MA Kunstakademiet – avgangsutstillingen

Jorid Lekve Eide, Kenneth Alme, Sara Korshøy Christensen, Tom Backe Rasmussen

Kunstnere: Kenneth Alme, Oscar Askelien, Mauro Renato Benavidez, Jade Juliana Boyd, Sara Korshøj Christensen, Jorid Lekve Eide, Frode Halvorsen, Mikael Øye Hegnar, Hilde Honerud, Jon Eirik Kopperud, Bodil Cecilie Paus, Tom Backe Rasmussen, Anna Ring, Silje Fredriksen Sandøy, Sümer Sayin, Eirik Kjernlie Sæther, André Tehrani, Nina Toft, Arild Tveito.



Stenersenmuseet, Oslo
21. mai - 13. juni 2010
Avgang 27.05.10

Et hakk bedre

Tom Backe Rasmussen, The perfect circle, 2010. Installasjon.

Kunstakademiets MA-utstilling holder mer enn akseptabelt nivå og har enkelte fremragende verk. Spesielt er Tom Backe Rasmussen et navn å merke seg.

Sett under ett tjener absolutt Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) på å skille Master-studentene fra Bachelor-studentene. Det finnes en klar kvalitetsforskjell som ikke bør sløres ved å plassere alle under samme tak. Når det er sagt er ikke MA-utstillingen en udelt positiv opplevelse betraktet isolert.

Kenneth Alme, It`s Real You Say. Wow, 2010.

Når man som kritiker har sett avgangsutstillinger gjennom noen år er det visse arbeider som har en tendens til å gå igjen. Kenneth Alme, som jo i løpet av sin studietid på akademiet har prøvd ut en rekke forskjellige maleriske former, har (ser det ut til) endt opp med et uttrykk som minner en god del om Bjarne Melgaard. At Melgaard er inspirasjonskilde for flere generasjoner av kunstnere er naturlig, men jeg kan ikke se at Alme bidrar med noe vesentlig innenfor denne malertradisjonen. Det finnes ofte en student som tar for seg midtøsten også, gjerne forholdet mellom Palestina og Israel. Denne gangen er resultatet delvis meget godt. Hilde Honerud tar seg av denne oppgaven i fotoserien What do you want to be when you grow up? og videoarbeidet The World of Stories. Førstnevnte serie er fotografier av jentene som dukker opp som fortellere i videoarbeidet The World of Stories. Mens fotoarbeidene åpenbart er spontane og tillitvekkende portretter, bilder av håp i det ellers håpløse Ramallah, er det World of Stories som bringer noe bemerkelsesverdig til torgs. I dette arbeidet har kunstneren intervjuet unge jenter bosatt i Ramallah og det som fortelles, som man jo kan forvente seg av barn, er ikke realpolitiske analyser av midtøsten men et blandingsprodukt av opplevd krig, eventyr, drømmer og ren fabulering. Arbeidet viser hvordan mennesker takler sin livssituasjon gjennom de narrativer som er for hånden: brokker av fiksjon og drøm sammenføyes med det virkelige for å skape en ramme man kan bevege seg innenfor, leve og tenke i. Gjennom dette bildet av barnet beskrives en grunnform, en bricolage lik den vi alle konstruerer for å leve våre liv.

Sara Korshøy Christensen, Wings will be worn higher this year, 2010.

Sara Korshøy Christensen har gitt maleriet en annen vri ved å sy sammen forskjellige tøystykker, innimellom har hun også satt inn glidelåser, som hun igjen bemaler. Det gir et distinkt uttrykk og en egen malerisk signatur og identitet. Når det er bygninger som males skisseres det også et tredelt forhold mellom maleri, klesplagg og arkitektur som er fiffig. Byggets beboelighet og klesplaggets evne til å beskytte legemet knyttes til maleriet som en flate vi har blitt vant til kun å betrakte. Slik syr Christensen en bruksfigur inn i maleriets fysiske flate og historiske bruksmåte. Hvordan, eksakt, maleriet faktisk blir brukbart på linje med bygg og plagg er uklart, men hun peker på et urealisert område av maleriet som det er grunn til å forfølge videre. Nevnes bør vel også at hun i et av sine arbeider har avbildet det gamle kunstakademiet som en svevende hildring mot stofflaten. Hvorvidt dette er nostalgi, en enkel hyllest til bygget som bærer av en historie, eller rett og slett et diskret innlegg i debatten rundt den forestående relokaliseringen av Kunstakademiet skal jeg la stå åpent.

Jorid Lekve Eide, Backdrop, 2010. Detalj.

Jorid Lekve Eide, Backdrop, 2010. Detalj.

Sümer Sayin problematiserer også geografi gjennom håndverksmessige grep i 2,5D hvor hun har strimlet opp verdenskartet for så å flette det samme kartet sammen igjen. Resultatet blir et ujevnt kart hvor både kontinenter, byer og grenser gjøres uklare gjennom flettemønsterets utallige firkantdannelser. Et annet verk som hyller fabuleringen og som direkte addresserer kunstens evne til å tenke om sted er Jorid Lekve Eides postkort-verk Backdrop. Dette fenomenet, postkortet, danner et interessant interface mellom det standardiserte og det personlige. Mens det alltid sendes fra et subjekt til et annet, fra en mann til sin hustru eller bror f. eks, er selve kortets motiv ofte standardisert, det er vanligvis et bilde av det «alle» ser på stedet. Slik sett er det en potensiell kamp mellom et allmenngjort bilde av stedet og avsenderens personlige utsagn. Lekve Eide tar i bruk postkortet ved å snu det standardiserte motivet mot veggen og la baksiden stå uten avsender og personlig hilsen. Det som likevel sees av motivet er en speiling av motivet, en speiling som ser ut til å være tredimensjonal (jeg er usikker på hvordan kunstneren har fått til denne effekten). Slik vises en flate som innbyr til å fylle inn egen avsender, mottaker og hilsen, men også en fabulering, en utvikling av det forestilte stedet fremfor det stedet som allerede er sett gjennom det standardiserte motivet. Mens det konvensjonelle postkortet kommer oss i forkjøpet, så å si ser et sted for oss, i vårt sted, er den glimtvise 3d-avbildningen av kortmottivet i Lekve Eides verk et pek, slik også Sümer Sayins arbeid er det, mot kunstens evne til å utvide vår subjektive forestillingsverden. Med kunsten kan vi gjenvinne vårt eget blikk, gå verden i møte bedre rustet til å se den selv, skape et eget syn.

Bodil Paus, 2010.

Bodil Paus hoder seg strengt til en malerisk tradisjon i sine arbeider, med et sterkt fokus på hverdagslige scener og gjerne med et fotografisk forelegg. Det er ikke noe usedvanlig med dette, bortsett fra hennes målbevisste dyrking av et medium. Motivmessig er det likevel et Paus-bilde i undereteasjen på Stensersen som stikker seg ut: verket avbilder noe som ser ut som en skoleklasse, stilt opp på rad og rekke, det er snakk om et utsnitt som er en smule underlig og skjevt beskjært. Det som fanger oppmerksomheten er ikke dette, men ansiktet til en av guttene på bildet som vris ut av fokus og artikuleres som en slags lysebrun pigmenttåke. Hvorfor dette defigurasjonsfeltet? Er det maleriet selv som snakker gjennom figurasjonens illusjonsflate, et slags krav om oppmerksomhet fra maleriet selv, slik et kamera ute av fokus minner oss om teknologien bak fotografiet? Eller er det en psykologisk figur som gjør seg gjeldende, hvor guttens defokuserte ansikt illustrerer en indre uro eller en sosial asynkroni i forhold til gruppen han er stilt opp med? Dette blir bare spekulasjon, naturligvis, men det utgnidde ansiktet festet seg hos meg. Det er, noe overraskende, det jeg husker best fra utstillingen.

Arild Tveito, Resting on the truth of contradictions and exceptions, 2010. Detalj, bronse.

Det finnes flere installasjoner på utstillingen, Arild Tveito og Eirik Sæthers arbeider er gåtefullle og ikke umiddelbart begripelige, men innbyr til et utall lesemåter. Jon Eirik Kopperuds videoinstallasjon er også verdt å merke seg på grunn av dens usedvanlige fotografiske kvaliteter. Men høydepunktet på årets MA-utstilling, innenfor alle medier, er utvilsomt Tom Backe Rasmussens omfattende installasjonsverk The perfect circle. Dette er en kunstner vi garantert vil høre mer fra: han har et visuelt og motivisk fokus som er helt hans eget. Det er et engasjement her som er sjelden å se. Rasmussens arbeid består av en intrikat veggstruktur hvor han har skjært ut det jeg antar er verdens land. Disse har han pirket ut av sin ramme og stykket opp som puslespill som, igjen, er plassert rundt på gulvet. Foruten den globale geografien har kunstneren også laget puslespill av en rekke flagg som, plukket i fra hverandre, også er lagt ut på gulvet. I tillegg finnes et podium, eller en form for talerstol, og en rekke sirkulære former med tekst. Vi finner også, skjært ut av treplater på samme måte som de geografiske områdene, en del symboler, blant annet «?», «@» og ansiktet som fungerer som profilbilde på Facebook før brukeren har lastet opp sitt eget bilde. Rasmussens videoarbeider er av mer diskutabel kvalitet men i ett av dem vises kunstneren selv in action i en tidligere versjon av installasjonen vi er vitne til på Stenersen. Rasmussens performance er intens og agiterende,  han veksler mellom å være en sjonglør av symboler og deres verdi og å være en profet som vandrer rundt i installasjonen med fragmenter av landområder og forskjellige symboler. Rasmussens perfect circle er en intrikat og stimulerende sak og om jeg skulle sammenligne med noen er det nærliggende å trekke en linje til svenske Øyvind Fahlströms arbeider. En installasjon som Doktor Schweizers siste ferd har mange formale og tematiske likheter med dette. Fahlströms mange politiske «malerier» hvor magnetiske utsnitt av landområder og selvstendige symboler kan flyttes rundt etter tilskuerens politiske eller estetiske dagsform har også en del likheter med Rasmussens arbeidsform. Men der Fahlström er en stringent geopolitisk tenker med røtter i tegneseriens ikonografi bedriver Rasmussens et spill med betydninger, og fremstår som en metafysiker som hele tiden endrer sin filosofi gjennom en konstant omdefinering av symboler.

Tom Backe Rasmussen, The perfect circle, 2010. Installasjon.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!