Wittgenstein on Vacation

Marianne Bredesen, Sebastian Makonnen Kjølaas, Siri Hjorth

Skjolden
Kritikk 03.09.18

Filosofi med tullestemme

Siri Hjorth som seksarmet pianist. Foto: Karen Gimle.

«Nå kommer Gud», pleide visst den østerrikske filosofen Ludwig Wittgensteins (1889-1951) kolleger ved Cambridge å mumle seg imellom mens de sto på perrongen og ventet på at den berømte tenkeren skulle ankomme. Det var lite å spore av denne ærbødige tonen på bussen som fredag forrige uke fraktet de rundt tredve inviterte fra Oslo til den lille vestlandsbygden Skjolden for å overvære siste etappe av kunstprosjektet Wittgenstein on Vacation. Kunstner (og turleder) Sebastian Makonnen Kjølaas, som sammen med kollegene Marianne Bredesen og Siri Hjorth står bak prosjektet, serverte under den drøye seks timer lange reisen en potpurri av biografiske anekdoter, utdrag fra filosofens dagbok og passasjer fra bøkene hans om hverandre, til styrtlatter og applaus fra resten av passasjerene. At bussen stoppet på to vinmonopol underveis, bidro til å styrke følelsen av å være med på en bisarr miks av charterreise, teambuilding-event, fagseminar og kunsthappening.

Wittgenstein on Vacation startet med en lignende tur til Skjolden i 2015. Utilgjengelig plassert oppe i fjellsiden innerst i Sognefjorden, finner man nemlig filosofens tidligere hyttetomt. Selv om prosjektet beskrives som et forsøk på å formidle Wittgensteins tanker gjennom kunsten, virker fokuset på det fysiske stedet, og den typen sosial og oppsøkende aktivitet det innbyr til, som en vel så viktig komponent. Man kunne si at prosjektet Wittgenstein on Vacation, samtidig som det inviterer til filosofisk refleksjon, forurenser denne virksomheten med det ferierende fellesskapets støy.

Fra utflukten til Wittgensteins «gjenoppførte» hytte. Foto: Kunstkritikk.

Programmet under første del av Wittgenstein on Vacation, titulert Little Austria, besto av foredrag og en performance av Siri Hjorth. Barokt utkledd i parykk og frakk med puffermer, leste hun med tilgjort tysk aksent opp et fiktivt brev stilet til Wittgensteins venn Bertrand Russell, basert på utdrag fra en engelsk utgave av filosofens dagbok, mens hun vekselvis satt i en fluktstol og spradet rundt på grunnmuren til den berømte hytta – på det tidspunktet det eneste som var igjen av den. Hjorths komiske og teatrale fortolkninger løper som en rød tråd gjennom prosjektet. Til del to, Escaping Cambridge, som tok form av en foredragskveld i Oslo i 2016, fremførte hun en musikal der hun dramatiserte hyttas lengten tilbake til sin opprinnelige plass. Den ble nemlig, etter Wittgensteins død, demontert og flyttet inn til Skjolden sentrum. Senere har Stiftinga Wittgenstein i Skjolden arbeidet med gjenoppføringen.

Når bussturistene fra Oslo denne helgen igjen valfartet til Wittgenstein-tomten, kunne de inspisere en tilnærmet beboelig hytte. Men det var avdukingen av The Wittgenstein Monument som var turens offisielle formål. Monumentet er plassert på en romslig rasteplass i tilknytning til Vassbakken hotell, omtrent tjue minutters bratt gåtur fra selve hytta. I tillegg til de tredve inviterte fra Oslo, hadde òg et presentabelt oppbud fra lokalbefolkningen møtt frem til avdukingen. Fra en innhegning på den andre siden av veien, oppunder en imponerende rak fjellvegg delt av et smalt vannfall, strømmet en kontinuerlig eim av kumøkk. Bortsett fra denne pittoreske intervensjonen, fremsto arrangementet som en ytterst kontrollert og verdig avrunding på det tre år lange prosjektet. Inspirert av tegneseriestripen Der Virtuos av Wilhelm Busch, en tegner som Wittgenstein satte høyt, og selvfølgelig filosofens enarmede pianistbror, opptrådte Hjorth med seks armer bak et tøypiano. Først etter å ha kvittet seg med fire av dem, fikk hun dreisen på instrumentet, og den blå plastduken som var drapert over selve monumentet kunne endelig nappes av til tonene av Europes hitlåt The Final Countdown.

Stillbilde fra dronevideo, produsert av Falkeblikk.

«Takk Gud for at det ikke ble en elg i solnedgang», avsluttet kultursjefen i Luster kommune talen sin. Det seks tonn tunge monumentet i furu forestiller en avkappet hånd med håndflaten vendt ned og fingrene lett krummet, som om den presses mot et hardt underlag. I tverrsnittet mot den manglende armen er det en åpen munn. Lydsporet, som man kan aktivere ved hjelp av en knapp på siden av monumentet, består av et to melodier plystret av Anton Bredeveien – Hjorths svoger og en eminent plystrer – og en rekke aforismer basert på utdrag fra den engelske oversettelsen av Wittgensteins posthumt utgitte Über Gewissheit (On Certainty), forfattet og innlest av Hjorth. I boken reflekterer Wittgenstein blant annet over den skeptiske metodens begrensninger med utgangspunkt i filosofikollega G. E. Moores (1873-1958) kjente «her er en hånd»-argument. Hjorths omskrivinger løser de opprinnelige formuleringene fra den analyserende formen og skyver dem inn i et mer tvetydig territorium. Grepet balanserer prosjektets harselerende grunntone og en indirekte aktivering av Wittgensteins tanker om kontekstens betydning for tolkningen av språklige utsagn.

Kunsthistorisk forbindes Wittgenstein først og fremst med den første generasjonen konseptuelle kunstnere, kanskje særlig amerikaneren Joseph Kosuth (1945-), som lente seg på hans Tractatus Logico-Philosophicus (1921) for å underbygge sitt program for kunsten som en filosofi om kunst.

Også Wittgenstein on Vacation berører tankene til Wittgenstein, eksempelvis ideen om at det er i bruk at språket får mening, som er illustrert ved at taleorganet er koblet direkte på hånden. Men Bredesen, Kjølaas og Hjorth forsøker ikke som Kosuth å gestalte Wittgensteins filosofi på formens nivå. I stedet for analytiske filosofer, opptrer kunstnerne som turguider, art-directors, impresarioer, oppdragsgivere, koordinatorer, komikere, formidlere osv. Trioen bekler hele dette ekspansive rolleregisteret med oppriktig engasjement, som om ideen om kontekstens betydning for språket var utvidet til å gjelde hendelsens betydning for kunsten.

Lokal journalist intervjuer The Wittgenstein Monument. Foto: Bjørn Lindahl.

Hjorths første performance, der hun utspjåket til et slags aristokratisk vrengebilde av Wittgenstein leste høyt fra hans private dagbok, gjorde det avsides tilfluktsstedet om til en scene for karnevalesk selvutlevering. Kurator Dieter Roelstrate – som presenterer en miniatyrmodell av det nå avdukede monumentet i utstillingen sin Machines à penser, som åpnet på Fondazione Prada før sommeren – bemerker, i en foreløpig upublisert tekst om prosjektet, at Wittgenstein i dag virker mer aktuell som råstoff for kunsten enn som diskusjonspartner. Komprimeringen av verk og biografi og den ofte lattervekkende formidlingen som preger Wittgenstein on Vacation, karikerer denne tendensen. Kanskje er det dette «spektakulære» aspektet Harald Vatne, et av medlemmene i Stiftinga Wittgenstein i Skjolden, reagerer på når han uttaler til nettavisen Porten.no at prosjektet ikke er forenlig med «det stille alvoret» som er en ledetråd for foreningens arbeid.

Motsatt et slikt stille alvor, er ferie forbundet med avslappet samvær med andre, adspredelse, nytelse og underholdning. Den skrålende flokken som Bredesen, Kjølaas og Hjorth har busset over fjellet, er antitesen til den dydige og selvpiskende eremitt-filosofen. Gjennom å bruke en livat kollektiv utflukt som ramme for møtet med Wittgenstein, minner de om at sosial sammenkobling og delbarhet i økende grad er det kulturelle konsumets betingelse også når det kommer til materiale som etterspør en mer avsondret og konsentrert tilnærming. Lepper og fingertupper er kroppens mest følsomme områder og dermed assosiert med «tankeløs» eller instinktiv aktivitet. Håndmunnen kan leses som en metafor for den digitale sosialitetens formatering av individene som tilslutter seg til et samband av impulsive, snakkende hender. De krummede fingrene ser ut som de skal til å skrive et eller annet. Et Wittgenstein-sitat? «Lol»?

Marianne Bredesen, Sebastian Makonnen Kjølaas og Siri Hjorth, The Wittgenstein Monument, 2018. Foto: Karen Gimle.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!