Celebrities´ Houses at Night: A Projection

Simon Denny

Standard (Oslo), Oslo
13. november - 13. desember 2009
Kritikk 27.11.09

En sosiokulturell montasje

Simon Dennys utstilling Celebrities’ Houses at Night: A Projection kretser rundt tre fenomener: Will Smiths tv-serie The Fresh Prince of Bel-Air, tv-en som objekt og medium, og maleriet som flate og kunsthistorisk diskusjonsrom.


I den ene enden av galleriet finnes et IKEA-bord av glass hvor de ulike DVD-versjonene av The Fresh Prince, sesong 1-7, står utstilt på høykant. Vis-à-vis bordet finner vi en vegg med en rekke skjermer, påmontert en liten lys-stripe hvorpå det igjen er festet uskarpe snapshots av hus tilhørende norske kjendiser, fotografert i nattens mulm og mørke. Lenger inn i galleriet finnes det en tv-benk med nok en skjerm og, ved siden av denne, en serie DVD-bokser tredd på 4 kobberrør stående ut fra veggen. På veggen ved siden av: en projeksjon av et videoarbeid med et klipp fra The Fresh Prince hvor hovedpersonen prøver å selge et coffeetablebok-konsept til en redaktør, noe som ikke lykkes. Boka var basert på bilder av kjendishjem.

Simon Denny, «Celebrities’ Houses at Night: A Projection», 2009. Installasjonsoversikt

Dette er utstillingens åpenbare utgangspunkt, for selv om Denny ikke lager boka Will Smith ville lage i The Fresh Prince, presenterer han en forvridd versjon av den i fotografiene av norske kjendishjem som er klistret opp på de nevnte skjermene i utstillingen. I pressemeldingen antydes det at dette er et defiksjonaliserende grep. Altså at man tar et objekt fra en fiksjon, i dette tilfelle et bok-konsept fra en TV-serie, og gjør det om til et objekt i vår virkelighet, en vare som kan selges og brukes. Drikken i vampyrserien True blood er et eksempel som nevnes i pressemeldingen, men det finnes flere. For eksempel ble bøker om tidsreiser en hit etter filmen Donnie Darko hvor den fiktive boka Philosophy of Time Travel spilte en sentral rolle. Sistnevnte eksempel er spesielt tankevekkende siden det her er snakk om eksisterende objekter som får tildelt en ny type virkelighet, en ny scene å utfolde seg på, når den blir aktualisert av en fiksjon. I Celebrities’ Houses blir imidlertid coffeetablebok-konseptet ikke bare defiksjonalisert – det blir refiksjonalisert. Utstillingens rom danner også en fortelling om elementer av kunsthistorien og forskjellige typer media som befinner seg utenfor «den virkelige verden». Det vi ender opp med er derfor et oversettelsesforhold hvor forskjellige typer objekter balanserer mellom ulike fortellinger.

Simon Denny, «DVD Box Projection Table», 2009

Skjermene med striper av lys og påklistrede fotografier ser umiddelbart ut som tv-skjermer, men viser seg å være innrammet, sort pleksiglass. Her dannes en kunsthistorisk montasje av skjerm, fotografi og maleri – det siste underbygges av skjermens matte, monokrome, overflate og den tynne stripen av lys som kan bringe tankene hen til enkelte av Barnett Newmann eller Mark Rothko sine malerier som gjerne «opplyses» eller defineres komposisjonsmessig av en tilsvarende stripe eller horisont. Dette peker tilbake til videokunstens barndom hvor TV og videokunst eksisterte i et gjensidig forhold. Slik er det ikke i dag, men remikskulturens demokratisering av kulturelle former har gjort det mulig for kulturindustrien å gjenoppta en dialog med videokunsten. I motsetning til på sekstitallet, da videokunst ble vist på TV, er nå tv-mediet brukbart i videokunsten.

Vi finner en tilsvarende montasje i DVD-boksene som er festet på rør ut fra veggen. De er, viser det seg, remakes av de originale DVD-boksene, nå som malerier: omslagene er printet på lerret montert på en blindramme. Analogien mellom pleksiglass-skjermenes malerireferanse og DVD-maleriene er slående: DVD-coveret som kulturindustrielt produkt blir her presentert gjennom billedkunstens institusjonaliserte, nykonseptuelle maleri. Objektene på utstillingen blir stående, fastfryst, mellom kulturindustri og modernisme, billedkunst og masseprodusert vare. Et dialektisk bilde, om vi skal snakke med Walter Benjamin.

Marx hevdet at arbeideren var fremmedgjort fordi han ble nektet en oversikt over produksjonen av varen han var med på å lage. Dette kan (og bør) fortsatt diskuteres, men poenget her er at det i de siste tiårenes teknologiske utvikling finnes en tiltagende fremmedgjøringsprosess med et annet forløp og tilholdssted enn på Marx’ tid: en økende distanse mellom varen, varens produsent og varens bruker, som nedfelles i tingen selv. «Den sorte boksen» har blitt stående som en metafor på dette fenomenet: teknologien i mekaniske instrumenter er blitt så avansert at selve maskineriet, produksjonens materielle deler, er blitt abstrakt. Det reelle er tingens plastbelagte, eller metallbørstede, overflate. Bak denne overflaten er den konkrete mekanikken like mystisk for de fleste av oss som, for eksempel, en guddom eller billedkunst kan være det.

Simon Denny, Fresh Prince of Bel Air DVD Box Projection Canvas, 2009

Sånn sett er vi nå vitne til en tiltagende fiksjonalisering av teknologien, hvor gjenstandens virkelighet er visuelle flater og designede linjer snarere en et overskuelig felt av bevegelige deler. Denne mystifikasjonen av tingene rundt oss kan utvilsomt medføre en fare om vi forlenger Marx’ resonnement inn i denne nye fremmedgjøringsformen. Mangel på oversikt fører oss inn i en mytisk og irrasjonell verden hvor nettopp fiksjonen, fortellingen, får økende betydning. Slik jeg forstår Denny kan kunsten bidra med motfortellinger innenfor en slik samfunnsmessig tilstand. Ikke som et instrument for å avsløre hvordan noe egentlig henger sammen men for gjøre oss mer oppmerksom på forholdet mellom oss selv og fortellingene som innhyller maskinene rundt oss.

Denny reflekterer ikke bare over det konkrete oversettelsesforholdet vi presenteres for i denne utstillingen, men også over kunsten som erkjennelsesinstrument. På samme måte som boka til The Fresh Prince blir defiksjonalisert, for så umiddelbart å bli refiksjonalisert, er også våre virkeligheter basert på et balanseforhold mellom forskjellige fiksjonsstrategier og fortellinger. Det er, som Slavoj Zizek sier i The Pervert’s Guide to Cinema, ikke snakk om å se «virkeligheten bak illusjonen men å se virkeligheten i illusjonen». Noe vi selvfølgelig konstant må minnes om når vi, som kulturelle oversettere, beveger oss rundt i våre livs foranderlige fortellinger.

Ingressbilde: Simon Denny, «Celebrities’ Houses at Night – Fredrik Skavlan», 2009.


Annonse:

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!