Nervous Wrecks

Alex Bunn

NoPlace, Oslo
5. januar - 21. januar 2018
Mini 12.01.18

Fabeldyr på badet

Alex Bunn, The Wyvern, 2017. Installasjonsbilde fra utstillingen Nervous Wrecks på Noplace. Foto: Istvan Virag.

Nervøsitet henger sammen med følsomhet for omgivelsenes oppfatning av deg, en redsel for å konfronteres med sprekker i identiteten din. Om du har nådd punktet der du kan beskrives som et «nervevrak», står det dårlig til med den sosiale funksjonsevnen din. Sannsynligvis skyr du samvær med andre. Stikk i strid med et slikt forsvinningsønske, er de panoramiske fotografiene i britiske Alex Bunns utstilling Nervous Wrecks på Noplace blåst opp i monumentale formater som brer seg ubeskyttet og omfangsrike over de to langveggene i galleriet.

Som i Bunns forrige utstilling, Superstates på Trafo i 2016, baserer han seg også her på miniatyrmodeller som han avfotograferer med makrolinse. Prosessen kjennetegnes av et møysommelig syntetiseringsarbeid; de avbildede modellene, som ikke har en grunnflate på mer enn ca. 25×30 cm, er komponert av vidt forskjellige materialer: leire, 3D-prints, funne objekter, organisk avfall osv., alt forenet under en tung glasur av resin, lakk, hydroprints og maling. En makrolinse har ekstremt liten dybdeskarphet, derfor tar Bunn i neste fase flere hundre eksponeringer med ulike utsnitt som han deretter syr sammen digitalt i en tidkrevende, manuell prosess.

Det ene fotografiet, The Wyvern, viser en langstrakt, baderom-liknende figur kledd i rosarutet tapet. En skjellete blemme som galleristen opplyser at er deler av en fiskekropp, tyter ut av tapetet, med en grå kabelbit trykket fast i seg. Et par andre innslag av ubestemmelig organisk materie (rester fra den samme fisken?) er tilforlatelig integrert. På motstående vegg henger Piebald 4D Sport. Også her minner motivet om et våtromsmiljø, men delt i tre separate moduler stående på rekke, alle dekket av et muntert pulserende rutemønster i pastell. Biter av den ueffne brune materien er innfelt histen og pisten. Plassert i nisjer i formen finnes noen kanner og en gasstank, alle med det 3D-printede objektets umiskjennelige rille-tekstur, samt en liten porselensskål fra et dukkeservice, som om den amorfe strukturen var bruddstykker av en større, bebodd arkitektur.

Det er et drag av fantasy over dette, av verdensbygging. Wyvernen er jo en slags drage. Fabeldyret kan stå som symbol for fremgangsmåten generelt; modellene Bunn har fotografert, deler det menneskeskapte kreaturets symbiotiske kroppsskjema. Samtidig gir den ekstreme forstørringen, i kombinasjon med tittelens eim av psykopatologi, assosiasjoner til en laboratorieoptikk. Eksemplarene som ligger under mikroskopet til Bunn oppviser en polypotent anatomi. Er det nervøse sammenbruddet utstillingens tittel hinter til konsekvensen av en selvbevaringsmekanisme som har gått seg varm? I så fall, kanskje vi her gløtter inn på det embryoniske stadiet i utviklingen av en ny livsform uten det samme behovet for en fastlagt identitet. Innslaget av beholdere for udefinert væske og gass, samt det urolige flettverk av nisjer og snodige utspring, vitner i alle fall om en mer dynamisk og tilpasningsrede organisme.

Alex Bunn, Piebald 4D Sport, 2017. Installasjonsbilde fra Noplace. Foto: Istvan Virag.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!