Colour memory and other informal shadows

Olafur Eliasson

Astrup Fearnley Museet, Oslo
24. januar - 2. mai 2004
Kritikk 13.02.04

Det museale rommet som prisme – kunsten som erfaring

Gjennom en refleksjon over forholdet mellom sansning og lys, gjør Olafur Eliasson primærfargene til metaforer for kunstopplevelsen. Han forteller oss ikke bare at kunstobjektet er en konstruksjon, men også at vår erfaring av verden er det.



I Michelangelo Antonionis Blow-Up er fotografen Thomas vitne til et mord under en fotoseanse, men blir først oppmerksom på udåden da han fremkaller bildene. Etterhvert forsvinner imidlertid både fotografiene og den døde – og, i mangel av håndfaste bevis, blir hendelsen gradvis mer og mer uangripelig. Skillet mellom fantasi og virkelighet viskes ut – både for Thomas og for oss som ser filmen. Hva skjedde egentlig? Filmen avsluttes med en scene hvor fotografen støter på en gjeng pantomimikere som spiller tennis. Mens han står og betrakter det balløse tennisspillet hører han plutselig lyden av ballen, og hans virkelighetsopplevelse snus fullstendig på hodet. Illusjon blir virkelighet, og virkelighet blir illusjon.

Denne filmen er tematisk beslektet med Olafur Eliassons verk. Den forteller oss at det som umiddelbart fremtrer som virkelig, kan være illusorisk – og omvendt. Kort sagt: at det virkelige er en konstruksjon, som vi aldri kan stole helt på. Eliassons utstilling Colour memory and other informal shadows danner et rom hvor denne usikkerheten kan erfares i mer kontrollerte former enn hva som er tilfellet for den stakkars fotografen.

  • Betrakteren belyses
    Det som slår meg med inngangspartiet til Eliassons utstilling, er den umiddelbare problematiseringen av betrakteren – noe som foregriper en tilsvarende utspørring av kunstobjektet i resten av utstillingen. Allerede i det første rommet ledes nemlig blikket vekk fra en objektorientert verkresepsjon og inn i et mer flytende, fluktuerende tilnærmelses- og erfaringsmodus. Her er det ikke selve kunstobjektet som står i sentrum, men erfaringen av det. Ja, jeg vil gå så langt som å påstå at betrakterens erfaring og refleksjonen rundt denne (slik den formes i løpet av utstillingen) her kan være det egentlige kunstobjektet.

Det første som møter en er installasjon Room for one colour. Verket består av to serier lysstoffrør (montert langs veggene) hvis kraftige, gule lys nøytraliserer alle andre farver, slik at alt vi ser befinner seg i en skala mellom gult og svart. Gjennom lyset gjøres de besøkende til en del av utstillingen. Lyset poengterer også at vårt sansemodus i det museale rommet skiller seg radikalt fra det vi opererer med til vanlig – og vår persepsjon innstilles på hva som skal komme. Det sentrale med lysbadet som inngangsport, er at man ikke kan unndra seg det – du blir gul enten du vil eller ikke. I lyset grupperes du på lik linje med alle de andre besøkende – kuratorer og kunstanmeldere lar seg ikke skille fra barnehagetanter og junkies. Alle er vi gule. Lyset anonymiserer betrakteren, undergraver individets evne til å hevde seg selv, og underkaster ham lysets ikke-diskriminerende og fleksible sansebad. Denne linken mellom betrakter og lys (fargen gul) vil anvendes flittig i det dekonstruktive drama Eliasson vil ha betrakteren med på.

Etter å ha gått ned trappen til museets underetasje, der resten av utstillingen befinner seg, er det naturlig å navigere enten til venstre eller til høyre. I begge retninger finnes verker som ved å fremtre som konvensjonelle kunstobjekter, får en ironisk funksjon. Til venstre er skulpturen Monoscanner (2004) plassert. Dette verket består av en horisontalt montert fyrlykt som dreier rundt og skanner rommet med en hvit lysstråle. Slik jeg leser det fremstår Monoscanner som en kommentar til kunstverkets kanoniske eller institusjonaliserte identitet. Samme hvor mye Monoscanner forsøker å finne en vei ut, finner den bare hvite vegger. Lyset, som tilskueren bare glimtvis streifes av, mislykkes altså i å fange inn noe annet enn sin egen museale identitet.


Til høyre befinner Eye, eye (2002) seg, som på tilsvarende vis blir et bilde på det betraktende subjektet. Gjennom en luke som kan åpnes og lukkes etter eget ønske, speiles ditt eget øye. Blikket fremvises her som en like koloniserende, eller approprierende instans som det museale rommet i Monoscanner. Disse verkene, som viser objektet og subjektet i sin tradisjonelle form, fungerer derfor best i dialog med hverandre. Det er intet drama som iscenesettes, ingen konflikt som fremkalles, selv om det (gjennom sin presentasjonsform) kan oppfattes som en forberedelse til resten av utstillingen og den dekonstruksjon som der blir iscenesatt.

  • Betrakteren blir en del av verket
    Til forskjell fra disse ironisk-allegoriske verkene, som instruerer tilskueren i en kritisk holdning til betraktersubjektet og kunstobjektet, er Your yellow versus purple versus blue (2004) et adskillig mer interressant verk. I midten av rommet roterer et rundt speil, flankert av to sirkulære glassplater som belyses av en lyskaster. Sammen danner de et prisme, som fremkaller primærfarvene i form av sirkler som projiseres på rommets vegger. Sirklene beveger seg, i sakte film, langs veggene. Rett foran oss ser vi en gul kjempesirkel, som i sin midte fremviser nok en sirkel som etterhvert som glassplatene beveger seg, skaper stadig nye kombinasjoner av rødt, gult og blått.

Det tankevekkende i dette verket er hvordan det viser at kunstobjektet og betraktersubjektet er sammenflettet, både metaforisk og erfaringsmessig. Den gule sirkelen – som en paralell til tilskuerens gulhet, your yellow – krysses med de andre fargene, som på sin side figurerer som metaforer på kunstobjektet. Eliassons viktigste poeng fremvises her gjennom enkel fargeteori. Skepsisen mot det selvtilstrekkelige subjektet, betrakterrollen (den gule sirkelen) og det selvtilstrekkelige kunstobjektet (den grønne eller røde sirkelen) danner, når de krysses, en tredje farge, et tredje objekt. Det roterende speilet innfanger også, i glimt, betrakteren, noe som understreker måten betrakteren er flettet inn i kunstverket på. Noe tilsvarende skjer når betrakteren, på vei gjennom rommet, bryter lysstrålen og kaster en skygge som danner nye figurer i de vandrende sirklene. Dette visuelle dramaet danner et bilde av den erfaring Eliasson vil trekke oss inn i: det sted hvor subjektet som ser og objektet som blir sett stilles under tvil, til fordel for noe midt imellom, nemlig den dekonstruktive erfaringen.

En lignende, men adskillig enklere modell finnes i motsatt ende av i utstillingslokalet. Wall eclipse (2004) utelater farvene, og nøyer seg med å skape avspeilinger av publikum og utstillingsrommet og skygger som den betraktende deltar i å forme. Dette gjør objektet mer poengtert, men mindre nyansert. Det samme gjelder også Re-Imagine som, gjennom lysprojeksjoner skaper bilder av imaginære rom innenfor det faktiske, museale rommet.

  • Betrakteren ser sitt eget blikk
    Det beste verket på utstillingen, som går utover den narrative føringen i Wall eclipse og Your yellow… , og som radikaliserer Room for one colour, er nok det monumentale 360º room for all colours (2002). Hva skjer her? Det virker som om rommet skifter farver; ja, vi mener oss faktisk å være vitne til alle regnbuens farver, som jo også verkets tittel gir en pekepinn om. Men gjør vi egentlig det?

I en video som vises på museets æhvilerom” forklarer Eliasson at fargene vi opplever i 360º room… er illusjoner. Når det dukker opp rødt på skjermen rundt oss justerer øyet seg etter forandringen og produserer blått. Farven som vises på lerettet justeres altså av en komplementærfarge i øyet. Resultatet blir at fargen vi ser hverken er den æfaktiske” fargen eller den som produseres i øyet, men den som oppstår i interaksjonen mellom subjektet og objektet – nemlig lilla. Farven vi ser er således et æobjekt” som ikke egentlig eksisterer – den finnes hverken i vår sansing eller i verket selv.

Gjennom en slik refleksjon over interaksjonen mellom våre sanser og primærfargene, gjør Eliasson dem også til metaforer for kunstopplevelsen. Han forteller oss ikke bare at kunstobjektet er en konstruksjon, men også at vår erfaring av verden er det, og at det vi faktisk ser oppstår mellom vårt sanseapparat og det sansede objekt. Verket viderefører altså tematikken i Your yellow… men er mer kontant i kraft av sitt intense erfaringsaspekt. Jeg skal ikke gå lenger inn i denne filosofiske problematikken, men nøye meg med å slå fast at den erfaringen Eliasson iscenesetter i 360º room… er det mest pregnante uttrykk for det han forsøker å si, og som åpenbart har ambisjoner langt utenfor denne scenens tryllekrets.


I forhold til 360º room… og Room for one colour er de andre verkene mer beskjedne i forhold til tilskueren – de inviterer, og dikterer ikke. De er konstruert slik at tilskueren kan gjemme seg og sitt blikk fra objektenes ægjennomlysning”. Dette medfører at tilskueren kan henfalle til en mer konvensjonell og, ihvertfall i denne sammenhengen, reaksjonær, betraktningsmåte. Men i Room for one colour og 360º room… er problematiseringen av tilskuersubjektet/kunstobjektets identitet faktisk uomgjengelig. Selv om du, som tilskuer, velger å ignorere dette faktum, er du, ditt syn og kropp, ufravikelig, allerede, en del av kunstverket. Dekonstruksjonen finner sted uansett – i sin interaksjon med dine sanseorganer.

Ved å forsøke å bevise at det han tror han har sett faktisk har skjedd, prøver Thomas i Blow-Up å gjøre mordet til sin eiendom. Han vil opprette en logikk hvor subjektet (Thomas) og objektet (mordet) blir stabile størrelser i en definerbar virkelighet. Men mens objektet i Blow-Up gradvis blir mer uvirkelig, og leder hovedpersonen inn i en illusjon, er objektene hele tiden beviselig tilstede i Eliassons utstilling. De forsvinner ikke. Gjennom den dekonstruktive settingen fremstår de likevel som illusoriske. Ved å henvise til hvordan subjektets erfaring ikke kan garantere noen sikker kunnskap, avkler Eliasson sine objekter for en tydelig objekteksistens. Gjennom denne gesten, sår han også tvil om selve virkelighets-erfaringen.

Det dekonstruktive dramaet som spiller seg ut mellom de forskjellige sonene i Colour memory and other informal shadows leder derfor, til slutt, mot en avkledning av subjektet som en stabil størrelse også. Til forskjell fra Blow-Up, som bare forteller om overgangen fra virkelighet til illusjon og usikkerhet, konseptualiserer Eliasson dette i konkrete erfaringer. Slik sett får nok vi et adskillig større utbytte av denne usikkerheten enn Thomas, hvis problematiske forhold til virkeligheten ender opp i en blindhet.

På denne måten kan hele utstillingen betraktes som et metaforisk prisme som fanger inn bildet av kunstobjektet og betraktersubjektet og danner splintrede, fragmenterte bilder av disse størrelsene; enten ved å skape anvendelige refleksjonsfigurer eller ved å skape rom hvor dette, helt konkret, erfares.

Gå å se denne utstillingen. Eliasson er ikke bare i vinden på kunstscenen om dagen, men han har en forførende og interressant visjon. Ja, han er intet mindre enn en forsker med kunstens vesen som objekt.

  • Det vi ser som farge, er lysbølger av ulik lengde som treffer øyet. Det normale dagslyset som kommer fra sola, ser hvitt ut for øyet. I virkligheten er det en blanding av bølger eller svingninger av ulik lengde. Hver bølgelende fremstår for øyet som en farge. Det oppdager vi når vi skiller ut de ulike lysbølgene fra denne blandingen. Fargenes bølgelengde varierer mellom de kortbølgede ultraviolette til de langbølgede infrarøde. Det synlige fargespekteret befinner seg mellom ca 400nm til ca 700nm bølgelengde” (se: http://www.ia-stud.hiof.no/webdesign/moduler/farge/01_color.html) Gult er den første av primærfargene, gult, rødt og blått (RGB), som er de Eliasson opererer med på utsstillingen.
  1. Innlegg fra Mustapha Henriksen

    Jeg ikke liker farger, men teksten er pen!

  2. Innlegg fra Kjetil Røed

    Beklager eventuelle feil i artikkelen. Bra leserene har øynene med seg. Godt å få ryddet opp i dette!

  3. Innlegg fra tm

    Ville bare legge til at Eliasson anbefalte at man brukte lang tid i noen av verkene – f.eks. room for all colours – fordi det etter hvert vil skje rare ting og opplevelsen forandres. Prøv å sitte en halv time eller mer midt i sirkelen! Synes forresten ikke artikkelen var så avskrekkende kjedelig heller.

  4. Innlegg fra Ketil Nergaard

    Discussions about colour always begin with a colour wheel and a discussion of the Primary Colours. Depending on the application and environment Primary Colours fall into three families… 

    RGB (Red / Blue / Green) 
    CMY (Cyan / Magenta / Yellow)  
    YRB (Yellow / Red / Blue) 

    RGB is used by most electronic and transmissive-light technologies such as TV and film, and CMY (actually CMYK including Black) is used with reflected light technologies such as printing inks. The primaries traditionally taught in art school for painters, are YRB (Yellow / Red Blue). There’s no point in arguing over which primary system is best they each have their place in a specific discipline.
    (Jan Christensen har selvfølgelig rett, men dette rokker altså ikke ved Mons sin kunstskoleutdanning.)

    Fant denne instruktive teksten på http://www.luminous-landscape.com/tutorials/colour_theory.shtml

  5. Innlegg fra Mons

    Er dette riktig a’? Gult er vel primærfarge, bare ikke en del av trekløveret som lager bildene i f.eks TV-skjermen, altså RGB-koden. Men gult, rødt og blått er vel fremdeles primærfargene? I alle fall i forståelsen av “primærfarger” at de er fargene som er grunnlaget for alle andre farger. Man kan ikke blande gult av grønt og hvitt f.eks, det går bare ikke. Eller har jeg kastet bort fem år på kunstskole, og ikke engang skjønt dette…

  6. Innlegg fra Jan Christensen

    LOL :D Det er sikkert “RGB” som oppfattes som vanskelig fremmedord… Men det er faktisk en konkret feil i siste faktabolk: Gult er ikke primærfarge (RGB = RED GREEN BLUE, ikke gul). Gult oppstår i andre runde når disse RGB-fargene blandes på ulike måter. Men menneskets øye har fire fargereseptorer: blå-fiolet, blått, grønt og gult-grønt. Den dette er bare mas. Unnskyld. FIN ARTIKKEL, uansett!

  7. Innlegg fra Magnar Austnes

    Herr Adamson er tydeligvis en feiging som bruker tiden til å slenge med leppa på internett-cafè.

  8. Innlegg fra Kjetil Røed

    Adamson! Det er bare å beklage at du ikke får det du ønsker ut av teksten min. Men at løsningen på dette er at jeg skal begynne å skrive som Jon-Ove Steihaug kan jeg ikke helt se – selv om jeg også liker Steihaugs anmeldelser. Jeg er tvertimot av den oppfatning at man skal skrive som seg selv, selv om man selvfølgelig alltid vil, og må, være i en læreprosess når det gjelder en slik skrivepraksis.

    Dessuten hadde jeg satt pris på om du var mer konkret når du sier jeg “briefer med ord og begreper” – en kritikk som (for meg) er ganske uklar og lettkjøpt. Det å bruke en avansert terminologi er, etter min oppfatning, ikke i seg selv noe galt, og lettforståelighet er heller ikke et mål i seg selv. Ikke motsatt heller, selvsagt.

    Vær mer konkret i din kritikk, Adamson, så skal jeg med glede svare på det du eventuelt måtte ha på hjertet.

    Ellers gleder det meg at du likte utstillingen.

  9. Innlegg fra Adamson

    Kjetil Røed ! Din anmeldelse er noe av det kjedligste jeg lest i det siste (men utstillingen er bra ) Du burde lære å skrive mer som Jon Over Steihaug- friskt – enkelt å forstå – ikke så mye briefing med ord og begreper

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!