Nonfiction

Kritikk 22.08.08

Fiksjon og virkelighet

Anders Johansson, Nonfiction, Glänta Forlag, 2008

«Målet er ikke å svare på spørsmål, men å forlate dem.», Gilles Deleuze

Problemet med teori er ofte at det skilles for skarpt fra praksis. Svært mange glemmer at det meste man foretar seg er basert på teoretiske konstruksjoner. Enhver kommunikasjon for eksempel, er basert på tegn av sosial karakter som må læres og som finner sted innenfor en teori om hva kommunikasjon er. Det samme gjelder praksis: det finnes ingen fullstendig uteoretisk adferd. Til og med et toalettbesøk forutsetter en teori om hva et toalett er. Ja, selv trangen til toalettbesøk finner sted innenfor en ramme av hvordan kroppsavfall skal håndteres og hvor man skal kvitte seg med det. Det finnes enkelte teoretikere som understreker dette poenget selv. Jeg tenker spesielt på amerikansk pragmatisme, fra William James til Richard Rorty, og Hannah Arendt. Men allerede i Marx’ analyse av varen, finner vi tanken om at det er de sosiale relasjonene rundt tingen som gir den mening og ikke den selv. Og disse relasjonene konstitueres av vaner som, igjen, læres av et fellesskap som til slutt leder tilbake til en teorei om verden og tingenens funksjon. Likevel er det nok Arendts Vita Activa som tydeligst har poengtert forholdet mellom teori og praksis som et kunstig skille: hun hadde som program å sammenføre det praktiske, arbeidende mennesket og det tenkende.

Likevel finnes mye teoretisk filosofi som ender opp i en sjargongbasert bruk. Gjennom sjargongen tilgrumses de konkrete forbindelsene til praksis og man ledes inn i illusjonen om at refleksjonen, eller menneskets abstaherende evne, er noe som eksisterer i seg selv. Roland Barthes kaller dette naturalisering: at historiske og sosiale vaner stivner til sannhet, ideologi og natur. Anders Johansson trekker denne innsikten langt i sin bok Nonfiction og kobler den opp mot menneskerettigheter. Han snakker med den franske filosofen Alain Badiou som hevder at menneskerettigheter er en vestlig konstruksjon designet for å få oss til å føle oss som good guys. Fordi, sier han, menneskerettighetene forutsetter en foretsilling om den rene ondskap, en ren barbarisk handling eller mennesketype, som ikke eksisterer.

Gilles Deleuze er et typisk eksempel på en tenker hvis språk lett fanges av sjargong: det meste deleuzinaisme kverner rundt i Deleuze sine begreper om «rhizomer», «intensiteter» og «fluktlinjer» uten at de praktiske konsekvensene trekkes ut av teorien eller at begrepenes kraft kobles til livet og finner feste som redskaper. Ordene behandles som en type begrepslige relikvier som om det er tilstrekkelig å identifisere noe som «rhizomatisk» for å praktisere en deleuziansk tanke. Anders Johansson er et sjeldent, og hederlig, unntak. Johanssons bok Nonfiction er kanskje den mest fruktbare bruken av Deleuze jeg har sett. Fryktløst omsetter han den franske filosofens tenkning i eget liv og erfaringer, i lesninger av litteratur og kunst. Han tar også Deleuze på ordet når han bruker begrepene som redskaper snarere enn som trylleformularer, magiske ord. Johansson er forbilledlig når han snakker om litteraturvitenskapen – og han kunne antagelig like gjerne snakket om kunsthistorie som fag – hvor han fremhever at forholdet til gjenstanden (kunsten, litteraturen) har blitt for rasjonell, for – ja – teoretisk. Olssons refleksjoner har alltid en praktisk grunnlink, f.eks når han snakker om litteraturens fiksjonsinnhold. Det er en illusjon hevder han, at fiksjonen er mindre virkelig enn det ikke-fiktive. Ganske riktig poengterer han at virkeligheten er proppfull av fiksjon og omvendt. Olsson gjennomgår en rekke tekster med utgangspunkt i stil, men blottlegger sin fordomsløshet og praktiske sensibilitet når han analyserer en pornonovelle med utgangspunkt i forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Et interessant eksempel er Mel Gibsons film Passion of Christ. Jo mer Gibson presser på lidelsen, pasjonen, jo mer lener han seg på illusjoner eller stagings: jo mer virkelig han vil ha det, jo mer fiksjon blir det. Fiksjonsinnholdet intensiveres helt til det abstrakte: gjennom bilder av rent kjøtt renses fortellingen for menneskelig innhold. Olsson siterer Slavoj Zizeks refleksjoner rundt ekstrem porno, hvor kameraet trenger inn i kroppen: «Når vi kommer for nær det begjærte objektet forandres den erotiske fascinasjonen til avsky for det relle nakne kjøttet.»

Fiksjonen, sier han, er det uendelige nærværet som finnes i pornoen, hvor forskjellen mellom deltagerne i sexen utraderes til fordel for en identisk anordning, hvor alt som skjer er et absolutt, realisert begjær. Fiksjonen er dermed den seksuelle nærheten som umenneskeliggjøres og avpsykologiseres, gjøres til en maskin. Et svært sympatisk trekk ved Johanssons bok er at den krysser fram og tilbake mellom nettopp fiksjon og virkelighet, mellom begrep og ting, høyt og lavt, liv og teori. Det blir aldri maniert, konstruert: det finnes ingen postmoderne stivhet, men et barokt begjær. Johanssons stil og skrivemåte virrer frem og tilbake med sin egen konsistens, men den noe rotete, vil noen syns, fremgangsmåten pareres overbevisende av Johansson selv. I et eget kapittel skriver han nemlig om «slarv», om dagdriveri, og – som han sier – «det man ofte oppfatter som mangel på produktivt liv». Det interessante her er jo idealet at man må produsere noe meningsfylt, bidra med noe til fellesskapet. Leve innholdsrikt. Arbeide for føden. Slike ting. Men hva om man bare flyter ut i en usammenhengende livsførsel, i et slags tilfeldig ingenting? Igjen er vi tilbake til menneskerettighetene, eller til formen bak denne «loven», som strukturerer den og gjør den absolutt. Og det er som påminnelse om forholdet mellom det vi oppfatter som lov, og denne lovens regulative motsvar, stilen – kaoset, Nonfiction er et viktig redskap.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!