restrospektiv

Carl Nesjar

Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg
24. mai - 14. september 2008
Kritikk 07.08.08

Fontenemannen

Utstillingen er den første heldekkende retrospektiven med en av Norges mest produktive og mangfoldige kunstnere.


Det må simpelthen handle om en av Norges mest produktive kunstnere når Haugar Vestfold nå viser en retrospektiv med Carl Nesjars arbeider, selv om utstillingen i omfang er relativt smålåten og kjapp å se. Nesjar, født allerede i 1920, har drevet på som maler, grafiker, fotograf og billedhugger i generasjoner, og utstillingen slår fast hva som har drevet ham samt de håndfaste resultatene. Nesjars kunst representerer en slags saklig fornuftens lyrikk, no nonsense over hele linjen.

Og det er modernistisk sølv å finne langs den tørre kunstnerbanen. Nesjars konsistente prosjekter, i Norge kun moderat eksponert, står som representanter for en kunstnerisk tankegang som kan oppfattes som tilhørende en annen tid, med idealer som kan virke ganske fjerne og uvedkommende i dag. Men Nesjars virke antar en jordnær og for sin tid fornyende karakter, som gjør at arbeidene hans ikke fortoner seg som matte og akterutseilt i dag. Den åpenheten og driven som omgir dem, får dem til å bryte ut av en lukket og historisk modernistisk sirkel, selv om det er her de umiddelbart må plasseres.

Carl Nesjar, Kloden, 1992, Larvik.

Det virker veldig riktig timet av museet å vise Nesjar nå, helt på tampen av en lang karriere. Et fokus på Nesjars eksperimentelle innstilling til nye materialer og ønske om å forene kunst og teknologi, kommer særlig tilsyne i hans vann- og isfontener fra 1970 av, som er spredt omkring i verden. Disse har blitt realisert blant annet med bakgrunn i eksperimenter ved Institutt for Kjøleteknikk ved NTH i Trondheim. Prinsippet bak disse fontenene er at de skal fungere året rundt, stort sett med sildrende vann, men om vinteren med fastfrosne vannstråler. Den visuelle effekten av istapper i dramatiske formasjoner er slående og spektakulær, mens vanndråpene skaper en illusorisk bevegelse som løser opp fontenenes noe rigide rammeverk. Fontenene er sprøtt vakre på et vis som tipper mot kitschy, som når Sonje Henies glamorøse isdanspositur speiles i konstruksjonen til en fontene laget til den olympiske arenaen i Lake Placid, USA. Her i landet finnes en håndfull fine eksempler på Nesjars fontenekunst. Nesjar skaper med sine fontener et stykke forfinet natur som peker tilbake til det øvrige kunstnerskapet, og det er på flere vis besnærende – beslektet med den måten en samtidskunstner som Olafur Eliasson aktivt benytter seg av sensorisk forskning, samt atmosfæriske og meterologiske forhold. Den estetiske kjølige appellen forener disse to kunstnerne. Med det samme understrekes Nesjars vedvarende relevans og konkrete innfallsvinkel til sansning per se.

På 1950- og 60-tallet var Nesjar del av en norsk modernistisk kunstklikk, hvor også folk som Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen gjorde seg bemerket. De hadde ikke mye til overs for det de så som norsk provinsialisme av verste sort, og særlig Nesjar hadde opparbeidet seg en solid kunnskapsbase om amerikansk og europeisk samtidskunst. Men det er i utlandet Nesjar har mottatt flest ovasjoner, og hans bakgrunn er da også riktig så internasjonal. Han vokste opp dels i New York, noen brillefine tegninger fra Nesjars barnehånd er vist på utstillingen, de viser indianerhøvdinger og hest og slede talentfullt skissert på en brun papirpose – alle med en klar amerikansk flair i motivet. Han studerte på Pratt Institute i New York og kunsthistorie under Meyer Schapiro på Colombia University etter krigen, og Schapiros tanker om kunstens sosiale rolle fikk nok en konsekvens også for Nesjar. Denne læresituasjonen var ettertraktet, blant annet har Robert Motherwell uttalt at han kom til New York først og fremst for å studere under Schapiro, og han så hans innflytelse som avgjørende i sin kunstneriske utvikling. USA har gjennom hele Nesjars karriere vært en konstant faktor, og mange av hans bestillingsoppdrag er utført her.

Et tilbakevendende motiv hos Nesjar er likefullt den norske kysten, særlig slik skjærgården tar seg ut vinterstid. På utstillingen i Tønsberg kryr det av disse maritime variasjonene, datert fra 40-tallet til kun noen år siden. Særlig i maleri og grafikk brukes naturformasjoner som naturlige forbindelseslinjer til en type lyriske abstraksjoner, med fine overflatekrusninger og sjatteringer. Maleriene skummer til med en overraskende friskhet, særlig de som ble laget på 60-tallet. Det er mulig at Nesjar gjentok seg selv litt for mye i fokuset på svabergenes glattskurte overflate og bruddet mellom sjø og stein, men engasjementet i motivet er ikke til å ta feil av. Fargebruken er en frisk bris, og blått blir noe mer enn innholdet i en malertube. Den koloristiske intensiteten føres sammen med knudrete teksturer, Nesjar har i flere av arbeidene blandet inn sand i malingen – noe som skaper en funklende og tørr effekt. Edgen i de beste av disse arbeidene henger sammen med en dyster, nesten depressiv undertone, formidlet uten patosmimikk. Abstraksjonen spiller også på sterke kontraster – enkelte av maleriene er nesten japanske i sin røde og svarte djervhet.

Utstillingen viser også en rekke av Nesjars fotografier, som han i norsk sammenheng var tidlig ute med som selvstendig kunstnerisk uttrykk. Samtidig er de en tydelig og funksjonell brikke i det helhetlige kunstnerskapet, de ligner på maleriene i sine bruddutsnitt og smelter sammen med skulpturenes orientering om stein og vann – fjellvegger og fossefall. Noen fotograferte tørre strå fortoner seg som penselstrøk, og vekselvis myke og krasse formasjoner i snø og is opptok Nesjar som inspirasjonskilde i alle teknikker. Mønsteret, det formale linjespillet og vekslingen mellom lys og skygge er hovedprioriteringer, og motivene blir både crispy og suggestive. Tidskoloritten spiller inn i disse fotografiene, og gir dem en ekstra kvalitet. Man skulle ønske man var på Malmøya en sommer på 60-tallet, og kunne loffe rundt på de solvarme svabergene. En gammel rynkekone er også fotografert og ansiktet hennes blir omgjort til mønstrenes rene territorium, et kratt av stier og linjer på kryss og tvers. For Nesjar synes interessen for naturens overflate og sprekker å være uuttømmelig, for hva det måtte være verdt. Dette er befriende saklig og faktuelt utført, med stor sans for detaljer, uten påtrengende symbolske allusjoner.

Relieff av Carl Nesjar etter tegning av Pablo Picasso. Regjeringskvartalet, Y-blokken, 1970.

Nesjars samarbeid med Picasso er ikke til å komme utenom, og har vært med på å forme hans internasjonale karriere, med fare for å i enkelte sammenhenger oppfattes som en skarve assistent. Samarbeidet varte i 17 år, og var i høy grad knyttet opp til bruken av sandblåsing, ikke minst slik den arter seg i Regjeringskvartalet, hvor arkitekt Erling Viksjø benyttet naturbetong, en fasadebehandling Viksjø selv utviklet. Nesjar sandblåste motiver både innvendig (Satyr og Faun fra 1957 på en vegg i H-blokken er et uanstrengt eksempel) og utvendig, basert på Picassos tegninger, og ledet arbeidet med utsmykkingen, hvor også Inger Sitter, Kai Fjell og Odd Tandberg bidro. Det beinharde fysiske arbeidet bak sandblåsingen illustreres i en liten og morsom dokumentarfilm fra 1962 med jazzy soundtrack vist på Haugar, fra oppføringen av den snurrige, vinkende skulpturen Badende kvinne utenfor kontorkomplekset Gould Center i Rolling Meadows utenfor Chicago. Her ser man Nesjar i aksjon mens han utrettelig gnurer motivet inn i steinen. Og der blir det sannsynligvis stående som et ærlig stykke håndverk.

(Alle fotografiene er hentet fra boken om Carl Nesjar utgitt av Labyrinth Press. Tre av billedtekstene mangler, men blir supplert etterhvert. Red. anm.)

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!