Are Mokkelbost, Camilla Løw, Hanne Friis, Jan Christensen & Marius Dahl, Vanessa Baird

Sentralen, Oslo
Kritikk 21.04.16

En samtale som pågår nå

Vanessa Baird, The Ocean, detalj. Foto: Lars Petter Pettersen.

Vanessa Baird, The Ocean, detalj. Foto: Lars Petter Pettersen.

Det nye kulturhuset Sentralen, lokalisert i Christania Sparebanks gamle lokaler i Kvadraturen, har etter åpningen i mars fått betydelig oppmerksomhet; matanmelderne triller høye terninger for husets restaurant, og nærmest daglig inviteres det til boklanseringer, konserter og barnearrangementer. En rekke kulturinstitusjoner, som Ultimafestivalen, Oslo World Music Festival og Infernofestivalen – altså primært innen musikk – jobber side om side i åpne kontorlandskap, med potensielt betydelige synergieffekter, må man anta. I tillegg har SoCentral, en «nordisk inkubator for samfunnsinnovasjon» kontor over to luftige etasjer.

Blant kunstnerne som har bidratt til å smykke ut huset finner vi flere som har gjort mye av denne typen oppdrag de siste årene, som Vanessa Baird og «utsmykningsfabrikken» Jan Christensen & Maris Dahl. Camilla Løw og Are Mokkelbost er heller ikke uopplagte valg. Alle fem ble invitert til å utvikle verk på selvvalgte steder i huset allerede tidlig i ombyggingsprosessen. Det var altså ingen utlysning, konkurranse eller krav om utkast. Utsmykningen av Sentralen er et godt eksempel på at det kan være heldig å invitere kunstnere basert på CV, og droppe konkurransen som ligger til grunn for mye offentlig kunst.

Marius Dahl og Jan Christensen, Ikaroskomplekset, 2016. Foto: janchristensen.org.

Marius Dahl og Jan Christensen, Ikaroskomplekset, 2016. Foto: janchristensen.org.

Bak det hele står Sparebankstiftelsen DNB som allerede er godt representert som sponsor innen kunst- og kulturfeltet, også med prosjekter i det offentlig rom. Under paraplyen Skulpturstopp har stiftelsen så langt invitert ti kunstnere til å utvikle permanente utendørsprosjekter, deriblant Marianne Heske i Oslo, Sverre Wyller på Østre Toten og Rachel Whiteread i Gran kommune. I tillegg eier de Astrup-samlingen, som til daglig er deponert hos KODE i Bergen, og de gjennomfører en årlig stipendutstilling ved Oslo Kunstforening. Med slike prosjekter opptrer Sparebankstiftelsen i en klassisk mesénrolle. Sentralen derimot, kan ses som et mer hybrid kulturnæringsprosjekt hvor kunstverkene og arkitekturen til sammen utgjør et kulturpolitisk statement om hvilke muligheter som ligger i det private.

Partnerskapet Christensen & Dahl har levert et arbeid som tar form av et oransjemalt gelender som snirkler seg opp gjennom den store trappepassasjen før det fristilles fra sin praktiske funksjon og går over i en mer klassisk veggbasert skulptur. Det «konseptuelle» alibiet som tittelen Ikaroskomplekset tilfører, må sies å være relativt løst knyttet til verkets form. På den andre siden kan det kanskje ses som et tegn på selvsikkerhet at kunst også kan være halvkonseptuell interiørdesign, uten at dette er ment som en nedvurderende betegnelse, for visuelt er det et arbeid som er svært godt tilpasset trapperommet.

Are Mokkelbosts collager i farget glass, montert i to store vinduer i Sentralens restaurant og café, har på tilsvarende vis en ubestridelig dekorativ hensikt. Dette gjelder også Hanne Friis’ veggskulptur, som er det verket som i kanskje størst grad spiller opp mot arkitekturens povera-estetikk, via en gullfarget men likevel åpenbart billig tekstil. Det er vanskelig å helt bestemme seg for om verket styrkes eller svekkes av hvordan verkets sjuskete materialitet harmonerer med bygningens rå, ubehandlede vegger. Samtidig utfordrer Friis konvensjonene for hva slags verk man kan benytte til slike permanente installasjoner.  

Hanne Friis, Growing Gold. Foto: Lars Petter Pettersen.

Hanne Friis, Growing Gold. Foto: Lars Petter Pettersen.

I dokumentasjonen på Sentralens hjemmeside ser Camilla Løws arbeid, bestående av tre lynformede lysstoffrør hengt fra taket, ut som en slags spøkelsesaktige tilsynekomster, nesten som digitale inngrep i fotografiet. Også i realiteten gir de inntrykk av å ikke høre hjemme i miljøet de er plassert i. Plasseringen over baren i et av husets største konsertsaler innebærer at brukerne av rommet mesteparten av tiden vil være vendt bort fra verket, og forsterker slik det allerede påtagelige fraværet av scenisk dramaturgi. Løws lyn fremstår nærmest som bevisst ikke-integrert kunst, som villede fremmedelementer, og dermed med en grad av kontekstbevissthet som utmerker dem vis-à-vis de andre arbeidene.

Verket som skiller seg mest ut er Vanessa Bairds The Ocean, et stort veggmaleri slik vi kjenner fra kunstnerens tidligere produksjon, eksempelvis det omstridte og mye omtalte verket i Regjeringskvartalet. Virkemidlene er langt på vei de samme: papirarkene som blafrer i vinden, tekstsnuttene, samt karakterer hentet fra folkeeventyr og andre kulturhistoriske kilder. I The Ocean finner vi blant annet en blond kvinneskikkelse med musefletter som står og ser utover havet, i en oppslått bok i strandkanten kan vi lese den velkjente replikken «something is rotten in the state of Denmark», og i kanten sitter en Munch-inspirert skikkelse og depper. Hamlet, Munch og Lindgren synes her åpenbart å opptre som markører for «nordisk kultur». De fremmede «der ute», flyktningene på ferd over havet, er fremstilt vakende i vannet i en klar referanse til Theodor Kittelsens nøkk fra 1892. Det er ikke en dum parallell, å se den norske fremmedfrykten uttrykt i eventyrfiguren som kanskje først og fremst representerer det ukjente, skremmende og ubehagelige. Sentralt plassert i bildets øvre del finner vi et utdrag av W.H. Audens dikt Stop All The Clocks/ Funeral Blues fra 1938:

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good.

Camilla Løw, Oscillations. Foto: Lars Petter Pettersen.

Camilla Løw, Oscillations. Foto: Lars Petter Pettersen.

Diktet handler om erfaringen av å miste noen, ett individ man har elsket, og om følelsen av at naturens trivielle skjønnhet nå er verdiløs. Audens dikt er et svært vanlig innslag i engelske begravelser, og kjent for resten av verden gjennom filmen Four Weddings and a Funeral (1994). Baird kobler Audens utøvelse av sorg opp mot «gruppene» av flyktninger som drukner i Middelhavet, for slik å minne betrakteren om at også dette er enkeltmennesker. Bairds oppfordring synes å være at denne sorgen ikke må tillates gjort mindre ved at de døde flyktningene forstås som en abstrahert masse.

Hvis en skulle sette fingeren på noe problematisk ved dette verket, som kanskje er Bairds sterkeste de siste årene, så er det rett og slett at det innholdsmessig er så spisset og tidsspesifikt at det føles som det ikke kommer helt til sin rett her i Sentralens semi-private rom. Aller helst skulle det kanskje vært montert på kontoret til Sylvi Listhaug, gjerne koblet til en slags elektrostøtmekanisme som trigges dersom ministeren ikke ser på arbeidet noen minutter hver dag.

Med Bairds verk forflytter den kunstneriske utsmykningen av Sentralen seg til et annet diskursivt nivå enn det de øvrige verkene legger opp til. Verket tar klar stilling innenfor en samtale som pågår her og nå, både i det offentlige og i det private, og vil dermed, uansett utfallet av «flyktningkrisen», fremstå datert langt raskere enn de andre verkene. På den annen side forblir det et historisk dokument, om det så blir til vår ære eller skam.

Are Mokkelbost, Leash, glassmaleri i Sentralens restaurant. Foto: Lars Petter Pettersen.

Are Mokkelbost, Leash, glassmaleri i Sentralens restaurant. Foto: Lars Petter Pettersen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!