Kurator: Luba Kuzovnikova / Pikene på Broen



Ticking Barents. Barents Spektakel 2013

Kirkenes
5. februar - 10. februar 2013
Kritikk 14.02.13

For en frigjøring fra Norge

Den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Lost in Kirkenes? Alene med kofferten min og en følelse av å ha kommet feil. Da taxisjåføren satte meg av foran den gamle brannstasjonen i sentrum av Kirkenes, som jeg hadde fått vite at skulle være mitt første overnattingssted som gjest på Barents Spektakel 2013, lurte jeg først på om han tullet med meg, men han nikket bekreftende og forsikret meg om at jeg var kommet til rett sted. Så snart han hadde kjørt av gårde, ble jeg igjen i tvil. Jeg sto der foran et lukket og låst bygårdsliknende hus, hvor den ene glassdøren var sparket inn og hvor det ikke fantes antydning til ringeklokke, kun en kodelås og et slags provisorisk navneskilt bestående av striper med sølvgrå gaffateip, påført en håndfull slaviske navn med svart tusj. Noen sekunders tiltakende forvirring senere kom to russiske jenter ut på trappen, og etter en liten samtale på stotrende engelsk slapp de meg inn. Der inne var det forfallent og rotete, tilsynelatende helt forlatt. I entreen fant jeg ikke en resepsjon, slik jeg hadde ventet meg, men en lenestol i svart skai, en gammel komfyr, en tilsynelatende ødelagt kopimaskin, et tilfeldig henslengt skrivebord og diverse annet rot. Intens summing fra lysstoffrør. På oppdagelsesferd innover i huset fant jeg ulike håndskrevne dørskilt. «Diamantboring Nord AS», «Kultur og oppvekstetaten». Jeg ble nok en gang i sterk tvil om jeg var kommet rett, og ringte pressekontakt Lena, som etter en stund kom og utstyrte meg med nøkkel til et eget lite rom, i det som viste seg å faktisk være rett sted, et slags hybelhus som kunne ha sklidd rett inn i en Kaurismäki-film.

Et annet land

Fra entreen til den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Fra entreen til den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Faren for å gjøre feiltolkninger og trekke forhastede slutninger basert på fordommer er som kjent alltid stor når man befinner seg i ukjent terreng. Min noe forvirrede og forvirrende inngang til Kirkenes og til Barents Spektakel ble til en slags klangbunn i alt jeg siden ble presentert for, samtidig som det skjerpet bevisstheten om at jeg faktisk ikke var i nærheten av å ha noen ordentlig oversikt over hvor jeg hadde havnet, hva slags kontekst jeg befant meg i. Hvilket jo betyr at jeg, idet jeg skriver dette, kan ha flere blinde flekker enn jeg selv er klar over. Til tross for at det bare tar et par timer å reise med direktefly, er den mentale avstanden fra Oslo til Kirkenes så stor at det kan virke som om de to byene befinner seg i forskjellige land.

Dørskilt inne i den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Dørskilt inne i den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Og et annet land er det vel i en viss forstand også, dette området som Kirkenes ligger i, helt mot grensen til Russland. Barentsregionen, det vil si nordområdene rundt Barentshavet i Norge, Sverige, Finland, og Russland, er et landområde som er fem ganger større enn Norge, som har vært knyttet sammen gjennom Barentssamarbeidet siden det ble formelt etablert ved Kirkeneserklæringen for 20 år siden. I mai i fjor ble det dessuten etablert en visumfri sone i grenseområdet mellom Sør-Varanger i Norge og Petsjenga-Nikel i Russland, hvor russere og nordmenn kan bevege seg fritt med egne ID-kort for grensesonen. Samtidig ligger Kirkenes jo også i samenes land, Sápmi, som strekker seg over hele Nordkalotten.

Gateskiltene i Kirkenes er ikke bare på norsk, men for en stor del også på russisk, og all festivalinformasjonen gis både på norsk, russisk og engelsk, noe som oppleves som en fin gest, som sier noe om den dialogviljen som festivalen profilerer seg med. Men hvorfor er det ikke skilt og informasjon på samisk? Under årets festival feiret samene sin nasjonaldag 6. februar, og var merkbart tilstedeværende i gatebildet, og jeg stusset over at samisk ikke var likestilt med de andre språkene. At det at det ikke var slik, vitner kanskje om at det ligger en konflikt der et sted?

Barentsseparatistene

Tilbake i Oslo leser jeg fra den fortsatt pågående festivalen at Barents Liberation Army (BLA), med skribenten Morten Strøksnes og kunstneren Amund Sjølie Sveen i spissen, vil «frigjøre Barents-regionen fra den koloniale overmakten Norge». «Vi er landets første separatistbevegelse. Vi skal frigjøre Barents fra imperialistene!», uttaler de to til avisen Nordlys. I fotografiet som ledsager saken er Sveen iført en motorsykkelhjelm med reinsdyrhorn, og de to separatistlederne er begge lent over fronten på en bil påført en logo med teksten «Prepare to join! BLA» Den samme logoen – som for øvrig også viser silhuetten av en person bevæpnet med gevær, inne i et hjerte – var sluttbildet i Pikene på Broen og Easywebs storslåtte, propagandafilmaktige lys-og lydshow under åpningsseremonien 5. februar. Lanseringen av BLA virker da også som en naturlig konsekvens av og et slags høydepunkt for festivalen, i alle fall om man bruker de uttalt mentalitetsutfordrende ambisjonene som målestokk.  

Fra Easyweb og Utrams åpningsshow til Barents Spektakel 2013. Foto: Barents Spektakel.

Fra Easyweb og Utrams åpningsshow til Barents Spektakel 2013. Foto: Barents Spektakel.

I festivalpresentasjonen og i introduksjonene til kurator Luba Kuzovnikova (som mer eller mindre konstant gikk rundt med et rampete, lurt glimt i øynene) ble det snakket en god del om behovet for å tenke nye tanker – eller som kronprinsen sa det i sin åpningstale, «en ekstra tanke» – og om nødvendigheten av å finne løsninger på de utfordringene Barentsregionen står overfor, ikke minst klimakrisen. I festivalavisen står det at Barents Spektakel 2013 «fokuserer på ulike måter å oppnå alternative sosiale strukturer og gode lokale løsninger; en revolusjon i sinnet, lokalt forankret, med personlig ansvar for samfunnets bærekraft». Fine ambisjoner, som samtidig kan minne om politisk tomsnakk av den typen man har hørt veldig mange ganger før. Men i og med lanseringen av en humoristisk provokativ og «revolusjonær» armé, fikk denne retorikken et noe friskere og skarpere tilsnitt – og åpningsfilmen et litt skumlere preg, som opptakten til en frigjøringskamp. BLA kan også i en viss forstand sees i forlengelsen av de øvrige kunstprosjektene på festivalen, som gjennomgående var preget av ulike grader av ironi og absurd humor.

En oljevåt fremtidsdrøm

Amund Sjølie Sveen presenterer {ITALIC}Ungdomskilden{ENDITALIC} for kulturminister Hadia Tajik. Foto: Mikhail Slavin.

Amund Sjølie Sveen presenterer Ungdomskilden for kulturminister Hadia Tajik. Foto: Mikhail Slavin.

Blant de mer interessante av disse prosjektene var den allerede nevnte Amund Sjølie Sveens bidrag til festivalutstillingen, The Fountain of Youth / Ungdomkilden, et verk som visstnok var ment realisert, men foreløpig utsatt; «en fontene som ejakulerer olje fra toppen av verden, fra nordpolen, og lar det renne nedover jordkloden, for å feire 20 år med Nord-områdesatsning, 40 år med norsk oljeeventyr, maktens potens i nord, og den moderne sivilisasjons siste krampetrekninger før verden drukner i et hav av CO2». Planene til prosjektet var presentert som en utstilling i kjøpesenteret Amfi Kirkenes, hvor man også kunne finne arkitekten Jan Gunnar Skjeldsøys Shoyna dissected – chests of sand; tegninger og modeller av en rekke merkelige bygninger som søker å løse utfordringene med sand og sterke vinder i den tidligere fiskerlandsbyen Shoyna.

Hovedsponsoren Totals paviljong. Foto: Mariann Enge.

Hovedsponsoren Totals paviljong. Foto: Mariann Enge.

Sveens idé om en oljefontene griper rett inn i den dobbeltheten og de spenningene som synes å prege festivalen – mellom næringsinteresser og kunstinteresser; mellom håpet om bærekraftig velstandsutvikling og frykten for klimakrisen; og i møtet mellom ulike nasjonale interesser. Samtidig med Barents Spektakel gikk Kirkeneskonferansen 2013 av stabelen, hvor en rekke politikere og næringslivsledere var samlet for å diskutere nordområdenes politiske, industrielle og logistiske utvikling. På agendaen der sto blant annet mulighetene for en utvikling av petroleumsindustri i Barentshavet sørøst. At oljeutvinning ville kunne være økonomisk gunstig for Kirkenes og omegn, er ikke så vanskelig å forestille seg. Men om man som i Sveens forestilling om en oljefontene lar oljen strømme fritt, er jo muligheten der for at vi alle sammen etter hvert drukner i det sorte gullet, rike men dødsdømte. Sveens verk tar ikke bare disse spenningene opp i seg og spiller dem ut, men står også som en slags motpol til hovedsponsoren til Barents Spektakel, oljeselskapet Total, som var sterkt til stede som merkevare under festivalen. I likhet med øvrige presserepresentanter gikk jeg selv rundt i Kirkenes som et vandrende reklameskilt for Total, da det sorte halsbåndet som pressekortet mitt var festet til var prydet med Total-logoen. Og ved siden av filmlerretet i parken hvor utevisningene av Chto delats Border musical fant sted, var en liten paviljong lyssatt og pyntet med et Total-banner, som om det var en egen utstilling. Kanskje til og med festivalens hovedverk, tenkte jeg, et lite paranoid øyeblikk.

Kunsten satt ut i kulden

Kjetil Berges iskrembil på torget i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Kjetil Berges iskrembil på torget i Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

En spesiell omstendighet ved Barents Spektakel som ikke er til å komme forbi, og som ikke bare preget åpningsshowet, men også de mange påfølgende utearrangementene, var det faktum at det foregikk utendørs i mellom 15 og 25 minusgrader – noe som ganske snart fortonte seg som nærmere 40. Dette høres sikkert ut som klaging over været, og det er det jo også, men samtidig er det nettopp dette som var noe av det som lokket meg til Kirkenes; forventningen, for ikke å si forhåpningen om noe ekstremt. Strengt tatt er det fullstendig galskap å arrangere noe som helst utendørs i slike temperaturer, men nettopp det er noe som gjør Barents Spektakel fascinerende; uviljen mot å la seg stoppe av de fysiske begrensningene man er underlagt; en insistering på en idealistisk gjennomføringsvilje. At man i Kirkenes mangler ordinære visningssteder og at Barents Spektakel mottar støtte fra Kunst i offentlige rom (KORO) hadde nok også en del med saken å gjøre, men det gjør ikke friluftskunsten mindre stuntpreget.

Kjetil Berge deler ut is i sentrum av Kirkenes. Foto: Mikhail Slavin.

Kjetil Berge deler ut is i sentrum av Kirkenes. Foto: Mikhail Slavin.

Ekstremt inntil det komiske ble det da Kjetil Berge under åpningen av Breaking the Ice delte ut iskrem i 25 minusgrader, fra sin noe spesielle iskrembil. Kirkenes var endepunktet for Berges reise fra London gjennom Russland, hvor han delte ut gratis is til folk han møtte mot at de svarte på noen spørsmål om været. Reisen er dokumentert i en video som ble vist fra et sidevindu på bilen. Å få sett hele denne videoen på torget i Kirkenes var for meg fysisk umulig – etter en relativt kort stund måtte jeg kapitulere og søke tilflukt innendørs. Jeg ville heller ikke ha klart å få med meg hele Chto delats 48 minutter lange film Border musical, dersom det ikke hadde vært for at jeg fikk sikret meg en plass på førpremieren inne i kinoen. Denne svært stiliserte musikalen, som også skal vises på Bergen Assembly i høst, tar for seg noen av de kulturelle forskjellene mellom Norge og Russland, aktivert i møtet mellom en russisk kvinne og hennes norske kjæreste. Filmen fremstår bevisst anti-realistisk med sine gjennomførte teaterkulisser, og forholder seg mer til karikaturer og stereotyper enn til reelle individer. Men det fungerer faktisk – det er tidvis både morsomt og treffende, om enn noe overdrevet.  

Stillbilde fra Chto delats {ITALIC}Border Musical{ENDITALIC}.

Stillbilde fra Chto delats Border Musical.

Også franske Magali Daniaux og Cédric Pigots Becoming seed foregikk i en viss forstand ute – riktignok inne i en container. Verket deres var en form for duftinstallasjon – lukten inne i den hvitmalte containeren skulle være deres bud på en «duft av Arktis». En noe suspekt lukt i min nese, liksom syntetisk og stikkende, men helt klart med en utpreget kald karakter. Blant folk på åpningen ble det assosiert til lukt av sprit, maling, wunderbaum og rengjøringsmidler. Installasjonen fikk en formodentlig utilsiktet ekstra dimensjon under åpningen, da kulturminister Hadia Tajik ble stående en stund der inne, slik at en del av oss ikke bare ble møtt av den påstått arktiske duften, men også av den norske kulturministeren.

Revolusjonen opp fra støvet

Fra åpningskonserten med Maja S. K. Ratkje og POING. Foto: Barents Spektakel.

Fra åpningskonserten med Maja S. K. Ratkje og POING. Foto: Barents Spektakel.

Barents Spektakel 2013 viet en viss oppmerksomhet til revolusjonære bevegelser og avantgardeutrykk, ikke bare i forbindelse med sin egen Barents Liberation Army, men også i og med åpningskonserten i Fjellhallen. Petr Aidus Reconstructing the Utopia-prosjekt, som tok utgangspunkt i sovjetisk post-revolusjonær avantgarde i 1920-30-årene, var til dels musikalsk interessant, men som performance betraktet litt i overkant revyteateraktig. Jeg savnet en mørkere nerve, som til gjengjeld var mer merkbar når Maja S. K. Ratkje og POING tok over scenen med sitt Wach auf!-prosjekt, hvor de presenterte sine versjoner av en rekke arbeidersanger. Underveis i konserten, under fremføringen av Minor Threat-låten «Seeing red», gjorde Ratkje et lite Pussy Riot-stunt hvor hun dro på seg en rød finlandshette og løftet neven til kamp, før hun tok av seg hetten igjen og sang en bevegende versjon av Cindy Laupers «True Colours», dedikert til de fengslede Pussy Riot-jentene – og med det lyktes hun i å løfte konserten opp av det historiserende og gi den en mer påtrengende aktualitet.  

Det synes som et helt vesentlig arbeid Pikene på Broen gjør, med å trekke inn noen andre folk og perspektiver enn næringslivets og storpolitikkens i forbindelse med den pågående utviklingen av Barentsregionen. Men spørsmålet som melder seg er naturligvis hvilken rolle kunsten og kulturen kan spille i det politiske spillet som er i gang. Barents Spektakels situasjon må kunne sies å være et godt eksempel på kunstens doble posisjon i dag, som en «fri» og kritisk – for ikke å si revolusjonær – aktør som samtidig er fullstendig sauset inn i markedskapitalismen og statsstøtteapparatet. Om man skal dømme etter årets program, kan det synes som om Pikene på Broens bud på hva kunstfeltet har å bidra med i Barentsregionen, er en økt bevissthet og oppmerksomhet rundt de problemstillingene man står overfor, kombinert med ulike varianter av galgenhumor. For min egen del har det å delta på festivalen faktisk gjort noe med min opplevelse av landet jeg bor i. Før jeg reiste, visste jeg knapt hvor Kirkenes ligger på kartet. Nå oppleves det som et sted det er interessant og nødvendig å forholde seg til.

Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Kirkenes. Foto: Mariann Enge.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!