We Need the Memories of All Our Members

Dineo Seshee Bopape

Hordaland kunstsenter, Bergen
17. april - 24. mai 2015
Kritikk 05.05.15

Det kommende opprøret

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopapes utstilling We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopape, We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Den kunstneriske sjangeren «roteromsinstallasjon» må være blant de mest anvendelige strategier som er tilgjengelig for en kunstner i dag. Man kan tematisk og konseptuelt fylle den med praktisk talt hva som helst. Den sørafrikanske kunstneren Dineo Seshee Bopape har gjort det til sin faste arbeidsform, ofte i kombinasjon med video. I 2009 deltok hun på New Museums triennale The Generational Triennial: Younger Than Jesus med et av de sterkeste arbeidene i det som var en, mildt sagt, ujevn utstilling, men som seks år senere må sies å ha lansert ganske mange av de mest synlige unge kunstnerne i det internasjonale kunstfeltet i dag. Bopapes verk bestod av en film plassert i en mørk installasjon dominert av plastplanter og angrep et vell av ulike kategorier innenfor identitetspolitikk fra en rekke ulike vinkler, med et særlig fokus på spørsmål knyttet til «afrikanskhet» og «kvinnelighet», temaer som har vedvart gjennom mye av Bopapes senere produksjon. Arbeidet var like deler surrealistisk, politisk og poetisk, men først og fremst preget av et energisk overskudd og en imponerende oppfinnsomhet.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopapes utstilling We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopape, We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

På Hordaland kunstsenter er uttrykket betraktelig mer dempet, om enn like visuelt rotete og materielt mangfoldig. Det er også tematisk mer samlet. Det mest fremtredende elementet i utstillingen er et stort antall steinlignende former, med ulik overflatebehandling. Noen er svarte og ser nærmest ut som vulkansk stein, andre er hvite og mer polerte. Vi finner dem over hele rommet, lemfeldig plassert i hauger i kombinasjon med tørkede appelsinskall og mer «kunstnerisk» plassert på veggmonterte hyller og konvensjonelle pidestaller. Vi finner dem også igjen i fotografiske gjengivelser både som prints og som projeksjoner. Spredt rundt i lokalet finner vi dessuten støv og glitter i sølv og gull, samt ulike typer skulpturelle konstruksjoner som av og til tjener som uklare flerbruksobjekter mellom utstillingsarkitektur og selvstendig verk.

I utstillingspresentasjonen kan vi lese at de små objektene er keramiske skulpturer som er laget «ved at kunstneren klemmer et stykke leire inne i en knyttet neve, slik at leiren tar formen av hulrommet i neven», og at dette for kunstneren står i en relasjon til det å kaste stein, den mest grunnleggende av alle protesthandlinger. Koblingene som etableres til den sørafrikanske kampen mot Apartheid og kolonialisme inkluderer videre selve handlingen kunstneren har gjennomført hundrevis av ganger; å knytte neven, den symbolske gesten som gjerne kommer umiddelbart forut for steinkastingen. For oss som vokste opp på 80-tallet er det få land som forbindes med frigjøring i like stor grad som nettopp Sør-Afrika. Selv om Berlinmuren var geografisk nærmere, så var den sørafrikanske situasjonen mer absurd i sin grunnleggende menneskefiendtlighet. Utstillingstittelen We Need the Memories of All Our Members gir assosiasjoner i retning av en eller annen form for opprørsfelleskap, selv om det er uklart hvilket «vi» det refereres til.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopapes utstilling We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopape, We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Noe av det jeg satte mest pris på med Bopapes arbeid på Younger Than Jesus var den intrikate måten arbeidet virket på meg som en hvit, mannlig europeisk betrakter som aldri har satt mine ben på afrikansk jord. Sammensuriet av mer eller mindre uforståelige referanser fremstod som postkoloniale lokkemekanismer. Verket avstedkom stadig nye, springende, helt sikkert overfladiske tanker om hva jeg tror er sant om «Afrika», for deretter like kjapt å lukke disse mulighetene og trekke seg tilbake. På den måten fungerte arbeidet som et erkjennelsesmessig avkledningsverktøy og en svært effektiv fasilitator for å konfrontere egne fordommer.

Installasjonen på HKS består av et mer «universelt» materialvalg, hvilket jeg anerkjenner kanskje betyr europeisk, og det føles derfor som om det mer konkret «afrikanske» er mindre tilstede enn i Bopapes tidligere arbeider. I forlengelsen av dette er det fristende å forstå det vage vi’et som formuleres i tittelen i lys av den for øyeblikket allestedsnærværende krisen i Middelhavet, men formulert på et for Europa mer fundamentalt og prekært nivå. For det er ingen tvil om at konfliktnivået mellom Festung Europa og alt utenfor vil skjerpes radikalt i tråd med den gradvise demonteringen av europeisk velferd. Vi begynner å ane konturene av en ganske annen fremtid enn vi forventet for bare noen år siden.

I en kort, men ubehagelig poengtert artikkel i New York Magazine beskriver Benjamin Wallace-Wells et Europa som aldri har vært komfortabel med, eller interessert i, virkelig pluralisme. Europa settes opp mot et USA som, på tross av en rekke åpenbare problemer, faktisk utgjør et pluralistisk samfunn hvor integreringen fungerer. Spørsmålet er hva som blir situasjonen når den europeiske «nøysomheten» som nå institusjonaliseres i form av sparepakker begynner å få permanente konsekvenser for den gjennomsnittlige europeer. Hvis vi lukker oss inne bak Frontex samtidig som den politiske vinden får blåse videre mot høyre kan vi raskere enn noen har forestilt seg befinne oss i et Europa som ikke lenger føles som det liberale demokratiets høyborg. I så måte oppleves Bopapes opprørsdebris ikke så mye som artefaktene fra en afrikansk fortid som instruksjonsmanualen for en europeisk fremtid.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopapes utstilling We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Installasjonsbilde fra Dineo Seshee Bopape, We Need the Memories of All Our Members, 2015. Foto: Bjørn Mortensen / Hordaland Kunstsenter.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!