MEAGHEA SKKLL RKGM MAH TNCA

Nora Adwan, Gavin Frankcom, Arne Pedersen, Kristin Austreid, Christiane Lieungh, Manuel Portioli, Marie Storaas, Lasse Årikstad, Stacy Brafield, Lona Hansen, Amber Ablett, Helene Førde, Alexandru Raevschi, Elin Vister, Kay Arne Kirkebø, Georgia Rodger, Margrethe Kolstad Brekke, Erna Elínbjörg Skúladóttir, ronnie s, Karin Blomgren, Anders Elsrud Hultgreen, Tatiana Lozano, Hidemi Nishida.



Bergen Kunsthall, Bergen
Kritikk 13.05.14

Ding dong

Helene Førde, {ITALIC}Escaping Practice{ENDITALIC}, 2014.

Helene Førde, Escaping Practice, 2014.

Det første arbeidet som møter en på årets MA-avgangsutstilling på Bergen Kunsthall er en modifisert readymade: En dørklokke montert til venstre for institusjonens inngangsdør – uten å faktisk fungere. Verket bærer tittelen Handling, er produsert fra 2012 til 2014, og modifikasjonen består av to grep.

1: Kunstneren ronnie s, trolig den eldste studenten som noensinne har blitt uteksaminert fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen, har signert verket der man vanligvis plasserer navneskiltet.

2: En håndskrevet papirlapp er klisteret under ringeklokken. Hva sier den? «Your art is not working / ronnie s.»

Innenfor terskelen til den mintgrønne betongklossen får vi en guidet tur i den uferdige utstillingen dagen før den offisielle åpningsseremonien. ronnie s (sic.) gjennomfører omvisningen, og sannelig, han gjør det med bravur og nederlandsk aksent. Jeg skal ærlig innrømme at den enormt positive stemningen som manes fram bidrar til et fordelaktig førsteinntrykk av årets MA-kavalkade.

Margrethe Kolstad Brekke,  {ITALIC}Hopes and Dreams{ENDITALIC}, 2014.

Margrethe Kolstad Brekke, Hopes and Dreams, 2014.

Årets masterkull har tatt i bruk så godt som hele hallen, inkludert lagerrom og toaletter, og flere arbeider viser en stedspesifikk sensibilitet. Margrethe Kolstad Brekkes draperi-installasjon Hopes and Dreams, som henger fra taket i det relativt nye rommet opp trappen, sees best fra foajeen gjennom glassgulvet. Blant dette litt hippieaktige batikk-interiøret befinner studioet til Elin Øyen Visters Radio Hopes And Dreams seg, som sender paneldebatter om økologi og lyden av tegneklubbmøter ut i eteren, hinsides kunsthallens vegger og tak. På herre- og dametoalettene i kjelleren – jepp, jeg entret begge to til tross for at jeg kun tilhører én kjønnskategori – finner man kitschmalerier av Manuel Partioli med tilhørende sprittusjer, slik at publikum kan skrible ut sine mørkeste fantasier på elger i solnedgang og sfinkser i Egypt i en privat, om enn illeluktende sfære. Erna Elínbjörg Skúladóttir har utfoldet seg i lagerrommet ved siden av, hvor hun har stappet bladgull inn i sprekkene i vegger og tak i tråd med den japanske teknikken Kintsukuroi – å reparere med gull for å hylle et objekts skavanker (Timelines That Point in Space seems Infinitely Distant). Videre har hun gjort en avstøpning av en sprekk i rommets betonggulv og montert den negative formen oppe i Kunsthallen (Timelines A Landscape of Presence and Absence). Her, i hallen, finner man også en glassbeholder signert samme kunstner, som inneholder det møkkete vaskevannet som ble igjen etter rengjøring av samme dørk (Timelines Of Water, the Wind, or other Natural Agency).

Kay Arne Kirkebø, {ITALIC}Line Rythm{NEDITALIC}, 2014.

Kay Arne Kirkebø, Line Rythm, 2014.

Kay Arne Kirkebøs kontemplative tegnefilm Line Rhythm består av linjer som flyter bortimot sømløst, men tydelig håndlaget, mellom det flate og det romlige, og i en korridor mellom to av Kunsthallens haller finner man Alexandru Raevschis motstående hylleseksjoner – en installasjon kalt Like in a kaleidoscope / The pictures are changing in my life / So old age time has come. Den inneholder bilder behendig risset inn i gravsteinfragmenter, kombinert med videoer av det mitt perverterte mannssinn mener å identifisere som mikroskopforstørrede kjønnsceller: Elementer i en surrealistisk og halvt ironisk fortelling om livet, døden og kanskje til og med kjærligheten. Dette temporære mellomrommet har blitt til ved at to avlukker har blitt oppført i to av hallens hjørner, der det ene rommer Christiane Lieunghs installasjon entering double blind. Lukket med en kjøleskapsdør er det fylt med varmeproduserende hjemmeelektronikk tilsvarende det et gjennomsnittsmenneske konsumerer i løpet av et liv. Det andre rommet inneholder Tatiana Lozanos videoinstallasjon Misleading Pathways, et av de mest mystiske og lavmælte arbeidene på utstillingen, et verk som virkelig får meg til å føle at jeg er på villspor.

Kristin Austreid_Tette rom_DSC3734

Kristin Austreid, Tette rom, 2014.

Vi blir presentert for Anders Hultgreens pustende og pesende landskapsvideo-romanse Evighetens Avkom, lydsatt med seig, meditativ dronemusikk. Vi får beskue Lasse Årikstads daglige collager (som allerede har skaffet ham Sparebanken Sør Kunstnerpris 2014 og utstillingsplass på Hordaland kunstsenters masterhelg) av hvilke kun tolv – 12 ut av 365 collager, som tittelen lyder – henger på veggen. Resten har blitt konvertert til en skulptur der de ligger i en rotete bunke på en pidestall, med en håndskrevet lapp på toppen der det står «please do not touch / sorry :-(». Dermed kan man ikke engang skue den øverste collagen i bunken, hvilket fremprovoserer en viss irritasjon. Kanskje er nettopp denne irritasjonen et poeng for Årikstad, som også har montert en avføringsliknende brun klump langt der oppe på galleriveggen, i tillegg til en møbelliknende, halvmåneformet skulptur på gulvet, bundet og forknytt med tau og/eller rep – litt sånn hjernen min føler seg når jeg prøver å knekke koden som kanskje (eller kanskje ikke) finnes i dypet av verkets konsept. Formodentlig er det disse to skulpturene som bærer tittelen It made sense at the time – utstillingskartet er ikke helt klart på dette punktet. I et av kunsthallens mellomrom, presumptivt som del av Refused Public Proposals #1, 2, ligger dessuten en steinpillar som vi kjenner igjen fra byrommet i Bergen, trolig flittig brukt som urinal av lokale hunder. Vår guide ronnie s kan fortelle at hans fire-fem-seks år gamle sønn synes at Årikstads barnetegningaktige gjengivelse av en idyllisk sydhavsøy, 7 years of art school, er mye bedre malt enn eksempelvis Kristin Austreids kaleidioskopiske, teknisk virtuose figurasjoner i olje på MDF kalt Tette rom. Godt å ha noen til å utføre smaksmessige vurderinger for seg. Jeg, en skarve kunstner-kritiker, vet slettes ikke hva som er best, men jeg har tross alt sansen for Årikstads op-art-parodi – eller hyllest? – This painting totally ties the room together#2.

Alexandru Raevschi, {ITALIC}Like a kaleidoscope{ENDITALIC}, 2014.

Alexandru Raevschi, Like a kaleidoscope, 2014.

Og så videre og så videre. Når kritikeren returnerer til åstedet og møter kunsten for annen gang – ferdigstilt og uten forførerisk og entusiastisk guiding, framstår den som langt mindre appellerende. Riktignok inntreffer dette andre møtet under vernissagen i stuvende fulle gallerirom hvor kunsten kommer i skyggen av høy hvitvinsglassføring. Så jeg returnerer nok en gang, men kjenner ikke den samme entusiasmen jeg ble hypnotisert inn i under den første omvisningen. En eim av noe alvorspreget og tungt, en mangel på ambisjon og fravær av kontrovers hviler nå over utstillingen. Men så er jo dette tross alt et vanskelig format: En type gruppeutstilling som knapt forekommer i andre sammenhenger – kanskje med unntak av kollektive visninger av typen «open studios» eller Høstutstillingen. Man kan spørre seg om det ville være mer matnyttig å vurdere modellen Konsthögskolan i Malmö og Kunsthøgskolen i Oslo tidvis har gått for de siste par årene: Å lage en lang rekke soloutstillinger i stedet for en gigantisk gruppeutstilling dømt til inkoherens.

Tittelen på utstillingen er MEAGHEA SKKLL RKGM MAH TNCA – en nonsensisk bokstavkonstellasjon som simpelthen er komponert av utstillernes initialer. Kanskje kan man si at den vitner om en usedvanlig realistisk holdning til formatet. Etter at man begynte å kuratere avgangsutstillingene tidlig på 2000-tallet har man forsøkt å skape en illusjon av konseptuell konsekvens og kuratorisk koherens. Det er selvsagt er håpløst prosjekt, for sammensetningen av studenter i et slikt kull er – i likhet med utstillingstittelen – langt på vei arbitrær.

Omvisningene utgjør en sentral del av årets MA-avgangsutstilling, og jeg får med meg én til. Akkurat den omvisningen blir litt tørr for denne kritikeren, med fokus på verk som enkelt kan gjøres til gjenstand for ideologisk motivert instrumentalisering. Men, hver enkelt omvisning blir gjort av et nytt individ fra vidt forskjellige fagfelt, slik får man produsert et bredt utvalg vinklinger på utstillingen. Dette fremstår som årets MA-utstillings største styrke: Initiativet til dialog.

Tilbake til start: Få dager etter åpningen av årets masterutstilling befinner jeg meg nok en gang utenfor Bergen Kunsthall. Lappen der det står «Your art is not working / ronnie s» har forduftet, og kun en avrevet papirbit festet til en stripe Scotch-tape henger igjen. ronnie s fullførte visstnok sin første kunstmaster i 1984. Målet med dette andre MA-studiet var å gjøre et kunstprosjekt så hårreisende lite tilfredsstillende at det kvalifiserer til stryk. Dessverre er det enklere sagt enn gjort å feile på et slikt studium: Studenten fikk på et tidspunkt den beklagelige beskjeden fra skolen at han kom til å bestå eksamen uansett hva han gjorde. ronnie s har med andre ord mislyktes i å feile. Kanskje en dundrende suksess, når alt kommer til alt?

Hidemi Nishida, {ITALIC}A Fragile Utopia{ENDITALIC}, 2014.

Hidemi Nishida, A Fragile Utopia, 2014.

 

Gavin-Frankcom, {ITALIC}Workspace Dark Blue{ENDITALIC}, 2014.

Gavin-Frankcom, Workspace Dark Blue, 2014.

 

Alexandru Raevschi, {ITALIC}Like a kaleidoscope{ENDITALIC}, 2014.

Alexandru Raevschi, Like a kaleidoscope, 2014.

 

Kristin Austreid, {ITALIC}Tette rom{ENDITALIC}, 2014.

Kristin Austreid, Tette rom, 2014.

 

Christiane Lieungh_Entering Double Blind_DSC3685

Christiane Lieungh, Entering Double Blind, 2014.

 

Georgia Rodge, {ITALIC}Pulse Sequence{ENDITALIC}, 2014.

Georgia Rodge, Pulse Sequence, 2014.

 

Lasse Årikstad, {ITALIC}12 ut av 365 collager{ENDITALIC}, 2014.

Lasse Årikstad, 12 ut av 365 collager, 2013-14.

  1. Innlegg fra kritiker av kritikeren til kritikeren

    Kanskje kvaliteten er meir vektlagt enn sjølve størrelsen

  2. Innlegg fra Kritikeren av kritikeren

    Var kritikeren delvis blind under sine besøk til Kunsthallen? Ser at et av de mest fremtredende verk, installasjonen av Lona Hansen, ikke engang blir nevnt?

    Den tok opp ca 2/3 av utstillingsrommet i sentrum, det skal en del til for å unngå det.

  3. Innlegg fra ronnie

    i was paid to give a tour.

  4. Innlegg fra ronnie

    MEAGHEA SKKLL rKGM MAH TNCA is the right title.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!