I Must Say That At First It Was Difficult Work

Arild Tveito, Johan Berner Jakobsen, John Smith, Judith Hopf, Silke Otto Knapp, Yvonne Rainer

Dina Danish, Judith Hopf, Johan Berner Jakobsen, Silke Otto-Knapp, Yvonne Rainer, Mary Redmond, John Smith, Saul Steinberg & Inge Morath, Arild Tveito



Kunsthall Oslo, Oslo
18. september - 24. oktober 2010
Kritikk 30.09.10

Finmasket og velmodulert åpningsutstilling

Verk av Arild Tveito og Johan Berner Jakobsen. Installasjonsbilde fra I Must Say That At First It Was Difficult Work. Foto: Will Bradley.

Første utstilling på Kunsthall Oslo er på plass, tilknyttet en god dose forventning og titulert I Must Say That At First It Was Difficult Work. Denne tittelen, som muligens kan synes å beskrive en slags motvilje, er hentet fra et dikt av samme navn av britiske Matthew Welton. Men innebygget i tittelen ligger jo også en endring mot en bedret beherskelse, arbeidet blir lettere etter hvert. Diktets komposisjon har angivelig også vært en metodisk inspirasjon for utstillingen, i den forstand at setninger bygges utifra et ord i forrige setning. På kunsthallen anes en struktur hvor visuelle og språklige floker tross alt synes å lede til noe lesbart. Det oppleves som tilgjengelig og sjenerøst. Inntrykket er finmasket og velmodulert, noe som lover svært godt for Oslos nye kunsthall.

Opplegget har vært å invitere fem kunstnere til å velge andre kunstneres arbeider, samt lage nye arbeider som relaterer seg til og vises sammen med disse. I følge kuratorene Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Will Bradley er sentrale motiv i utstillingen hvordan vi ser på kunst, tenker rundt den og lager den. Spørsmål om kulturelle overføringer, her demonstrert i utvelgelsen av kunstnere og kunstverk, både historiske og samtidige, blir aktualisert gjennom oversettelser og omplasseringer. Ved å gjøre det kuratoriske prinsippet flerstemmig og åpent, blir kurateringen energisk og produktivt uanstrengt, slett ikke rigid og autoritær.

Terje Nicolaisens utstillingsdesign for Kunsthall Oslo, med moduler i finér, er også gjort til noe luftigere, ved at midtpartiet i veggene er fjernet slik at modulenes indre rammeverk avdekkes. På den måten skapes nye siktlinjer og dermed ytterligere forbindelseslinjer mellom arbeidene i utstillingen. Nicolaisens basale skisse, som blant annet peker på kunstscenens interne dialoger og selvproduserende praksis, fungerer som en dobbel bunn for de utstilte arbeidene.

Det er altså få bombastiske utsagn i utstillingen. I steden får forskjellige uttrykk og kunstnerskap lov til å balansere mot hverandre. Arild Tveito har gjort et uventet funn i Stenersenmuseets samlinger. Den temmelig ukjente norske naivisten Johan Berner Jakobsen, som døde i 1939, var fisker, og selvlært som maler, i tillegg til å være underkjent oppfinner av en gummiblekksprut som fiskeredskap. Dette faktum griper Tveito fatt i, ved å kveile sammen nordnorsk tau og garn i en installasjon som ser ut til å være en hommage til Jakobsen, gummiblekkspruter inkludert. Men det oppstår også mer kompliserte forbindelser mellom Tveitos knudrete skulpturer på pidestaller og Jakobsens fargesterke og enkle, men stemningsmettede skildringer av folkeliv (blant annet med vekt på etnisk tilhørighet) og nordlandsnatur med mytologiske og makabre undertoner. Under det sprudlende og folkloristiske anes konturene av noen avlåste og mørke rom.

Verk av Silke Otto Knapp og Yvonne Rainer (Trio, 1966). Installasjonsbilde fra I Must Say That At First It Was Difficult Work. Foto: Will Bradley.

Yvonne Rainers koreografiske arbeid Trio A fra 1966, som forøvrig ble fremført av danseren Shelley Senter under åpningen, vises på en vegg – og understreker en pågående bølge av danseinteresse i kunstverdenen. De enkle og dagligdagse bevegelsesmønstrene viser kroppens funksjonalitet på en repetitiv og usentimental måte, med klar affinitet til minimalismen. Silke Otto-Knapp, som har valgt Rainer, viser tre malerier som synes å være mindre stringente og mer teatralsk atmosfæriske i uttrykket, men som likevel er beslektet med Rainers bevisst begrensede register. I Moontrail (Mountain) er et månebelyst fjellandskap innsatt sølvskimmer, de andre to bildene viser dansescener med tydelige konturer – alle holder seg i en grå skala.

John Smith, The Girl Chewing Gum, 1976. Installasjonsbilde, Kunsthall Oslo. Foto: Will Bradley.

En meget severdig liten 16mm-film av John Smith – The Girl Chewing Gum (som også ble vist på årets Berlin-biennale) viser en tilsynelatende ordinær gatestubb i Øst-London i 1976. En ivrig voice-over dirigerer både bilenes og fotgjengernes bevegelser, herunder ganglag og brå kast med hodet. De ulike aktørene i filmen opptrer påfallende lydig og stemmen vitner om en oppsiktsvekkende oversikt, helt til man innser at stemmen faktisk er lagt på i ettertid, og at alle bevegelsene er like tilfeldige som alt annet. Denne behandlingen av det fiktive og det dokumentariske representerer en klassisk (og humoristisk!) strukturalistisk tilnærming som fortsatt har kritisk kraft.

Dina Danish’ fire papirarbeider på vegg er tilsynelatende parvis like, med geometriske felt og brettekanter i mørke grønn- og rødtoner. Forskjellen er at det ene paret er laget ved hjelp av maling på papir, det andre er manipulert frem ved bruk av sollys og vil etterhvert fade ut. Denne enkle og raffinerte tilvirkingsprosessen og en midlertidig form for materialitet gjenspeiles i Mary Redmonds The Pashtun, et hengende, skulpturelt arbeid som minner om et fortettet fuglerede akkompagnert av slyngende tekstile linjer.

Verk av Judith Hopf og Saul Steinberg/Inge Morath. Installasjonsbilde fra I Must Say That At First It Was Difficult Work. Foto: Will Bradley.

Et samarbeid mellom den kjente New Yorker-tegneren Saul Steinberg og fotografen Inge Morath, som varte fra 1958 til 1963, resulterte i en serie fotografier av folk i hjemmelagde papirmasker; Masquerade. Disse fotografiene av sosietetstyper og kvinner i cocktailkjoler med hodet dekket av brune papirposer med både groteske og eksotiserende trekk er sprudlende forstyrrende. Her lekes stilfull gjemsel med fotografiets evne til å avdekke og portrettere noe egentlig. Disse fotografiene har på Kunsthall Oslo trigget en rekke hvite vaser med påførte slapstickaktige ansikt signert Judith Hopf, Exhausted Vases. Her synes kanskje korrespondansen mellom verkene noe mimetisk og vaseformen utløser lite. Men maskeraden og den uhøytidelige fleksibiliteten i møte med forventede moduler, er et godt formular og emblamatisk for utstillingen som helhet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!