No More Bad Girls?

Elodie Pong, Larissa Sansour, Regina José Galindo

Stiftelsen 3,14, Bergen
20. august - 3. oktober 2010
Kritikk 26.08.10

For ikke å snakke om alle disse kvinner

No More Bad Girls, oversiktsbilde fra utstillingen.

For å si noe om selve stedet, siden alt for lite blir sagt om det. Stiftelsen 3,14 ligger for min del ikke veldig langt hjemmefra, men har bestandig slått meg som et like deler uberegnelig og mystisk sted. Spesielt mystisk med tanke på hvor lite som blir sagt om det – men jeg skjønner jo at jeg er en av dem det faller på å gjøre nettopp det, så jeg gjør det nå. Det er bare tilfeldig at det ikke er gjort hyppigere, altså. Det er sjelden noe småtteri man finner her; før denne mønstringen var det en utstilling med kunstnere fra Sør-Afrika, og før det igjen mener jeg å huske en eller to massive kinesiske utstillinger. Det har bestandig vært veldig internasjonalt, dette, og både i kontrast og merkelig harmoni med den turistrammede delen av byen det ligger plassert i, vis-a-vis Fisketorget i en gammel bank med design og kunsthåndverk i førsteetasjen. Dette er altså på mange måter et sted du aktivt må søke deg til, og en ikke så liten hemmelighet to trapper opp fra den larmende støyen. Her har jeg, siden jeg flyttet til Bergen, ofte stått forbryllet. Enten det nå har vært noe som virkelig har slått meg i bakken såvel i kraft av å være både fenomenalt og frem til da helt ukjent, eller noen ganger fordi noe er såpass sært at selv jeg har fått problemer med å forholde meg til det.

No More Bad Girls, oversiktsbilde fra utstillingen.

Men dette er altså en jente-utstilling, såvel i tittel som i valg av kunstnere, som tar sikte på den revitalisering av den feministiske diskursen som – atter en gang – er blitt aktualisert. Bedre enn som så; der du går rundt blant strikkemaskiner og videomonitorer pirkes det uopphørlig i det andre stigmaet, etter kjønnet, som man har å forholde seg til i denne kompliserte virkeligheten; den kultur man vokser opp i. Når vi snakker om internasjonale utstillinger – biennaler og den slags – finnes det vanligvis ett gitt mønster i forhold til hvilke nasjoner som er representert. Sånn er det nesten aldri innenfor disse veggene, og i hvertfall ikke i denne utstillingen. Dette er kunstnere i bevegelse – noen står oppgitt med tre nasjonaliteter i katalogen, og Iran, Guatemala, Tyrkia og Polen – bare for å nevne noen – er ikke direkte gitte nasjonaliteter innenfor den samme konteksten i en kunstoffentlighet som fortsatt forholder seg til mer åpenbart senkapitalistiske forbindelsesledd.

Larissa Sansour, Space Exodus.

Men, hva var det jeg skulle si; jo, at jeg selv vil bestemme hvis jeg vil og har lyst! Nei, det var ikke det jeg skulle si – jeg sier det aldri, faktisk, selv om jeg kanskje burde noen ganger – men at det er en påfallende hard multikulturell mash-up som foregår her, der den store salen domineres av «I Love You» på arabisk, i form av gigantiske myke puter med saccosekkfylling. Det setter liksom tonen, for mye her går under huden på den «clash of civilizations» noen vil lese inn i den politiske virkeligheten etter 9/11. Kort sagt har vi her å gjøre med en slags hijab-slapstick, der vestlig baserte kunstnere opererer med muslimske klisjéer, og de med bakgrunn i midtøsten agerer helt omvendt. Man kan kanskje forestille seg et punkt, ikke så langt unna, der disse strategiene vil møtes, hvis man er aldri så lite optimistisk og fortsatt holder det strikt innenfor de gitte rammene. Larissa Sansour kommer ganske nært en slik east-west-fusjon med sin palestinske – og kvinnelige – astronaut, i en video som tar alle, virkelig alle, klisjéer i bruk, men som nettopp derfor også kan bagatelliseres fra mitt ståsted – jeg kjenner denne introen til Kubricks 2001 fra en mannsalder av filmskolefilmer og det klør litt i meg hver gang noen atter en gang gjenbruker det. Merk mine ord, jeg sier det KAN bagatelliseres, men jeg sier også «Fuck mitt ståsted», siden jeg vet jeg lever under en velsignelse og forbannelse relativt langt fra de palestinske områdene. Dermed ikke sagt at jeg på noen måte vil bagatellisere mine egne omstendigheter, som er reelle nok, thank you very much.

Elodie Pong, Je suis une bombe.

Et spørsmål som blir hengende over meg der jeg slentrer videre er jo hvorfor dette fungerer og er attraktivt, der Museet for samtidskunst i Oslo har hatt ikke én, men to, «kvinneutstillinger» som jeg bare såvidt har registrert eksistensen av, og i hvert fall ikke har giddet å legge ned noen tid på å se. Kanskje det er ordet «bad» som gjør hele forskjellen? Eller de fortryllende sekunder av en pole-dancing panda, som dessverre blir snakket i stykker av kunstneren – Elodie Pong, fra Schweiz (!) – rett etterpå. «I am a bomb» forkynner hun, blant annet. Men det er jo ikke noen bombe at kvinner av og til snakker for mye; i gjennomsnitt bruker en kvinne noe sånt som fem ganger flere ord enn en mann i løpet av en dag. (Det har jeg faktisk lest et sted, og med få unntak ser det ut til å stemme utfra min erfaring – som slett ikke er begrenset.) Det sier noe om kvinner. Det sier også noe om menn. Indeed, selv om ord er min business er det ikke nødvendigvis sånn at jeg verbalt tar i bruk spesielt mange av dem sånn til daglig. Hvorfor skulle jeg? Min generelle stillhet – i hvert fall så lenge jeg er edru – er sånn sett muligens å regne for en arbeidsskade. Men i denne miksen av en utstilling får vi også med oss en rekonstruksjon og oppdatering av hva som kanskje er filmhistoriens mest refererte øyeblikk; trappescenen i Sergei Eisensteins Panserkrysseren Potemkin, så vel som Rainer Maria Rilke deklamert av en eterisk projisert krysning mellom en tusen-og-en-natt-prinsesse og tyrkisk popstjerne, samt en nærundersøkelse av Mosoufolket, en minoritet i Yunnan-provinsen, sørvest i Kina, som siden tidenes begynnelse har levd i et matriarkat der ekteskapet ikke en gang eksisterer. Sistnevnte for øvrig produsert av Mathilde ter Heijne, som jeg prøvde å lure i svensk surstrømming en gang for 15 år siden (Hun nektet, i likhet med de fleste).

Regina José Galindo.

Den mørkere siden av saken er, til tross for denne kanskje typisk kvinnelige lekenheten og optimismen, like fullt til stede som et parallelt forløp, men kanskje tydeligst artikulert – på godt og vondt – i videoen til Regina Josè Galindo fra Guatemala. I et liveopptak fra Milano skjærer hun, med skjørtefolden trukket opp til hoften, inn ordet «Perra» (spansk for «tispe») i sitt venstre lår med skalpell. Også dette plager meg med den samme problematikken som hefter ved klisjéer som stadig resirkuleres. Strategien er, forsiktig sagt, ikke akkurat ny, og hvor enkelt er det ikke å avvise en selvskadende kunstner for folk flest? Og med hvilken letthet kunne jeg ikke, fra mitt perifere utgangspunkt i den over gjennomsnittet seksuelt interesserte delen av kritikerstanden, og i besittelse av en penis, med en tyrannisk latter avskrive en kvinnelig kunstner som skjærer inn ordet «tispe» i sin egen kropp? Jeg mener, for hvilken generasjon i rekkefølgen? Men som alltid er jo dette også denne gangen en felle; jeg liker ikke å tenke på meg selv som en mobber. For selv om jeg, til forskjell fra det store flertallet, har liknende kunstneriske erfaringer fra gammelt av – det har gått en del blod her og, bare så det er sagt – og i grunnen, også dette til forskjell fra de fleste, leser dette i tråd med en tradisjon jeg mener jeg selv faller inn under, er det noe så alt for overformyndende mannlig som våkner til liv når jeg konfronteres med dette. Rent selvforsvar, selvfølgelig, denne «Nammen skal lille jenta skjæææle seg og gjøle vondt, ajaj?» som dukker opp internt, liksom på siden av all rasjonell tenkning, og som aldri, aldri ville kunne forveksles med den øyeblikkelige respekt jeg ville formulert hadde dette bare vært en mannlig kunstner. Som sagt, en felle. En felle som også blir åpenbar når jeg sitter her ved tastaturet og reflekterer over at det første jeg noterte var at hun hadde ganske fine ben. Ikke bare fuck mitt ståsted, men fuck me, liksom.

No More Bad Girls, oversiktsbilde fra utstillingen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!