Ole Jørgen Ness

Nydalen T-banestasjon, Oslo
Kritikk 28.10.16

Det sublime i rulletrappen

Ole Jørgen Ness, utsmykning til Nydalen t-banestasjon, 2016. Foto: Simen J. Helsvig.

Ole Jørgen Ness, utsmykning til Nydalen t-banestasjon, 2016. Foto: Simen J. Helsvig.

I studier som har målt den gjennomsnittlige tiden publikum bruker på å se på et kunstverk, har resultatene sjelden overgått et halvt minutt. Ole Jørgen Ness’ nyinstallerte takmaleri i den ombygde Nydalen T-banestasjon i Oslo får man ikke oppleve i sin helhet i mer enn et par sekunder, idet man føres ned eller opp rulletrappen. Overraskende nok viser disse omstendighetene seg å være optimale for Ness’ innfløkte abstraksjoner.

Da stasjonen ble åpnet i 2003, var det arkitekten Kristin Jarmund selv som sto for lys- og lydinstallasjonen Tunnel of light. Det var med andre ord i høyeste grad et såkalt integrert kunstverk. Verket til Ness ser umiddelbart ut til å være den rake motsetningen. Det er en utvidet utgave av det ornamentale abstrakte maleriet Urban Templates som ble vist i separatutstillingen ATARAXIA på Galleri Haaken tidligere i høst. I Nydalen er maleriet fotografert, forstørret, og overført til film som er festet i taket på den glasskledte, paviljonglignende stasjonsnedgangen. Det er malt med akryl og ser ut som det kunne være designet i et vektorbasert tegneprogram. Graderte fargefelt og skarpt markerte hvite og svarte linjer forgrener seg over et rutenett i tre ganger tolv deler, for ikke å si moduler, for rutenettet kan tilsynelatende utvides i alle retninger uten å forrykke komposisjonens tyngdepunkter. Urban Templates er altså både et autonomt verk og en mal som kan appliseres hvor som helst i stedstilpassede varianter. Det mest opplagte stilistiske slektskapet er en komplekst utformet graffiti – en «piece» – og verket er dermed et ironisk vink til Sporveiens tradisjonelt antagonistiske forhold til denne kunstformen. Verket har imidlertid en effekt som orienterer det mot helt andre referanser.

Ole Jørgen Ness, Urban Templates, 2016, detalj.

Ole Jørgen Ness, Urban Templates, 2016, detalj.

Fra den underjordiske perrongen er bare en brøkdel av bildet synlig, og på toppen av trappen er vinkelen altfor spiss, så det beste perspektivet å se verket fra er midtveis i rulletrappen, altså i bevegelse. Idet man føres oppover og passerer enden av tunnelløpet folder maleriet seg plutselig ut over en, og med hodet tippende bakover kan man i et kort glimt la øynene sveipe over flettverket av linjer og fargefelt og forsøke å ta bildet inn i sin helhet før rulletrappen når toppen. Den filosofiske estetikken har en kategori for slike overveldende, kortvarige visuelle erfaringer: det sublime. Nå er det ingen overhengende fare for at morgenpendlerne kommer til å måtte trenge akuttbehandling for Stendhal-syndrom etter å ha blitt eksponert for Ness’ verk. Men verket fremprovoserer likevel en estetisk erfaring som man heller ville forventet foran et av den abstrakte ekspresjonismens monumentale lerreter eller under rokokkoens takmalerier.   

Siden 1990-tallet har Ness vært kjent for å operere med et kobbel av kunstneriske alter egoer, fra surrealisten Jøgen Jøgner Nexi til den abstrakte maleren Amrosia Uhrman. Det var en identitetslek som hadde sin egen operative logikk, men som åpenbart også har vært en strategi som har gitt Ness løyve til å arbeide innenfor estetiske registre – Nerdrum-skolen, Salvador Dalí, rokokkomaleri, grafiske romaner og en blanding av Black Metal-kalligrafi og ornamental jugendstil, er noen av peilepunktene – som ellers har vært anatema i samtidskunsten, i alle fall på 90-tallet.

Ness har uttalt sin beundring for rokokkomaleren Giovanni Battista Tiepolo, berømt for sine storslagne takmalerier. Selv om det utvilsomt er noe mekanisk og kalkulert over virkningen av verket i Nydalen, all den tid rulletrappens bevegelse og den arkitektoniske «scenografien» er like avgjørende som selve maleriet, er kanskje også dette nettopp en vellykket taktikk for å smugle inn en svimlende «Tiepolo-effekt» i de mest trivielle omgivelser, uten å måtte ty til anakronismer.

Ole Jørgen Ness, utsmykning til Nydalen t-banestasjon, 2016. Foto: Simen J. Helsvig.

Ole Jørgen Ness, utsmykning til Nydalen t-banestasjon, 2016. Foto: Simen J. Helsvig.

  1. Innlegg fra Kverulant-Graff

    http://www.mynewsdesk.com/no/kulturetaten/pressreleases/stort-kunstprosjekt-paa-oestensjoebanen-1363270

    I lys av Sporveiens “gatekunst-utsmykning” av fem stasjoner på Østensjøbanen (linje 3) blir det litt rart å anse Ness sitt prosjekt som “et ironisk vink til Sporveiens tradisjonelt antagonistiske forhold til denne kunstformen.”

  2. Innlegg fra Børre Haugstad

    Flott sak på Ole Jørgen Ness. Kunstkritikk er første “kunstpublikasjon” (dersom et nettsted kan kalles det) som har laget en skikkelig sak på en av Norges beste og viktigste nålevende kunstnere i forbindelse med hans store, urbane maleri.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!