I Call America

Matana Roberts

Bergen Kunsthall, Bergen
3. mars - 26. mars 2017
Kritikk 16.03.17

Det nye vi

Fra Matana Roberts, I Call America. Gjengitt med tillatelse fra kunsteren og Fridman Gallery, NY.

De kunstferdig utførte notebladene til Matana Roberts danner utgangspunktet for et kunstnerskap som er mangfoldig i sitt valg av medium, men svært konsentrert i uttrykk og arbeidsform: «Collager» i form av små bilder, trykte tekstiler, store malerier, film og lydverk utgjør sammen et forsøk på å beskrive og ta del i den amerikanske historiske erfaringen.

Samtidsmusikken er, tross gode intensjoner, stor estetisk nysgjerrighet og kunstneriske strategier for grenseoverskridelse, et rom hovedsakelig befolket av hvite mennesker (ikke ulikt store deler av samtidskunsten). Borealis-festivalen i Bergen – som rett nok ikke er en streng samtidsmusikkfestival, men som heller bruker begrepet «eksperimentell musikk» i sin selv-omtale – er ikke noe unntak i så måte. En kunne til og med si at det forholder seg tvert om.

En av festivalens styrker gjennom 12 år og tre forskjellige festivalsjefer har vært en direkte tilnærming til den klassiske tradisjonen, en tradisjon som har gått hånd i hånd med europeisk nasjonalisme og til dels også kolonialisme. En kan spekulere i om den interessen for begreper som «nasjonal kulturarv» som nå har slått ut i full blomst i norsk kulturdebatt, blant annet lå i kim i Nikko Møllerhaugs inderlige programmering midt på 00-tallet, eller Alwynne Pritchards mer kritiske tilnærming etter ham.

Fra Matana Roberts, I Call America. Gjengitt med tillatelse fra kunsteren og Fridman Gallery, NY.

Årets festivalutstilling med Matana Roberts, kuratert av Kunsthallen for Borealis, er en videreføring av denne tråden i festivalens vev. Utstillingen bærer tittelen I Call America, og nettopp tradisjon og nasjonal identitet er sentrale problemfelt i Roberts’ verk. Men i Borealis-sammenhengen er det en interessant og – tror jeg – viktig fornyelse at det er Roberts som får bære tradisjonen videre.

Roberts er afroamerikaner, oppvokst i Chicago og med røtter i sørstatene. Hun har utgangspunkt som saksofonist og komponist, men har forlatt musiker-begrepet for et mer åpent «eksperimentalist» når hun skal beskrive egen praksis. Hun står midt i en rekke av 12 planlagte plateutgivelser som skal utforske amerikansk historie og dens kreative uttrykk, og i denne historien står selvsagt svart kultur helt sentralt. Prosjektet har fått navnet Coin Coin, oppkalt etter en frigjort kvinnelig slave som opprettet et eget samfunn i Louisiana på slutten av 1700-tallet.

Utstillingen I Call America er tilknyttet dette prosjektet, men er rent konkret et resultat av arbeidet under et residensopphold ved Whitney-museet i 2016 som så ble til en utstilling ved Fridman Gallery i New York. Slik går utstillingen inn som en naturlig del av Bergen Kunsthalls program i No. 5 hvor de viser om igjen utstillinger som har vært vist andre steder tidligere.

Utstillingen består av malerier, noter og et filmverk, og gir tilsynelatende en ganske helhetlig presentasjon av hvordan Roberts jobber. Utgangspunktet hennes er notene hun bruker til å improvisere fra som musiker, visuelle partiturer med tradisjonelle noter, tekstbrokker, tegninger og påklistrede historiske fotografier. En slik collage-teknikk finner vi igjen i alle de andre verkene hennes. Med henvisning til lydverkene sine kaller Roberts det en quilte-teknikk: Roberts’ iscenesatte stemme, musikkformer og lydopptak av ulik art får klinge sammen og bringes til forgrunnen.

Lydsporet til filmen som vises er fra en av platene fra Coin Coin-prosjektet, og sammen med det suggestive billedmaterialet er dette utstillingens sterkeste verk. Historiske fotografier av smilende mennesker på tur og pent oppstilte familier – noen ser ut til å være private, andre er mer dokumentariske – veksler med bilder av amerikanske bylandskap, jernbanespor og historiske noter fra noe som ligner folkesanger. Over bildene legges abstrakte mønstre, og uklarheter oppstår som følge av bildenes langsomme fading inn og ut av hverandre. Gjennom det hele hører vi Roberts synge og resitere tekster akkompagnert av et musikalsk uttrykk som vi kjenner igjen fra den frie jazzscenen.

Matana Roberts, Untitled, Video, 17 min. 22 sec. Gjengitt med tillatelse fra kunsteren og Fridman Gallery, NY.

Rent teknisk er det ikke særlig komplisert, men som produksjon er filmen likevel imponerende: Den svært løse fortellingen som oppstår idet bildene legges over ordene og musikken, gjør at det er vanskelig å slippe oppmerksomheten, og den subtile vekslingen mellom harmoni og disharmoni i musikken og Roberts’ stemmebruk, speiles i forholdet til bildene: Bildenes uklare opprinnelse, den vanskeliggjorte fremstillingen av dem og likestillingen av det ulike materialet, skaper et uttrykk som på den ene siden forteller tydelig om en forgangen tid, samtidig som en sitter igjen med en uklar, murrende følelse av at dette materialet er virksomt her og nå. Som politisk kunstverk er det alt annet enn tendensiøst, snarere synes det som om Roberts’ politiske interesser leder henne mot en konsentrert og mangetydig historisk refleksjon.

Roberts’ bruk av quilte-begrepet understreker en tilknytning til kunsthåndverk og folkekunst, en affinitet som finnes igjen i mye modernistisk kunst, og hele utstillingen har et nokså tradisjonelt uttrykk. I et intervju har Roberts sagt at hun ikke innbiller seg at det hun gjør er særlig annerledes fra det noen gjorde «i Chicago i 1965». Det er kanskje riktig, verkene overrasker ikke i sin utførelse. Det nye er sammenhengen de inngår i, og hvilken rolle Matana Roberts får spille.

I 2017 har den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, som Matana Roberst forholder seg aktivt til, blitt den sentrale premissleverandøren for den aktivistiske venstresiden i vesten. Dette har blitt møtt med påstander om at identitetspolitikken de står for bidrar til å fragmentere heller enn å bringe sammen motkrefter mot de ledende maktstrukturene. Mon det. Kanskje er det heller slik at vi er i ferd med å utvikle en ny universell posisjon, bygget over en langt mer sammensatt historisk arv? Det er lov å håpe.

Fra Matana Roberts, I Call America. Gjengitt med tillatelse fra kunsteren og Fridman Gallery, NY.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!