Drifting

Birgit Johnsen, Hanne Nielsen

SKMU Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand
28. januar - 23. april 2017
Kritikk 19.04.17

Drivende identitet

Hanne Nielsen & Birgit Johnsen, Drifting, 2014, stillbilde.

I den danske kunstnerduoen Hanne Nielsen og Birgit Johnsens videoinstallasjon Drifting som vises på Sørlandets Kunstmuseum, blir vi servert en fragmentert historie som er dels dokumentar, dels fiksjon, om en papirløs mann som i 2006 ble berget fra sjøen 30 nautiske mil sør for Kristiansand. Fortellingen er mest interessant der Nielsen og Johnsen viser hvordan statsapparatet forsøker å finne ut hva de skal gjøre med ham.

Den norske tankeren Berge Odin befant seg i internasjonalt farvann i Skagerak da mannskapet oppdaget en flåte som lot til å bære en passasjer. Det ble sendt ut en livbåt, og en ille tilredt mannsperson samt den provisoriske konstruksjonen han hadde drevet rundt på – i flere døgn, i følge ham selv – ble tatt ombord. Personen, som senere får tilnavnet «flåtemannen», ble bragt i havn i Sør-Sverige. (Hvorfor dér og ikke for eksempel i Kristiansand, får vi ikke vite, kanhende på grunn av norsk lovgivning av 1997, som sier at kaptein og rederi skal ilegges «betydelige bøter» for å dra med seg eventuelle asylsøkere til landet.)

Hanne Nielsen & Birgit Johnsen, Drifting, 2014, stillbilde.

Flåtemannen oppgav til politi- og tollmyndigheter at han hadde blitt oppdaget på et skip han «ikke burde vært på» og jagd fra borde, over i en farkost bestående av plank og oljefat. For svenske myndigheter bød mannen på hodebry. Han løy nemlig som en geit, om navn, nasjonalitet, statsborgerskap, hvilken havn han hadde reist fra og hvem som satt ham på sjøen – en handling som karakteriseres som et mordforsøk både av mannen selv og politifolket som etterforsket saken. Mediene mesket seg med mysteriet. Var han russer? Sør-afrikaner? Statsløs amerikaner? Det gikk sport i å forsøke å finne ut hvem mannen var, det vil si, hva som var hans nasjonalitet.

Tre store videoprojeksjoner dominerer utstillingsrommet i første etasje på Sørlandets Kunstmuseum. Bølgebrus og dvelende nærbilder av en mann som driver på en flåte avløses av intervjuer med politi, svenske migrasjonsmyndigheter samt kapteinen og deler av mannskapet som var ombord på Berge Odin den dagen i 2006. Nielsen og Johnsen har valgt å la en skuespiller figurere som flåtemannen i flere av disse klippene, sittende taus og fiklende i bakgrunnen. I grunnen overrasker det meg at man har funnet det nødvendig å plassere en forkommen mann i scenene. Som om kunstnerne ikke stoler på at publikum tar innover seg at det er snakk om et menneske av kjøtt og blod, men må få det kontinuerlig understreket, noe en fjerde videoprojeksjon av flåtemannens gjenfortelling av hendelsesforløpet også indikerer. Man merker seg at skuespilleren er relativt ung, og etter utseendet å dømme fra middelhavsområdene, ulikt mennesket han skal forestille: en blåøyd, middelaldrende tsjekker.

Hanne Nielsen & Birgit Johnsen, Drifting, 2014, stillbilde.

Opplysningene vi får fra intervjuobjektene og beskrivelsene deres, er likevel mer engasjerende enn den filmiske fiksjonen om den lille mannen og havet. Den pågående flyktningkrisen og utfordringen den representerer for statsapparatet som skal håndtere den, som denne dramatiserte skjebnen minner oss om, er en opplagt assosiasjon også til de nøkterne intervjuene. Utilstrekkeligheten og unnvikelsen i språket som føres, og distansen det tilkjemper seg til mennesket saken dreier seg om, var man nok klar over fra før. Man trenger altså ikke disse nærmest naivistiske, insisterende grepene, som sekvensene av havet og flåten og den krokbøyde skuespilleren i avhørsrom og kontor, for å forestille seg skjebnene bak statistikken og de byråkratiske banalitetene.

Berge Odins kaptein forteller at det i internasjonal skipstrafikk fremdeles er vanlig praksis å kaste blindpassasjerer over bord. Blindpassasjerer er vanskelig å «bli kvitt», altså sette i land, fordi mange nasjoner «ikke vil ha problemet». Videre forteller han at blindpassasjerer på norske skip gjerne ble værende ombord i opptil tretti år, før de til slutt fikk landlov i egenskap av å ha blitt statsborgere. Hvordan mennesker som ikke bærer denne designasjonen skal behandles, og ikke minst blir behandlet i praksis, er det presserende spørsmålet her. Når en person som flåtemannen, som hadde medienes oppmerksomhet, ikke kan eller vil legitimere seg, synliggjøres hvordan den moderne nasjonalstaten håndterer grunnleggende problemer knyttet til den individuelle kroppens rettigheter. Nielsen og Johnsens fortelling om flåtemannen er skarpest når de fokuserer på dette systemiske nivået, heller enn å dvele ved det inderliggjorte bildet av hovedpersonen.

Hanne Nielsen & Birgit Johnsen, Drifting, 2014, stillbilde.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!