I en temaartikkel i det nye nummeret av bladet Billedkunst, skriver Hans Thorsen om det som har blitt omtalt som en nyromantisk tendens i norsk kunst.
Thorsen beskriver dagens kunstner som i skvis mellom følsomt geni eller seriøs fagarbeider:
- På den ene siden ønsker samfunnet å gjøre kunsten til en mer målbar størrelse. Studiepoeng, vitenskapeliggjøring, og ikke minst defineringen av kunstneren som kulturprodusent, er del av en generell byråkratisering, med påfølgende krav om legitimering av kunsten som nyttig for fellesskapet. (…) På motsatt side står den gamle drømmen om kunstens autonomi, og ønsket om å bli vurdert ut fra kunsten fremfor merkevarebyggingen. (…) Det er tross alt mer spennende enn en ironisk og distansert kynisme, som forteller deg at du kan bli samtidskunstner på tre dager bare du bygger nok nettverk.
Kunst som ungdomskultur…. en slags kollaps ned i motesyklusen? Som “kunsten” falt ned i populærkulturen på 90-tallet? (fargefotografiet mm)…. Ironi og rus uten ironi og rus, utført i en strengt edruelig, voktende og alvorlig tilstand…
…og deretter skulle det vel være No Rave osv?
Dersom “fluro” er det samme som “NuRave”, så har vel denne trenden allerede nådd middagshøyden selv i Norge?