Brun Periode – (Heimat)

Steinar Haga Kristensen

Kunstnerforbundet, Oslo
14. september - 15. oktober 2017
Kritikk 10.10.17

En regnbue av brunt

Steinar Haga Kristensen, Owl Boquet, 2017. Foto: Kunstnerforbundet.

Steinar Haga Kristensens utstilling Brun Periode – (Heimat) i Kunstnerforbundets overlyssal består av 74 verk, presentert i et overlesset salongformat. Det oppleves som om man blir øyefart av verkene, de puster en i nakken uansett hvordan man posisjonerer seg – i rommet eller estetisk.

I følge Eirik Senje, som har skrevet et essay om kollegaen, finner man hos Haga Kristensen tendenser til en «brun» periode så langt tilbake som i 2008. Samtlige verk på denne utstillingen er imidlertid datert til 2017. Varianter av arbeidene har også vært vist på prosjektrommet 1646 i Den Haag og på Centre d’art Contemporain Passerelle i Brest, da titulert henholdsvis Bruine Periode – Liegen en opscheppen og La Période brune (Origines moqueuses et scepticisme du doute).

Begrepet «brun periode» kan være beholder for så mangt. Det er selvsagt en intertekstuell omgang med Picasso og hans «blå periode». Man snakker om «brun politikk». Men det bokstavelige nivået er også sentralt. Brun som farge, som sanseerfaring. Ikke dominerende rødt eller brilliant blå, men blandingen av samtlige farger til noe utydelig og ugripelig. Verkene i utstillingen står da også som en brun helhet, utgjort av en komplisert mikstur av simultane men uensartede betydninger.

Steinar Haga Kristensen, Brun Periode – (Heimat), 2017. Foto: Kunstnerforbundet.

Den overveldende mengden arbeider i Brun Periode – (Heimat) er skapt i et like overveldende antall forskjellige teknikker: maleri, fresko, keramikk, vevnad, relieff, mosaikk, assemblage og 3D-animasjon. Det frydefulle, men også angstladde i skapelsesakten er avbildet i figurer som maler og hender som former materiale. Den «syke profeten» som har gått igjen i kunstnerens verksproduksjon, er godt representert. Det samme er de rauschenbergske dublettene, hvor «identiske» verk står eller henger sammen i par.

Noe av det første man ser på vei inn i den labyrintiske utstillingen er verksgruppen Family. Her sees blant annet et bilde av en abstrahert kvinne som ammer et barn eller lite menneske. På baksiden av Family står La chaire, en fargerikt bemalt barnestol. I en utstilling som viser en eksplosiv produktivitet med mye agg, blir slike ømme korrespondanser verkene imellom svært virkningsfulle. Bruken av barnet som figur introduserer et både personlig og universelt nivå hvor noe viktig er på spill.

Steinar Haga Kristensen, Abstraction Hug #1 (Spiritualization of Self-empowerment #04), 2017. Foto: Kunstnerforbundet.

Veggarbeidet Liegen en opscheppen består, som så mange verk i utstillingen, av ulike bilder og teknikker bundet sammen. Her ser man, i én billedramme, en pastellfarget menneskeskikkelse som holder to små skulpturer over hodet. Over figuren, som er malt i freskoteknikk (vannfarge på våt murpuss), henger en keramikkflate malt lyst monokrom. I den nesten identiske Desperate Figure Beneath Out Stretched Hand ser man en tilsvarende figur holde nesten identiske skulpturer over hodet. Denne gangen er det ikke en monokrom som er montert over figurbildet, men en dresskledd arm med håndflaten strakt fram. Fargene er også endret fra lyse pasteller til mørke grønn- og jordtoner. I verket Hidden Advocacy on Self-embrace ser man en mann i skjorte som smilende krøster en liten terracottafyr i armene – en kunstner formodentlig – som springer ut av den todimensjonale maleriflaten. Terracottafiguren holder skulpturer i hendene.

Flere figurer knuger modernistisk utseende skulpturmodeller i hendene, omfavner dem med hele torsoen, eller skjuler dem bak ryggen som en skatt eller et våpen. Dette motivet har Haga Kristensen også oppholdt seg ved tidligere. I Konsensusbilde, det monumentale veggmaleriet han malte i Rådhustårnet under sin stipendperiode der fra 2013-2015, bærer figurene kunsthistorien i hendene med bokstavelig talt hudløs desperasjon. Det er kanskje ikke unaturlig å tenke på en maler som svenske Dick Bengtsson, og hans selvkritiske granskinger av det moderne prosjektet og dets grusomheter. Han malte motiver av turgåere med modernistiske skulpturer på ryggen i stedet for ryggsekker; badegjester som slikker sol fra en himmel hvor et enormt, modernistisk motiv blokkerer horisonten; eller barn på stupebrettet i en svømmehall – under femmeteren venter et sort rektangel. Vannet er borte, det er bare en geometrisk abstraksjon igjen. Eller en tysker som Jörg Immendorff. Spesielt hans klattete, kantete mennesker som agiterer politisk med bulende øyne. Haga Kristensen står i sjelden nær forbindelse med kolleger fra ulike kunsthistoriske og kulturhistoriske epoker.

Steinar Haga Kristensen, Brun Periode – (Heimat), 2017. Foto: Kunstnerforbundet.

Det er som om utstillingen gjør narr av utvelgelsesmekanismene som ligger til grunn for at enkelte visuelle uttrykk blir akseptert som kunst, mens andre vurderes som banal dekor. For Haga Kristensen er krumkakemønster, rosemaling og hustavler like naturlige referanser som fauvisme og Neue Wilde. Det kan tyde på at kunstneren har en forståelse av at kunsthistorien ikke bare består av kanon, men av den samlede visuelle produksjonen til en kultur. Her er teknikker som svært mange vil ha erfaring med fra grunnskolen; tresløyd, keramikk, maling og tekstilt håndarbeid. Også dette er estetiske erfaringer, også dette blir forvaltet i utstillingen. Den nivellerende inklusjonen av uttrykk fra trivial- og amatørsfæren, gjør at arbeidene sklir en tett inn på livet. Den høflige avstanden man ellers opplever stilt overfor fordums uttrykk krymper. Kunstneren oscillerer mellom posisjonene som underdog og salongløve, og veksler mellom humor og alvor, sadisme og sårbarhet. Maleriet Abstraction Hug #03 og keramikk- og freskoverket Self Embrace har noe hengivent over seg, samtidig som det later til å harselere med reklamespråkets fremming av ukritisk selvomsorg. I andre verk blir figurene fremstilt heroisk patetiske og forpinte. Karakterene sleper rundt på kunsten og kunsthistorien, som om den var både belastning og næring. Men det finnes også en dobbelthet, noen ganger bokstavelig. Verket Période brune (Brown Period) #06, viser fra én vinkel en malproporsjonert byste, men om man beveger seg rundt den, oppdager man at hodet er hult, og at en liten figur står på baksiden og beundrer en fresko som dekorerer innsiden av skallen.

Steinar Haga Kristensen, Traders and Abstraction, 2017. Foto: Kunstnerforbundet.

Hos Haga Kristensen står kunstneren og verkskroppen aldri stille, men er mangesidig, kontrær og kampklar. På den ene siden er det en intens henvendelse i motivvalgene og den store mengden verk. Titlene er kommunikative, nærmest konverserende. På den andre siden ligger det en slags avvisning i den halsstarrige estetiske egenrådigheten kunstneren oppviser. Han er sin egen monokultur. Maleriene ligner på keramikken, vevnadene på relieffene, performancene på støpearbeidene – selv glatte 3D-animasjoner blir sugd inn og assimilert i kunstnerens selsomme kosmologi. Han får med andre ord alt til å bli sitt eget. Selv luften i overlyssalen er del av pakka, den lukter sterkt av tjære. I dette universet anskueliggjøres en uro som nok ikke er forbeholdt de paranoide blant oss, men som er en del av vår tids individer og institusjoners tale- og handlingsmåter. Hva skal bevares, og hvordan, og på bekostning av hva? Billedoverflod, meme-aktig repetisjon og affektive kommunikasjonsstrategier benyttes med alvor av en streng polemiker. Jeg kan ikke komme på så mange samtidige kunstnerskap å sammenligne med. Noe av det som gjør Steinar Haga Kristensen særegen, er hans bruk av kunsthistorien, ikke som referanse, men som reservoar, og i hvilken grad han besitter de ulike uttrykksformene han benytter seg av. I Brun periode (Heimat) er kunsthistorien uavsluttet og pågående.

Men det er også et samfunnsprosjekt her, selv om det er vanskeligere å gripe. Den estetiske holdningen kompletteres tilsynelatende av en etisk holdning som handler om press, dannelse, samfunn og det solitære individet. I Haga Kristensens utstillinger blir kunsten behandlet som om det var maktpåliggende å ta den i bruk, her og nå. Og jeg tror man kan, også uten noen særlige forutsetninger, gå inn i utstillingen og bli slått av rikdommen og konsentrasjonen i den.

Steinar Haga Kristensen, Brun Periode – (Heimat), 2017. Foto: Kunstnerforbundet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!