Tim Ekberg, Camilla Holm Birkeland, Tatiana Stadnichenko, Rhiannon Inman-Simpson, Sora Park, Kobie Nel, Scott Elliott, Arvydas Umbrasas, Yafei Qi, Peter Cleary, Eva Eich, Charlotte Piene, Raina Vlaskova, AnitaLoe, Mekdes W. Shebeta, Georg Óskar Giannakoudakis, Audun Alvestad, Courtney Grant, Kim Kvello, Lin Wang, Johanna Balet Lettmayer, Andrew Amorim, Numi Thorvarsson, Terese Longva, Maria Jonsson

Kunst- og designhøgskolen i Bergen



Hex. Masterutstillingen 2016

Bergen Kunsthall, Bergen
15. april - 8. mai 2016
Avgang 27.04.16

En labil scene

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Det er pressevisning for masterutstillingen til Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og i Bergen Kunsthall hersker det totale kaos. Stiger, stillaser, støvsugere, pappesker, vatere, bobleplast og verktøy ligger på, under og omkring verkene. Skjermer og projektorer står lent opp mot veggen, og studenter ligger på gulvet med skrutrekkere og ledningskveiler i hendene. I tillegg går lyset konstant av og på, som om noen overbelaster det elektriske anlegget. Dette må være det verst tenkelige utgangspunktet for en anmeldelse. Men, på den annen side, hva er egentlig det idelle tidspunktet å se en utstilling?

Noe slikt tidspunkt er i hvert fall ikke mulig å finne når det gjelder masterutstillingen Hex. De omskiftelige lysforholdene viser seg faktisk å være en del av utstillingsdesignet. Flere ganger i løpet av dagen veksles det fra jevn belysning til et tussmørke som kun er brutt av videoprojeksjoner og enkelte spotlights. Det får utstillingen til å anta form av en serie begivenheter som utspiller seg i tid, snarere enn verk som er distribuert i et rom. I stedet for de sedvanlige territoriale skillene som preger denne typen gruppeutstillinger, har de valgt å dele opp utstillingen i soner av lys og mørke som skifter over tid, forklarer Pedro Gómez-Egaña, leder for masterprogrammet og kurator for avgangsutstillingen.

Det er langt mellom de virkelig rystende eller idiosynkratiske verkene, men likevel synes Hex å være den rake motsetningen til forrige års masterutstilling. Det er få eksempler på den diffuse materialiteten og lavintensive formalismen som Kunstkritikks Erlend Hammer rapporterte om i fjor, og det er egentlig ganske pussig at det er såpass store variasjoner i temperamenter, medier og sjangre fra ett år til det neste innenfor samme utdanningsinstitusjon. Den tidsoppdelte utstillingsformen ville nok ikke ha fungert så godt om ikke så mange av verkene var preget av nettopp bevegelse, utveksling og prosess. Hex er på alle måter en utstilling som befinner seg i en tilstand av konstant ustabilitet. Det understrekes ikke minst av at så mange av verkene er performative. Eva Heichs arbeid strekker seg ut gjennom hele utstillingsperioden. One Hour – Twentyfour times er en veggtegning som utvikler seg gjennom hver av de 24 dagene. Mekdes W. Shebetas, Anita Loes og Courtney Grants respektive bidrag har også form av kulisser der kommende performancer vil utspille seg. Johanna Lettmayer erklærer på sin side hele kunsthallen som åsted for sine diskrete performative intervensjoner, som først vil identifiseres i en publikasjon i etterkant av utstillingen.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Scott Elliotts avgangsarbeid har også et performativt aspekt; det er et slags instruksjonsverk i revers. Han har bokstavelig talt dedikert sin tilmålte plass i Bergen Kunsthall til andre kunstneres urealiserte prosjekter. Det er vanskelig å tyde et motiv i den enorme, snirklete strektegningen som dekker veggen som et relieff av blålakkert fugeskum. Dette er vinnerforslaget fra en åpen utlysning på nettet, der Elliott søkte etter kunstnere som ikke hadde mulighet til å gjennomføre planlagte verk. Artists don’t live That Long er signert den italienske kunstneren Simone Zaccagnini med Elliott som «fasilitator», hvilket innebærer at han har tilbudt seg å utføre og vise arbeidet etter Zaccagninis instruksjoner. Elliotts «har utstilling, mangler verk» er med andre ord en versjon av institusjonskritikkens kunstner-som-servicetilbyder, men oppdatert til å passe delingsøkonomiens tidsalder.

Utveksling er tema for Lin Wang og hennes Exotic Dreams and Poetic Misunderstanding, en serie vaser og fat i porselen, der sjømannstatoveringenes lettkledde pinup-damer og seilskuter deler plass med tradisjonelle kinesiske tablåer. Wang som er kinesisk, har fått dem laget i Kina, og poenget er at dagens kinesiskproduserte porselen bygger på motiver etablert gjennom Delftporselen laget i Holland, som igjen var etterligninger av kinesiske originaler laget før 1600-tallet. Gjennom århundrer har disse bildene flakket fram og tilbake i en tilstand av tiltagende kulturell hjemløshet, ikke ulikt utbredelsen av de eksotiske sydhavsjentene som nå også pryder yngre norske overarmer. Wangs fajanseverk er globaliseringshistorie i miniatyr, og har samtidig en forlokkende kitchy eleganse som ikke er å finne ellers i Hex. Numi Thorvarsson står bak en annen euro-asiatisk hybrid. Hans DekoRakett, en rød Opel Kadett som er pimpet opp med roterende lyskjegler og blinkende takgrind, står med fronten rettet mot kunsthallens inngangsparti som om den hvert øyeblikk skal flykte fra sine høykulturelle omgivelser. Kadettens styling er inspirert av den japanske dekorota-kulturen, med sine overdådig lysdekorerte biler og trailere. Men ville det ikke vært en langt mer påtakelig og interessant kulturkollisjon om en lokal rånevariant sto parkert inne i Bergen Kunsthall?

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

De dominerende sjangrene i dette avgangskullet er performance, video og maleri, som hver utgjør en femtedel av de samlede verkene. Blant de mange videoverkene er det verdt å nevne Andrew Amorims trekanalverk Rendering the useless, en serie mystiske performative sekvenser satt i en tropisk skog, som til tross for sitt naturfilmaktige dokumentariske preg evner å fremkalle en nesten hypnotisk intensitet. Et annet er Tatiana Stadnichenkos One Side After Another, en slags abstrahert arkitektonisk modell bestående av tynne finérplater som også fungerer som en fragmentert projeksjonsflate for en tilsynelatende uavbrutt og glidende strøm av fotograferte bygningsfasader.

Maleriet er sterkt til stede, og spenner fra den grovtegnede figurasjonen hos Georg Óskar Giannakoudakis, via Peter Clearys summariske strekfigurer i halvabstrakte landskap av markeringer og strøk, til Kim Kvellos bemalte skulpturer. Sistnevntes tre objekter Untitled (Bonnie), Untitled (Station) og Untitled (Found Leftovers from coated Objects) er formale komposisjoner som trekker på det abstrakte maleriets tradisjoner, men som er sammensetninger av aluminiumsplater, ugrunnede lerreter og trepinner og -planker med mer eller mindre tilfeldige malingsstrøk. Det ene av Kvellos skulptur-malerier består av metallskinner som er sveiset sammen i rette vinkler, og som til sammen utgjør en stående skulpturell formasjon. I den ene enden danner skinnene et åpent rektangel som fungerer som ramme for et ugrunnet lerret, i den andre balanserer skinnen mot et forlengerskaft av den typen man bruker når man maler vegger og tak. Det eneste av elementene i denne skulpturelle komposisjonen som ikke er flekket med maling er lerretet. Formalt sett er disse komposisjonene godt artikulerte. Samtidig er det tydelig at Kvello – med lerretet og forlengerskaftet som garantister – ønsker å holde arbeidene innenfor en maleridiskurs, og det er noe trettende argumentativt over denne typen «para-maleri», som insisterer på at enhver malingsflekk er en interessant malerisk gest.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Noe lignende er på ferde i Audun Alvestads installasjon Messy Times. Her synes motivasjonen i enda større grad å være å omgå det trauste, oppspente lerretet og andre av maleriets konvensjoner. Noen blindrammer er det riktignok, men de fleste av Alvestads abstrakte malerier er rullet sammen, som var de klare til å sendes avgårde. Andre lener seg mot mdf-sokler, der det også ligger grupper av små utskårede geometriske figurer. Diverse stoffer er drapert omkring planker og gitt en liten dusj med spraymaling. Resultatet er et stilisert virvar der de sammenrullede maleriene står som søyler omkring i rommet. Det er som om kunstnerens atelier, med alle dets parafernalier av planker og lerreter, har blitt gjenoppført som et rituelt rom, med maleriene som fetisjer eller totemer. Jeg foretrekker den mer stillfarne installasjonen til Rhiannon Inman-Simpsons (Blister on my east foot), der små halvabstrakte landskapsmalerier vises sammen med oppmalte naturpigmenter og håndlagde pastellstifter, samt en grønngrå lavklump, som om alle disse objektene – og kanskje også tittelens gnagsår – var likeverdige produkter av kunstnerens vandringer.

Vektforskyvningen fra verk til kunstnerisk praksis er i det hele tatt merkbar hos mange av kunstnerne. Det er vel også derfor den eksperimentelle utstillingsformen fremstår som så uproblematisk, selv om den til dels trumfer de mer forsiktig utprøvende enkeltverkene. Å velge en så dristig løsning på avgangsutstillingen vitner om stor selvsikkerhet. I all den selvpåførte ustabiliteten står årets nyutdannede kunstnere støtt.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Hex. Masterutstillingen 2016, oversiktsbilde fra Bergen Kunsthall. Foto: Jane Sverdrupsen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!