch wenn ich keine Perle bin, seit ihr immernoch einen Haufen Schweine!. Foto: Tonje B. Andersson

Et lydarbeid graver seg med sin monotone støy inn i øret, og forstyrrende elementer er det mange av, også av den typen som skaper en mangel på avklaring. Machine er en svart boks med knotter og ledningskoblinger, men viser ingen funksjon. Irritasjoner, sperrer og forhindret friksjon får mange uttrykk i denne utstillingen. «Subversive strategier» begynner å ligne på en slitt frase, men det er i alle fall en synlig vilje mot å tilpasse seg som formuleres her. Flere ganger ser vi en utydelig person ikledd en T-skjorte med Slipknot skrevet på, og denne klumpete skikkelsen blir vel også en slags motfigur, vel og merke preget av en mørk og ubehagelig humor. Galuzins fokus på det som ikke er ønsket, det mistilpassede, synes å være gjennomgående i utstillingen – enten det dreier seg om deformert kunsthistorie eller menneskelige avfallsprodukter, slagg i systemer av kulturell, mental og kroppslig art. Ubehaget i den organiske forfallsprosessen er et tydelig motiv, blant annet i form av en kasserolle hvor man gjennom glasslokket kan se hvordan det spirer og gror mugg i forråtningen av en risgryte (The garden). Dette oppleves imidlertid ikke som direkte nyskapende med tanke på 70-tallets konseptuelle muggeksperimenter, det blir tvert imot ganske repetitivt. I flere arbeider er negleavklipp tatt i bruk, og denne smågufne materien kobles med en ørevokslignende masse. Den abjektale intimiteten i dette er på et vis invaderende, samtidig klarer Galuzin å skape en slags smykkelignende skulptur av tynne neglebuer limt sammen. Arbeidet har overraskende kvaliteter, som et litt gammelmodig ornament. Negleklipp vises også i en glassmonter sammen med noe som ligner små diamanter, og det uventede møtet både adderer og nuller ut verdi. Det verdifulle, her herdet i edle stener, blir bryskt fratatt sin kapitale posisjon. Uformelige rester av vedtatte sannheter, kropp og konsumpsjon ser ut til å være limet sammen i denne utstillingen, og Galuzin insisterer på at den vestlige kulturhistorien bør revurderes, enda en gang. Hvis han mer konsekvent hadde spisset sine påstander, ville nok utstillingen som sådan fremstått som hakket skarpere.

Ingressbilde: Ivan Galuzin, Your Own Diamond. Foto: Tonje B. Andersson.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!