Det hainnle om å leve

I Kjetil Berges utstilling på NoPlace er det noe med kombinasjonen av hjerte, smerte og intense dansesteg som røsker tak i følelsene.

Kjetil Berge, Oneoneoneoneoneone, installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Kristian Skylstad.

Utstillingen på NoPlace skulle i utgangspunktet være en boklansering for Kjetil Berges nye bok NEARFAR, men den ble i stedet en retrospektiv utstilling i miniformat. Ved siden av boken, et prøvetrykk i lite opplag som inneholder en serie fotografier som Berge lagde de siste årene faren levde, vises en video, og en scene. Sistnevnte er en kopi av verket A Bailar, en scene satt opp som permanent installasjon på en parkeringsplass i Havana, Cuba, under Havannabiennalen i 2006. Den utstilte kopien har Berge brukt ved to anledninger, på Stenersenmuseet i 2007, som scene for gatemusikere. Plattformens gulv er støpt i betong, med flaskebunner og skrap plukket fra en gate i London, bakt inn i betongen.

Skrotbetongen har belysning på undersiden, slik at flaskebunner og plastavfall gjennomlyses. Verket har sterke fellestrekk med materialbilder Berge pleide å lage på 1990-tallet, disse var også laget av flasker, og andre gjennomsiktige gjenstander, støpt ned i betong, som så ble gjennomlyst.

Kjetil Berge, Oneoneoneoneoneone, installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Kristian Skylstad.

På Havannabiennalen opptrådde Cubanske hiphopartister og poeter, sammen med Thora Dolven Balke og TTSprung. På Cuba sang Dolven Balke Peggy Lees klassiske Is that all there is, noe hun gjentok under utstillingsåpningen. Ellers har plattingen stått der alene denne gangen, opphøyd til et eget verk.

Berge arbeider vanligvis med kunst som et rom hvor det legges til rette for at folk skal kunne møtes. I utsmykningsoppdrag har han satt busskur mot hverandre i skolegårder, i performancer har han invitert gatemusikere med seg på scenen. På en monitor i utstillingen vises opptak fra åpningen av Høstutstillingen, filmet av Kristian Skylstad. Der ser vi Berge danse foran gatemusikere, visstnok hentet direkte inn i utstillingsrommet fra Oslogatene. Sangeren synger, det som oversatt til norsk blir «Mine øyne står stille, de ser din vei (…) kan du fortelle meg, hva skjedde med deg?» Ordene står for øvrig gjengitt på engelsk på vinduene i gallerirommet.

Kjetil Berge, foto fra NEARFAR.

Foran musikerne, og deres intense innlevelse i rytme, instrumentering og diksjon, danser en like tilstedeværende Berge. Med små bevegelser, hofterugg og armbevegelser, samt et ansikt som kunne gitt ham en karriere som tung rollefortolker i dramafilmer, formidler han ordløst et tap jeg kjenner langt ned i magen.

Og denne formidlingen av tap leder oss til hovedverket denne gangen, NEARFAR. Boken handler om tapet av tid, og tapet av en far. Derav tittelen: Nær far.  Fotografiene skal være tatt med et antikvarisk kamera, som Berge fikk av sin far. Følelsen bildene gir, av tomhet, tap og sorg, som resultat av tid revet opp med røttene, blir kun formildet av ulike kortessays om det å leve, skrevet av åtte forfattere.

Tilsynelatende er det store sprang mellom materialbilder i betong, fotografier av en døende far, og dans med gatemusikere. En kunstner som har jobbet med så ulike materialer og verktøy kan lett virke litt rotete, om en kaster et kritisk avstandsblikk. Men her kommer utstillingens styrke: Den knytter Berges kunst sammen i ett eneste logisk prosjekt, der han sakte har jobbet seg opp til et foreløpig kunstnerisk høydepunkt.

Thora Dolven Balkes performance på utstillingsåpningen på NoPlace 11.11.11.

Comments (2)