Graff, Løw og Sandbeck

Ane Graff, Camilla Løw, Sten Are Sandbeck

Vigeland-museet, Oslo
23. november 2012 - 10. februar 2013
Kritikk 04.12.12

Fornem brutalitet

Ane Graff, You Are My Marble, 2012. Installasjonsbilde. Alle foto: Øystein Thorvaldsen.

Hele verden er en scene, heter det i Shakespeares Som dere vil ha det (As you like it). Dette er ingen radikal innsikt, faktisk var det en klisjé allerede i 1599. Likevel er dette noe vi hele tiden glemmer. Naturlig nok, for det teatrale må glemmes for at vi skal kunne spille ut vår maskerade på en overbevisende måte.

Sten Are Sandbeck, Opening Reception: The Gates to Hell, 2012. Installasjonsbilde.

Sten Are Sandbecks Opening Reception: The Gates to Hell harselerer med det latterlige og pompøse i dette sosiale spillet, da særlig det som utspiller seg under kunstens vernissasjer. Skulpturene i utstillingen – som kunne vært 3D-gjengivelser av skikkelser fra et maleri av Willem de Kooning – gir oss de essensielle karakterene i vernissasjens drama; hver enkelt skulptur spiller dessuten den dobbelte rollen som begrep og begrepets talsmann. For å nevne noen: Sublimation er kunstner, Rationalisation er vakt, Repression er direktør, Intellectuallization er kritiker, Denial er kurator, Regression er tilskuer. Kunstneren har skrevet en liten tekst som tilskueren kan lese høyt for seg selv mens han trasker rundt blant skulpturene/deltagerne i dramaet. Sandbecks utstilling er et komisk vrengbilde av det sosiale aspektet ved kunstverdenen – friskt, underholdende og morsomt.

Shakespeare fortsetter nevnte betraktning – «Mannens syv aldre» som passasjen gjerne kalles – med å fremholde at «menn og kvinner kun er små aktører som kommer og som går». Det finnes en rekke sosiale rom, alle med passord og adgangsritualer vi må følge. Men hva med veien ut av dette spillet? I siste scene i Sandbecks drama skjønner vi at det ikke finnes noen utgang. «There isn’t any!», som Projection sier. Sandbecks teater begynner som besk satire, men ender som mareritt. På samme måte som i Jean-Paul Sartres skuespill Ingen utgang, hvor det heter at «helvete er de andre», ser vi hos Sandbeck et portrett av en sosial situasjon som, for deltagerne, blir et fengsel. Selv de mest ihuga vernissasje-gjengangere vil vel kunne kjenne et stikk av angst i møte med dette prospektet.

Sten Are Sandbeck, Opening Reception: The Gates to Hell, 2012. Installasjonsbilde.

Balansen mellom latter og alvor hos Sandbeck er godt avveid, men bak latteren, som altså rammes inn av en helvetesvisjon, undres jeg likevel på hvor dette leder. Det holder som en tankevekkende lek, som stopper opp når konklusjonen skal trekkes.

Camilla Løw, Scattered Light, 2012. Installasjonsbilde.

For meg gjelder noe av det samme når jeg kommer til Camilla Løws utstilling. Et stykke på vei følger jeg henne, så stopper det. Løws kunst spiller, som vanlig, på russisk konstruktivisme og postminimalisme, og insisterer denne gangen på et spill mellom Vigelandsmuseets gulvmønstre og egne motiver. Tidligere har Løw ofte brukt rommet aktivt, som på hennes utstilling på Museet for Samtidskunst tidligere i år. Her har hun imidlertid holdt seg på gulvnivå – noe som trekker verket i retning av maleriets flathet snarere enn skulpturens forming av rommets tredimensjonalitet. Selv om flisene bevisst er lavmælte i uttrykket er det deres evne til å inngå som et forstyrrende element i rommet som utgjør deres kvalitet. Om man ikke er oppmerksom på dem kan en sågar i snuble i dem. Men, som med Sandbeck, er jeg fristet til å spørre: hvor leder dette hen? Jeg savner den mer lekne Løw som tar rommet mer aktivt i bruk. Her er Løw nøktern og tørr, på grensen til det irriterende.

Camilla Løw, Scattered Light, 2012. Installasjonsbilde.

Da har jeg mer sans for Ane Graff som her trekker sitt kunstnerskap flere hakk fremover. Verkene her befinner seg i rommet mellom skulptur og maleri, men finner sin identitet i det maleriske.

Ane Graff, You Are My Marble, 2012. Detalj.

I serien You Are My Marble har Graff trykket silketrykk og tresnitt på forskjellige tekstiler for deretter å vaske, bleke, og slite ut disse slik at både motivene og tekstilene selv brytes ned. De er tynnslitte og fulle av hull og revner. Flere steder ligger de i lag, slik at verkets firkantede, maleriske, overflate kan minne om for eksempel en seng, eller et utsnitt av en flerlaget gardin eller kjole. Påkjenningen stoffene er utsatt for eksponerer deres skjørhet, men også deres tekstur og fysiske sammensetning. Slik sett er You Are My Marble refleksjoner over en flates egenskaper, og hvordan disse forandrer seg i tid og rom, i likhet med for eksempel Tauba Auerbachs malerier. Men til forskjell fra Auerbach finnes skjønnhet og brutalitet side om side i Graffs verker.

Inntrykket av at vold og skjønnhet kan sameksistere er enda sterkere artikulert i Bruises, hvor Graff har malt direkte på en firkantet marmorplate. Strøkene er en etterligning av et faktisk blåmerke, altså en ren mimetisk fremstilling, men linjene i blåmerket korresponderer med steinens egne marmoreringsmønstre. Marmorens gjentagelse av mønsteret smitter også av på blåmerkets voldsuttrykk. Ikke bare i den forstand at blåmerket kan ha en estetisk verdi, men også ved at den forutgående volden generaliseres og blir en betraktning rundt alle tings forgjengelighet. Marmorens skjønnhet befinner seg, antydes det, ikke i en autonom og opphøyet sfære, men nedsenket i den samme brutale virkeligheten som blåmerket og hendelsen som ledet til det.

Ane Graff, Bruises, 2012. Installasjonsbilde.

Graffs verker har her en fornem kvalitet, på grensen av det luksuriøse, men artikuleres likevel gjennom forfallets språk. I tillegg gir de oss en følelse av å være vitne til en scene hvor noe brutalt nettopp har skjedd – en voldtekt, kanskje, eller et overfall. I denne forstand kan verkene gi inntrykk av å være et åsted, noe som gir dem en litterær kvalitet og emosjonell appell som overskrider de formale refleksjonene.

Med beina plantet i tegningen har Graff gradvis beveget seg over i andre medier og formater de siste årene. Denne gangen er det en emosjonell klangbunn og barokk sensibilitet som stikker dypere enn tidligere.

  1. Innlegg fra sten are sandbeck

    Ps: glem dette herre med Shakespeare og pynting- i bunn og grunn liker jeg det jo. Det var feil adresse. Så det er et lite eksempel på det jeg snakker om—jeg er irritert også pirker jeg borti noe annet. Men jeg tror jeg hvertfall er nærmere målet enn å la det gå ut over kone og barn.. for det handler om kritikkens posisjon og her naturligvis spesifikt din og delen om mitt prosjekt (selv om jeg innrømmer at det sikkert er mye annet grums som virker inn her, som ikke er ditt bord) . Det er åpenbart at jeg er skuffa. Dette er en ganske stor produksjon for et lite menneske, og bra gjennomarbeida, med flere lag og sammenhenger—egentlig en liten oase for den som går inn idet, men du sveiper liksom over det – pent beskrevet, men likevel—kun beskrevet. Ikke undersøkt, prøvd, opplevd. Ikke egentlig en kritikk. Derfor sa jeg omtale. Dette er seriøst, sant, vi leker ikke, du har rett, dét holder ikke, men du tar feil. Det var ikke en lettbent spøk. Min harme ligger begravet i den urettferdighet at det er kunstneren som skal risikere alt— mens kritikeren elegant kan avfeie det hele med en liten—« javel, pent gjort—hva så». Men det er for dårlig! Skal du skrive om det så får du gå inn i det. Vis litt respekt. Ikke først og fremst for meg men for det du holder på med. Først hvis du gir av deg selv også—risikerer noe— så kan denne arbeidsfordelingen fungere. Og end gjerne opp med en slakt! Men vær grundig. Ikke sant, ta det som et kompliment, det betyr at du er viktig. Men det setter krav. Vi lever bare en gang.
    sas

  2. Innlegg fra sten are sandbeck

    Hei Kjetil!

    Takk for omtale! Sorry for sen respons, men jeg håper du leser dette likevel. Det er likegreit det tok litt tid før jeg fikk satt meg ned, for det handler jo ikke bare om meg. Ok, selv om jeg vet det ikke er nødvendig eller meningen engang å svare på en kritikk, så fikk du meg på noen tanker, så jeg benytter anledningen til å lufte de med deg. Du spør hvor dette leder.. Nå høres det greit ut for meg med en tankevekkende lek, uten konklusjon, – egentlig en ganske fin betegnelse på kunst, men likevel. De begrepene du nevner, altså spillets karakterer, de refererer til kategoriseringer av psykologiske forsvarsmekanismer, -de 8 her er ganske nøyaktig slik Anna Freud i sin tid beskrev det. altså måter vi unngår å forholde oss til ting som er for vanskelig for oss, eller for smertefullt, og som vi derfor henviser til et liv i det ubevisste mørke.. ok, dette spiller vi ut dagen lang alle mann, i varierende grad mer og mindre patologisk. Så rollene her er karikaturer, liksom tatt helt ut, og connected til folk i kunstverden. Jeg skal ikke beskrive hele konseptet. Men for å ta et nærliggende eksempel- kritikeren i rollen som ‘intellektualisering’.. (jeg ser jo at det er andre på herværende fora som passer bedre inn i karikaturen enn deg her, men for the sake of argument..)

    I mitt spill bedømmer kritikeren utstillingen ut ifra en vurdering av hva det igjen vil bety for en vurdering av han («Hmm, now, thumb up or down? If I say up, where does that leave me? So, it’s a nay»). for øvrig uten at han har sett kunsten. Sett sammen med at han lurer mest på hvordan han skal få kontakt med de viktige folka på den riktige måte, fremstår han totalt forfengelig og selvopptatt. Det gjelder jo alle rollene egentlig. Nå, poenget med dette er ikke å henge ut noen, eller peke på noe galt, men er -blant mye annet – en form for selvkritisk øvelse. Det her er jo mine demoner, men jeg forsøker spre de litt utover på feltet for å få bedre øye på de.. For å være slem nå, du har en del interessante referanser til Shakespeare, som er relevante jøss, men er det ikke også litt for å pynte seg litt? For å snu det: Jeg er hvert fall imponert, likevel reagerer jeg med mistanke. Misunnelse kanskje? Men for å komme ut av det personlige.. hva med kunstkritikken generelt. Blant annet her på denne sia er det overtydelig at nesten alt foretrekkes å leses som politisk kritikk i jakten på det politisk radikale (eller ser jeg bare det sånn?). Kan det hende dreier dette seg mer om kunstkritikerens ideal, enn om kunstens, og at kritikeren med hell projiserer dette over på kunsten – altså: i stedet for å kritisere kunsten, leses kunsten som kritisk. Handler dette om status, at politikk makes the world og round ( hvertfall virker det sånn p.t.)? Eller også, dypere sett, at kunsten er for vanskelig å forholde seg til. Særlig gjelder dette språkets forhold til tingen, til opplevelsen, til følelser, estetikk–og sånn.. Er dette blitt flaut og ikke bare vanskelig? Jeg mener, jeg har lest hele kritikker her av rent estetiske prosjekter, som ikke overhode vurderer estetikken (Christoffer Jenssen). Hva kommer i stedet? Referanser! Man leser alt som undersøkelse, problematisering, og – kritikk. Eller man blir forbanna- og skjeller det hele ut (Ida Ekblad)—også uten å komme i nærheten av prosjektets premisser. Det er naturlig at kritikeren problematiserer, undersøker etc, men det forventes også at kunstneren skal gjøre det. Jeg sier vellykket, fordi over tid ser det ut til at dette har påvirket kunstneren til å gjøre nettopp det, for å imøtegå en forventning til hva kunst skal være. Nå ja- det må i så fall sees som et bevis på kritikerens og hans halvbror kuratoren har inntatt førersete i kunstens utvikling, kunstneren i baksetet, hehe, ja det blir en interessant ferd. Eller sitter alle i baksete her og styrer med hvert sitt lekeratt.. mens mor er i butikken (det som virkelig teller).

    For å komme unna kritiker rollen, det er en annen rolle i spillet som heter Big Shot, eller Displacement. Dette kan være en viktig person i kunstverdenen, la oss si kuratoren for dokumenta (jeg synes selv det er visse likhetstrekk, dog ikke intenderte, bevisst i alle fall).. Hun (får jeg si) representerer en noe høytflyvende (i dobbelt forstand) del av bransjen. Her er det akademia sin status som virker tiltrekkende skulle en tro, men også noe mer, en vektløshet, som nødvendigvis fører til mangel på bakkekontakt… Min big shot snakker om at tiden ikke finnes samtidig som hun hele tiden bryter inn og misforstår andres henvendelser, og er fullstendig i sin egen verden. «(overhearing): Exactly! Our concept of time is so outdated. We must rid ourselves of it! I say: There is no time! (Mumbling) Nor anything else, for that matter…» (det er jo egentlig Ranciere som snakket om tiden som ikke finnes, og C-Bergaghiev bl.a. om tidsmuseer . –Nå er også big shotten den eneste som kommer innpå en dypere årsak til sin følelse av tomhet—at kanskje ikke verden er tom—men at hennes liv er det.. « It’s all void – emptiness! (To him/herself) My life…»). Det er interessante tanker i og for seg, men blir litt for mye ‘i og for seg’ til at det egentlig har noe relevans, bortsett fra i kuratoriske tekster og i intern seminar sammenheng. Høytflyvende også mht den globaliserte kunstverdenens elite som ustanselig flakser overalt. Er dette bare en morsom analogi eller en faktisk sammenheng. (jfr drømmetydning, som ofte er bokstavelig).. I følge Thomas Schütte (som besøkte akademiet i sin tid og ble oppfordret for å si noen ord om livet på den internasjonale kunstscenen til forventningsfulle studenter.. ) dreier samtidskunsten om å sende en masse søppel verden rundt, alt i alt for å ha et liv ‘maybe a little more interesting than a taxi driver’. (mørk treg stemme, tysk aksent). Ok—tror kuratorene og kritikerne og skribentene og en masse folk oppi der at kunsten handler om noe, mens den i realiteten handler om noe helt og absolutt annet? Det er en mulighet. Og hvem skulle da bestemme hva den handler om – kunstneren selv?! (ja er et ikke det jeg prøver på..) Ok la gå, det kan handle om to ting samtidig—parallelle universer. Men er ikke dette med det politiske i kunsten en litt for enkel selvrettferdiggjøring. Jeg mener—tenkt dialog: -Jeg driver med kunst. –Hva! det er jo meningsløst! – neida, jeg kritiserer makta. Står på de svakes parti. Sannheten og sånn. –Åh-ja, flotte greier!

    I alle tilfeller er det påfallende hvor lite kunstverdenens operatører faktisk forholder seg direkte til kunsten (virker det som), og mye til alt mulig annet (her synes jeg din beskrivelse av Ane sitt arbeide er et unntak, faktisk, selv om jeg synes overgreps assosiasjonen er noe konkret, og kunne tenke meg en noe mer metaforisk tolkning i retning sårethet, sorg og sånne — følelser, vettu!). Så også i min lille enakter- der er det jo heller ikke noe kunst når det kommer til stykket (sic!) , bare folka og deres vurderinger og interaksjoner og mangel på dette. Det som man i realiteten forholder seg til er beskrivelser, fortolkninger, teorier, kontekster, referanser, sosiale sammenhenger etc—alt som er rundt. Så kan man argumentere at slik er det jo—det er jo i grunnen ikke noe kunstobjekt—kun denne evige runddansen. Pek på det og det forsvinner! ( Man skulle kunne tillegge, en frykt for at: —se på det, og DU forsvinner! ) Like fullt er det en god gammeldags rollefordeling— kunstneren produserer bildet— skribenten og kuratoren etc fortolkningen- ordet! Det er det gamle filosofiske spørsmålet— sammenhengen mellom tingen og ordet. Mellom bakken og himmer’n. Materien og ideene. Ja hvis jeg skulle si noe om utstillinga mi så er det jo nettopp denne sammenhengen jeg tar opp – forholdet mellom teksten, dramaet—og verkene, kunstobjektet, som i dette tilfellet forsøkes pustes liv inn i til å kunne opptre som subjekt. Men det forutsetter betrakteren (hvor er han i alt dette ?), han er broen, han er den livgivende instans…Samtidig har han liksom ingen plass på scenen (hans rolle er allerede beskrevet).

    Vel, her er et spill— i dobbelt forstand sant, og ditto forestilling. Kunsten som forestilling. Din og min. Og her kommer maleriet egentlig inn da, men det er en lang historie.. også alt dette underbevisste som vi ikke vet noe om. Ikke sant—fingeren i jorda—og opp i lufta: hva vet vi egentlig om vår egen eksistens? og årsakene til våre handlinger? Alt vi kan gjøre er å handle, og så betrakte det..

    Hmm –mm. Også er det jo denne annen mulighet. At alt dette bare er en felle. At kunsten ligger andre steder. For de som har øyne. Og hjerte…

    Hilsen stenare

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!