Tracey Emin

White Cube, London
Kritikk 02.01.07

Er det mulig å lage kunst etter julaften?

Da jeg for et par år siden hang rundt på åpningen av en Tracey Emin- utstilling på det delikate White Cube i London, slo det meg hvor vanskelig det var å få med seg kunsten, se den, altså, fordi kunstneren selv var der og solte seg i en krans av kritikere og kuratorer. Jeg så ikke kunsten for bare kunstnere.

Det var jo gøy å se Emin, en av de mest prominente kunstnerne fra nittitallets mye omtalte YBA-kjendiser (YBA: Young British Art). Jeg kunne ikke noe for det; jeg måtte glane … og der, var ikke det Jake Chapman? Og i hjørnet: kunne det være Hans Ulrich Obrist? Nåvel. Det er ofte mye å se på i gallerier, på åpningene, god vin er det også. Og gratis. Ikke minst. Det er jo moro å se kjendiser på Astrup Fearnley og drikke seg full på STANDARD (OSLO)-åpninger her i Oslo også. Men hvor mye skal man egentlig se av annet rundt kunsten før kunsten selv blir oversett? Dan Fox skriver i siste nummer av Frieze at kunsten tenderer mot å få en stadig større grad av innpakning. Pakke, pakke. Og at det er den – pakken, pakkingen, innpakningen, (eller rammen rundt rammen om du vil høres litt lur ut) – som definerer kunsten om dagen. Eller tenderer mot å definere den ut, antyder han. Joda, han er inne på noe, foxy Fox. For det er ikke bare vernissagene, og deres innhold, som fanger oppmerksomheten, eller fri børst, men katalogen, inngangspartiet, beliggenheten, brosjyrene; arkitekturen. Vi ser og ser, forsyner oss med en øl til, slarver med fiffen. Men: Hva er kunstens betydning og mening, funksjon; forsvinner gjenstanden i pakkepapir og instituisjonens magiske ritualer? Fox kaller lagene i innpakningen, doors of perception, fritt etter Aldous Huxleys essayistiske lovprisning av LSD og Kristus (et festlig essay, forresten), og det er jammen noe å tenke over i en halvbedøvet post-juletid, hvor kraslingen fra pakkepapir fortsatt krafser øregangene: er det innpakningen som teller, er det det å gaven, eller er det gaven selv, som er saken? Noe å tenke på. Godt nytt år!

  1. Innlegg fra Hjørdis Kurås

    godt nytt år

  2. Innlegg fra Kjetil Røed

    Det kan vare livet ut. Vil dere lese Fox-teksten er den her:

    http://www.frieze.com/column_single.asp?c=365

  3. Innlegg fra Christer Dynna

    Julaften hele livet?

    Det fine med “gaven”, kunsten, er at den opptrer eller vises frem som nettopp en uttrykksform som utsier noe i dialogs form (om enn en indre dialog hos produsent: kurator/ kunstner/ katalogforfatter/ m.fl) Nettopp legitimiteten vi tillegger kunsten som et objekt for å lese andres meninger ut av det jeg (selv kan og må) prosjiserer mine opplever inn i, er en spesiell mulighet til “samtenkning”/ – opplevelse. Denne mulighetens beste kvalitet, etter min mening, er at den bare ER i egentlig forstand dersom den er dobbelt indirekte og uuttalt “ og få andre fenomener kan stille opp mot nettopp dette kriteriet. Derfor blir denne (dialogs)formen en unik måte å dele av seg på, og kunst er i bunn og grunn bare sosialt. Den skaper ingenting viktigere enn stemmer og medstemmer. Gromkvaliteten er når det skjer ene og alene i den enkeltes hode, men man samtidig blir vár for at ikke man er alene om dette (i) hodet. Men noen bekreftelse for at det er noe vi deler gis aldri… Og kritikere er som andre folk, de ser tydeligst seg selv – og fort forbi det de ikke selv griper.
    Men får man muligheten, og fungerer denne samtenkningen, og tro forblir her en forutsetning for denne muligheten… , kan resultatet/ kontakten i (møte med) verket inneha like meget intimitet som stilt overfor et annet menneske(s vageste, rareste tanker). (Hvor også gjetninger ofte er alt vi har…) Men, og det er en annen viktig kvalitet som den som bruker muligheten har, du trenger ikke å by på dine egne. Denne muligheten av å åpne en dialog lukkes ikke av noen innpakning. Utsagnet(s mulighet) finnes der og varer minst hele utstillingsperioden gjennom. Eller egentlig mye lenger. Det kan jo vare livet ut?

  4. Innlegg fra Jarle Strømodden

    spørsmålene lyder: er det innpakningen som teller, er det det å få gaven, eller er det gaven selv, som er saken?
    dette er vel et noe datert svar, men dog. jeg tror, hr. røed, at spørsmålene egentlig er litt feil formulert. men la meg likevel prøve ut fra det du spør om. alle tre er viktige, sett både fra betrakters og givers (kurator, utstillingsansvarlig o.l.) side. man skal ikke la seg lure av en pen innpakning alene. det vil jeg si er din oppgave som kritiker (ta dét som et kompliment).
    jeg tror man altfor ofte i kunstverdenen lar seg avspise med en pen innpakning, det være seg kurator eller kunstner. det er ikke til å stikke under en stol at hr. obrist har vært (og fremdeles er) mange institusjonsansattes våte kuratordrøm. hva er det han gjør som er så bra? hvorfor er utstillingene han kuraterer så mye bedre enn andres? (spørsmålene stilles under forutsetning av at han rent faktisk er bedre enn alle andre).
    jeg tror man som museumsansatt (som jeg) og som kritiker (som du) kan stille seg tre spørsmål; 1) hva er dette? 2) er det bra? 3) hvorfor (ikke). satt på spissen så kan man vise hva som helst, men man skal ha en klar forestilling om hvorfor man velger å vise nettopp dette.
    ofte hører vi snakk om ‘keiserens nye klær’ innenfor feltet samtidskunst, men det kan hende det ikke engang er tale om en keiser og da faller jo spørsmålet om klær bort.
    la meg rent avslutningsvis få komme med et alternativ til ‘the white cube hipsters’, kjendisene på astrup fearnley museet og kopiøse mengder av alkohol på standard (oslo); prøv en utstillingsåpning på vigeland-museet. neste åpning er torsdag 1. mars med skulptur av istvan lisztes. du er mer enn hjertelig velkommen!

  5. Innlegg fra Susanne Christensen

  6. Innlegg fra Jon Eirik Lundberg

    Det er mange som mener at kunst burde være kunst, og ikke noe annet (eller tredje) ved siden av. Men alt for ofte opplever de at kunsten overhodet ikke er kunst, selv om katalogen sier det. Av dette kan man konkludere at kunst ikke nødvendigvis er kunst bare fordi den er kunst; men at kunsten for å være kunst – som kunst – nødvendigvis må være kunst, i ordets eneste forstand.

    Hvis kunst endegyldig og uten ytterligere diskusjon virkelig er kunst, så kan vi ikke dermed vite at vi vet det, og i hvert fall ikke vite helt sikkert at vi vet at vi vet at vi vet det. Men man kan jo prøve, og da særlig etter at julaften er pakket opp og gravet ned.

  7. Innlegg fra Kjetil Røed

    Nei, jeg mener absolutt ikke at kunsten nødvendigvis skal nytes i andakt, selv om det også kan skje, og på ingen måte alene. Man er jo aldri alene som kunstkonsument, selv om galleriet er tomt. Idet du kommer inn igalleriet drar man med seg en drøss lesningsfellesskaper, uansett. Poenget var at kunsten i en del sammenhenger har så mange presentasjonsrammer, så mange terskler å krysse, rundt seg, at kunsten selv blir diffus. Dvs at lesningsfellesskapene kanskje like gjerne kan være jålefellesskap eller drikkefellesskap. Sagt på en annen måte: rommet, eller den arkitektoniske rammen, katalogteksten, etc er jo forskjellige opptikker eller fetisjregistre som (tidvis) kan kjempe om perspesjonsmonopol av kunstgjenstanden. Det kan være stor trengsel rundt gullkalven.

    Men klart kunsten er sosial – og det bør den virkelig være. Men hvordan, og i hvilken grad, den er det, er likevel et betimelig spørsmål. Og igjen kan jo, som kjent, selve trengselen, eller: det sosiale, rundt kunsten være selve kunsten. Pakken er innpakningen, relasjonelt og fint. Eller utpakningen er pakken, intervensjonistisk og praktisk.

    Apropos Emin var jeg der tidlig dagen etter åpningen. Da var det bare meg der, pluss en og annen morgenfugl. Jeg fikk sett kunsten da.

  8. Innlegg fra Christer Dynna

    Er det mulig å lage julaften, da?

    Kunst versus folk? Tror ikke det ene utelukker det andre, jeg. Men mens folk klarer seg uten kunst, klarer ikke kunst seg uten oss.. Hvis du av Emins utstilling intet mer, eller mindre(?), erindrer enn hvilke fjes som var der, gir vel dette heller status på kapasiteten i ditt blikk enn i den kunsten du overser?

    Er ikke et sentralt aspekt ved kunstopplevelsen at den formidler noe av det noen søker å dele med oss? Fungerer aspektet av å dele med seg, blir kunsten en form for dialog “ polylog(?) der (innholdet i eller opplevelsen av) disse samtalen(e) vel er viktigere enn mediet/ kunstobjektet som formidler dem?(X)

    For denne dialogen sin del er vel ikke litt glaning av veien. Begge «samværs-»/samtaleformer, den direkte vs indirekte/ abstrakte samtaleformen, fordrer et fellesskap – at den ene er konkret og knitrer truer ikke den rene, klare «lyden» i den abstrakte, tror jeg. Og, viktig, de skal vel helst innvirke på hverandre? Ergo skal heller ikke kunst (forstått/ el opplevd) som dialog kunne drukne «i lyden gavepapiret», de utfyller hverandre. Å la den ene erstatte den andre er jo et valg, et spørsmål om hva man har blikk for. Det kan – men bør kanskje ikke, lastes kunsten.

    Så la det knitre, så lenge det er lyd i «gaven selv» (sic)! Men det er det jo strengt tatt ikke. Kunst og kontekst kan jo aldri skilles ad. Heldigvis.

    (X)Eller fremmer du et syn på kunsten som en pakke evige, iboende verdier vi i andakt og helst i ensomhet skal sitte stille å lytte til helt fra første juledag og frem til neste gavefest? Det er jo bare «handelsstanden» selv som vil ha det sånn….

    Til Jon, jeg tar din Disney-snutt til inntekt for mitt syn, for om Donald gjør hevd på sirupen alene blir det jo ikke noe liv under ground..

  9. Innlegg fra Cecilie de Lange

    jeg har alltid funnet det vanskelig å lese brosjyrer eller lignende skriv rundt betydningen av kunsten en skal se, det blir ofte veldig mye ord og mye bla bla, oppfiffet teori som ikke alltid syntes hange sammen med resultatet. (koreograf/performancekunstner) Henriette Pedersen gjorde en forestilling som opptok seg noe av dette som jeg likte utrolig godt. Classic Heaven het den og ble vist på galleri Bouhlou Bergen, for noen år tilbake.

  10. Innlegg fra Karoshi Suicide Salaryman

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!