The Abandoned

Per Maning

Galleri F 15, Jeløya
24. november 2012 - 13. januar 2013
Kritikk 03.12.12

Forlatte menn

Per Maning, The Abandoned, 2012. Installasjonsbilde, Galleri F15.

Per Manings utstilling The Abandoned på Galleri F15 utenfor Moss åpner med et nokså atypisk arbeid. Fotografiet Skin er et pigmenttrykk på bomullspapir og går tett på et par barneben med synlige blårøde årer under hudens hinne. Papirets stofflige kvalitet bidrar med en uhumsk sanselighet og dette nokså ubehagelige nærstudiet gjengir huden som noe sårt og oppblåst. Maning kan tydeligvis ikke komme nær nok sine objekter, og denne kretsingen rundt fysisk nærhet og detaljer følger utstillingen. Det foregår en veksling mellom en kroppslig innzooming og et stramt, stilisert rammeverk.

Per Maning, Skin, 2012.

Per Maning er først og fremst kjent som en fotograf som har et helt spesielt blikk for dyr, som en drøvtyggende ku eller en sel i sitt akvarium. Gjennom hele 90-tallet portretterte han dyr med en interessant og merkverdig følsomhet. Men det er mannen, ikke dyrenes parallelle liv eller barnets ambivalente fysikk, som spiller hovedrollen i The Abandoned, særlig i fotoinstallasjonen som har gitt tittel til utstillingen.

18 digre mannsportretter i et rikt sort/hvitt-register brer seg over tre rom. De er ikke montert på vegg. I stedet hviler fotografiene på et bombastisk rutenett av blokkformede sokler. Som betrakter ser man ned på den monumentale avbildningen av disse personene, på den måten har man et visst vertikalt overtak der man beveger seg rundt i rommet. Samtidig opphører den optimalt likestilte øyekontakten man gjerne innstiller seg på i møte med portretter på vegg. Det horisontale tilhører simpelthen et annet sjikt, som i mindre grad er kodifisert. En slik oppløsning av konvensjoner kan i seg selv tilføre noe nytt, men her fører det først og fremst til at portrettene mister sin nærhet og blir fjerne, som objekter. Monteringsgrepet er stramt og oppleves dessverre som umotivert rigid, der kassene står skarpskårent på geledd, som om selveste Donald Judd hadde regien.

Per Maning, The Abandoned, 2012. Installasjonsbilde, Galleri F15.

Man drar kjensel på noen av disse voksne mennene i ulike aldersgrupper, de fleste er middelaldrende. Her er kontrafeien til forfatteren Thorvald Steen, som Maning også portretterte i sin utstilling på Munch-museet i 2007, hvor han dvelte ved (den mannlige) kunstnerrollen og viste en eksplisitt interesse for mennesket som motiv, som tidligere i liten grad var formulert. Her er kunstneren Thomas Kvam og flere jeg antageligvis har sett før. Alle skal være venner og bekjente av kunstneren, både kunstnere og folk fra andre yrkesgrupper. De fleste utstråler en blanding av pondus og skjørhet. Maning holder seg til en utvalgt krets modeller, men knytter ikke an til deres biografi, han er kun opptatt av den fysiske karakteren.

Ansiktene er gjengitt i trekvart profil i stort format, med en teknikk som fremhever hver minste kuriøse detalj og individuell fysiognomi – særlig er viltvoksende øyenbryn, rynker og skjeggstubber i fri utfoldelse. Denne oppslukte fokus på realistiske særtrekk relaterer seg til en lang tradisjon, ikke minst innen fotografiet. Man kan for eksempel tenke på Thomas Ruffs 80-tallsportretter av venner tatt fra skuldrene og opp, som romerske byster. De ble bedt om å posere utrykksløse, og hver en pore og hårkveil ble gjengitt. Denne detaljgjengivelsen garanterer i seg selv ingen skarpe psykologiske observasjoner. Samtidig er det noe voksaktig og grunnleggende kunstferdig ved Manings ansikter, som om de til tross for sin signaliserte menneskelighet var skall eller dødsmasker, objekter fremfor levende mennesker. Dette skriver seg nok i høy grad fra det faktum at blikket ikke er reelt nærværende hos noen av personene. Ekspressivt sett fader de ut ved at øynene nærmest synker innover og unndrar seg kontakt med en betrakter. Det er dermed et grunnleggende fravær av lesbare følelser her, og det er kanskje dette livaktige innslaget som har forlatt dem, med tanke på tittelens antydning av at dette er forlatte menn. Er det livet som tømmer dem? Den underliggende stivheten blir monumentalt rigid ved at hver massive blokk ruver som en liten grav, og det er en orientering rundt ritualisert forgjengelighet og død som hele tiden truer med å være overtydelig og blytung – med stø kurs mot det svulstige.

Per Maning, Leo, 2012.

Dette teatrale anslaget fortsetter i dyreportrettet Leo (2012), som vi finner i et tilstøtende svartmalt rom. I det mørke rommet finnes kun et portrett av labradoren Leo, som Maning har arbeidet med i snart tredve år. Det fine hundeansiktet er innrammet av en bred, svart ramme, og i tillegg til den allerede tighte beskjæringen, som viser hundens øyne og snute, bidrar denne rammen til å stenge inne hundens karakter og natur i en liten boks. Man fomler seg ikke fram til en våt og tillitsfull snute, og den potensielle intimiteten går tapt i en altfor styrt situasjon. Tenkningen om det monumentale og opphøyde virker nesten formelbasert, her settes hunden på pidestall som en helgen. Scenografien blir nærmest okkult, og denne mystifiseringen ser ut til å tilføre lite utover en insistering på bildets relevans i Manings kunstnerskap.

Per Maning, Giving Birth, 2012. Video still.

Mennesketrekkene byr ikke på samme grad av uforklarlighet som dyrenes, og det er i utstillingens beste arbeid, videoen Giving Birth (2012), dette virkelig kommer til sin rett. Vi ser en hest frontalt, og kroppen buler ut som om hele hesten var et abnormt objekt. Vi møter hestens blikk, men den ser tvers gjennom deg. Etterhvert beveger hesten seg slik at man forstår at den bærer på et føll, og den begynner å svinge på halen. Det hele er akkompagnert av Sidsel Endresens susende og pustende vokal, som en vind som åpner opp for en uventet tilstand. Kommunikasjonen mellom menneske og dyr, som Maning stort sett har konsentrert seg om, blir her igjen fanget opp i all sin utilgjengelighet. Dyret blir noe annet enn en passiv speiling av oss selv og vårt eget nærsynte følelsesregister. Det er både nærgående menneskelig og fundamentalt fremmed. Dyret er – i ordets mest positive forstand – uklassifiserbart. I motsetning til utstillingens øvrige og mer rigide arbeider, oppstår det her en sann puls.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!