Kunstnere: Michael Dean, Trisha Donnelly, Alex Dordoy, Michaela Eichwald, European Space Agency, Cerith Wyn Evans, Florian Hecker, Russell Hoban, Jenny Holzer, Roger Hiorns, Yngve Holen, Richard Hughes, IBM, Edward Ihnatowicz, Mark Leckey, Simon Ling, Sarah Lucas, Allan McCollum, Robert Morris, Jean-Luc Moulène, Matt Mullican, David Musgrave, Seth Price, Hannah Sawtell, Magali Reus, Paul Sietsema, Michael E. Smith, Rudolf Stingel, Haim Steinbach, Wolfgang Tillmans, Rosemarie Trockel, James Welling, Martin Westwood, Bill Woodrow.

Kuratorer: Martin Clark og Steven Claydon.



The Noing Uv It

Bergen Kunsthall, Bergen
9. januar - 15. februar 2015
Kritikk Artikkel på Engelsk|02.02.15

Den nye objektkunsten

The Noing Uv It, installasjonsbilde, Bergen Kunsthall 2015.

The Noing Uv It, installasjonsbilde, Bergen Kunsthall 2015. Foto: Thor Brødreskift.

Bergen Kunsthalls direktør Martin Clark har nå vært ett og et halvt år på posten. Utstillingen The Noing Uv It – med tretti internasjonale og én norsk kunstner – er hans første tematiske gruppeutstilling i byen, og ligner dermed en programerklæring. Den er kuratert i samarbeid med kunstneren Steven Claydon og føyer seg inn i en rekke av utstillinger de siste årene som har forsøkt å konstruere en relasjon mellom samtidskunsten og den såkalte neomaterialismen innen filosofien. Kunstkritikk har blant annet omtalt Documenta 13 (i 2012), et intervjuessay om og med Graham Harman (i 2013) og den danske triologien Im-materialiteten (i 2014).

Idéer om en ny, materialistisk kulturforståelse har versert i ytterkanten av det nordiske kunstfeltet siden slutten av 90-tallet. I 1998 publiserte det Stockholmsbaserte nettidsskriftet Art Orbit Manuel De Landas essay «Deleuze and the Genesis of Form». Her diskuterte den meksikansk-amerikanske kunstneren og filosofen «den andre Deleuze»; den Deleuze som var like opptatt av fysikk og matematikk som av språk og kunst. Først når vi forsto den deleuzianske verden av materialer og energistrømmer kunne vi stille spørsmålet «hva er et maleri», ifølge De Landa.

Michael Dean, h, (Working Title), 2014. Betong og bok, 75 x 30 x 20 cm. Foto: Jonas Ekeberg.

Michael Dean, h, (Working Title), 2014. Betong og bok, 75 x 30 x 20 cm. Foto: Jonas Ekeberg.

I løpet av 00-tallet materialiserte neorealismen seg i to nye begreper: Objekt-orientert filosofi og spekulativ realisme. I følge filosofen Graham Harman – som både skrev i katalogen til Documenta 13 og deltok i en paneldebatt i Bergen – er kjernen i den objektorienterte filosofien en ikke-antroposentrisk forståelse av objekter. Det er en tenkning som bygger opp under et økologisk argument om at menneskene ikke er sentrum i naturen, men det er også en tenkning som, forståelig nok, har gitt sterk gjenklang i de delene av kunstfeltet der idéen om at «tingene taler» blir møtt med intuitiv anerkjennelse. At filosofens objekt-begrep er videre enn kunstfeltets objekt-begrep er av mindre betydning her. De er like fullt beslektet i den forstand at man ser for seg at objektene har en selvstendighet, en hukommelse, kanskje til og med en form for bevissthet.

Kunstfeltets interesse for disse teoriene er ikke blitt mindre av at neomaterialismen er formulert i eksplisitt opposisjon til den språklige vendingen i humaniora. Den store tanken om en maktkritikk som begynner med språket var utvilsomt en produktiv kraft i kunstfeltet i flere tiår. De siste ti årene har flere fått øynene opp også for begrensningen som ligger i å se alt som språk. Hva med sanselig erkjennelse, vil mange kunstnere spørre. Hva med tingenes egen bevissthet, kan vi nå legge til. For mange kunstnere har disse nye spørsmålene fungert frigjørende, som en vei ut av språkspillet, inn i en ny nærkontakt med materialer og materie, en ny objektkunst.

Sarah Lucas, J1, 2013. MDF, 100 bygningsblokker, 243.5 x 243.5 x 44 cm. Foto: Thor Brødreskift.

Sarah Lucas, J1, 2013. MDF, 100 bygningsblokker, 243.5 x 243.5 x 44 cm. Foto: Thor Brødreskift.

Apokalyptisk stemning

Kuratorene Clark og Claydon har unngått å presentere The Noing Uv It som en illustrasjon av den objektorienterte filosofien. I stedet har kuratorene valgt tittel og konsept i dialog med boken Riddley Walker av Russell Hoban fra 1980 – en roman om et samfunn 2000 år etter den store katastrofen. Med dette grepet blir det sosiale likevel et tema i utstillingen, på tross av det ikke-antroposentriske forelegget. Men det er altså en prekær sosialitet, en idé om en menneskelig eksistens på sitt mest grunnleggende og utsatte.

Den apokalyptiske stemningen er understreket med stor tyngde i utstillingen. I det første rommet går man rett inn i Sarah Lucas’ J1 fra 2013. Dette er en massiv hylle med 100 industrielle byggestener, tilskjært og samlet som om de skulle langtidslagres for senere bruk, eller var i ferd med å bli kulturhistoriske objekter.

Lenger inn i rommet presenteres en Toyota-motor på gulvet. Rett ved henger et grønnskjærende maleri som forestiller en mosegrodd betongklump. Igjen denne samtalen mellom kultur og natur, men i dette tilfellet er det menneskelige nærværet fortsatt påtakelig. Simon Lings maleri Uten tittel fra 2011 er dedikert og pastost, som om det var akutt nødvendig å bevare den menneskelige aktiviteten som representeres av det koloristiske maleriet. I motoren Uten tittel fra 2008 har Roger Hiorns dyttet inn hjernemasse fra en ku. Igjen er det som om vi befinner oss i en posthistorisk situasjon der objektene – både naturlige og menneskeskapte – har mistet den funksjonen vi mennesker har vært vant til å tillegge dem.

I forgrunnen: Roger Hiorns, Untitled, 2008. Toyota motor, hjernemasse, 76 x 61 x 50 cm. I bakgrunnen: Simon Ling, Uten tittel, 2011. Olje på lerret, 122 x 183 cm. Foto: Jonas Ekeberg.

I forgrunnen: Roger Hiorns, Untitled, 2008. Toyota motor, hjernemasse, 76 x 61 x 50 cm. I bakgrunnen: Simon Ling, Uten tittel, 2011. Olje på lerret, 122 x 183 cm. Foto: Jonas Ekeberg.

Slik kunne vi fortsette gjennom hele utstillingen, som er ambisiøs og tettpakket. Man kan ikke annet enn å sette pris på dette, selv om presentasjonen på ingen måte er elegant. Det er virkelig som om kuratorene ønsker å si oss noe, som om de har oppdaget noe ved kunsten som er viktig. Her har de ønsket å formidle alt sammen på en gang.

Kunstobjektet som ruin

Hovedrommet i Bergen Kunsthall myldrer av kunstobjekter: Readymades, avstøpninger, figurasjoner og abstraksjoner om hverandre, ofte kombinert i samme gjenstand. Allan McCollum presenterer to avstøpninger av den berømte «hunden fra Pompeii» fra 1991. Yngve Holen presenterer nyere avstøpninger av kyllinger plassert inne i demonterte vaskemaskiner. Holen viser også en dyreskrott i marmor, plassert på et slags disseksjonsbord. Martin Westwoods skulpturer av brent leire ser ut som om de er dyttet eller dratt ut av en sjablong. Objektet er blitt et portrett av den kraften som skapte det.

Edward Ihnatowicz, SAM Sound Activated Mobile, 1968. Skulptur. Foto: Jonas Ekeberg.

Edward Ihnatowicz, SAM Sound Activated Mobile, 1968. Skulptur. Foto: Jonas Ekeberg.

Stein, betong, keramikk og leire synes å være aktuelle materialer i denne utstillingen. Et av de fineste arbeidene er Bill Woodrows støvsuger innstøpt i betong fra 1979. Her ligger den dandert utover golvet i en lang linje, og viser noe av potensialet i det nye perspektivet på tiden og tingene som åpner seg i denne utstillingen. For hva er denne støvsugeren annet enn en samtidsruin, et spor av en tapt sammenheng? Også Edward Ihnatowicz’ SAM, restene av en lydskulptur fra 1968, representerer minnet om seg selv. Det er vanskelig å forestille seg i hvilken tilstand av ikke-funksjon denne skulpturen nå befinner seg. Er det fortsatt den samme skulpturen som den gangen den fungerte? Er det fortsatt et kunstverk? Skal den restaureres? I så fall til hvilken av sine fortidige tilstander?

På fondveggen troner Haim Steinbachs vanvittige ordskulptur Yo fra 1991, som truer med å punktere hele utstillingen med populærkultur, uten å klare det. Også den hippeste ytring blir her presset inn i en ahistorisk form. Det arbeidet som tydeligst forankrer utstillingen i en sosial sammenheng er Jenny Holzers Survival Series. Når vi kommer til skiltene «The Beginning of the War Will Be Secret» og «Go Where People Sleep and See if They Are Safe» blir vi minnet om det menneskelige perspektivet som tross alt ligger bak utstillingen: Idéen om mennesket som en utsatt eksistens. En menneskelig desperasjon er for øvrig mest eksplisitt uttrykt i Mark Leckeys LED-tavle Transformer (RGB) (2012), en flimrende beskrivelse av en scene fra Pinocchio der en gutt omformes til et esel. Ellers er den menneskelige dimensjonen hovedsakelig bundet opp i mineraler og organiske materialer, som alle skal brytes ned og igjen bli en del av naturen.

Denne utstillingen er svært rik på opplevelser for en betrakter som aksepterer premissene. Paul Sietsemas 35 mm filmprojeksjon av roterende, digitale pappbiter med utstanset tekst minner om sivilisasjonskritikk. «Porcelain Soldier», «Autumn Landscape», «Pointed Waterfall», «Multicolored Divider» – alt er objektbeskrivelser fra auksjonsnettstedet Ebay. Andre slike konstruksjoner av minnet om en kultur er Michael Deans tørrvittige kombinasjoner av betongklumper og forvridde bøker, og Magali Reus’ subtile metallskap med rester av menneskelig aktivitet (plastkniv, jakke i væske, ledninger, metallspon).

Alex Dordoy, Dialta Cuts 7, 2014. Silikongummi, fargestoff, 42 x 4 x 62 cm. Foto: Jonas Ekeberg.

Alex Dordoy, Dialta Cuts 7, 2014. Silikongummi, fargestoff, 42 x 4 x 62 cm. Foto: Jonas Ekeberg.

Noen former eller strategier gjentas kanskje litt for ofte i dette postapokalyptiske universet, som om det var kunstens oppgave å skape mening i kaos. Særlig avstøpninger og replikker finnes det mange av: Yngve Holen og Allan McCollums avstøpninger av dyr er allerede nevnt, men det er mer. Seth Price viser avstøpninger av boblejakker, Richard Hughes en avstøpning av deler av en pappeske, Alex Durderoy avstøpninger av gammelt datautstyr, og Hannah Sawtell viser 3D-prints av diverse objekter, inklusiv en Apple wifi-stasjon og et hjerte. Selv inne i skulpturen til Magali Reus ligger en opprevet avstøpning av en colaboks.

Fotografiet er en annen form for avstøpning, men i motsetning til mange av de andre objektene i Bergen Kunsthall er ikke fotografiet i stand til å vende ryggen til betrakteren. James Wellings fotografi av noen mudrete skjell på stranden viser livet som grensetilstand. Det er et helt ikkespektakulært bilde, og et av de mest følsomme verkene i utstillingen. I motsetning til dette demonstrerer Wolfgang Tillmans’ fotografi av en billykt konsumkulturens grådige blikk. Det er et av de mest håp-løse verkene i utstillingen. Ingenting er vel mindre nyttig på dommens dag en ledlykter på bilen.

The Noing Uv It rommer også, oppskriftsmessig, et utvalg naturhistoriske og kulturhistoriske gjenstander. Et par fossiler er for eksempel utlånt fra Naturhistorisk Museum i Oslo, og en video som representerer en naiv videoanimasjon basert på atomer som flyttes rundt, er utlånt fra det amerikanske selskapet IBM. Utstillingen omfatter også et bygningsfragment av månesand signert ESA, European Space Agency. Denne ikke-kunsten er antakeligvis ment å skulle minne om kunstens grenser; mot vitenskapen på den ene siden og naturen på den andre siden. Det som slår en er imidlertid hvor lite konfliktfylte de ulike relasjonene er: Romfartsteknologi og storformat grafikk signert Matt Mullican? Ikke noe problem – begge deler er funksjonelle former som forholder seg til naturlige former, og begge deler omfattes lett av kunstinstitusjonen. En trilobitt som betrakter et videoverk? Også helt greit – hvem vet om ikke videoverket stirrer tilbake?

Matt Mullican, Untitled (Elements), 2013 (1987). Olje på lerret, 244 x 610 cm. Foto: Thor Brødreskift.

Matt Mullican, Untitled (Elements), 2013 (1987). Olje på lerret, 244 x 610 cm. Foto: Thor Brødreskift.

Anglosaksisk perspektiv

The Noing Uv It er totalt dominert av et anglosaksisk perspektiv. Den ene nordiske kunstneren i utstillingen – Yngve Holen – må sies å være unntaket som bekrefter dette. Rent kunstnerisk er det faktisk berikende – en rekke av arbeidene fra britisk kunsthistorie vil antakeligvis kun være kjente for en britisk kurator. Men det er en stor svakhet at dette temaet ikke diskuteres. Dermed fremstår det som naturlig at en britisk kurator skal kuratere i en nordisk situasjon helt ut fra sitt nasjonale perspektiv. Intet er vel mer fremmed for neomaterialismen enn en slik utdatert kulturimperialisme.

Det som interesserer meg mest med denne utstillingen er likevel hverken de ubetydelige kulturpolitiske innvendingene eller det imponerende antallet betydelige verk som er samlet på relativt liten plass. Det er heller ikke det filosofiske utgangspunktet i seg selv jeg er interessert i, men hvordan dette perspektivet tas opp i kunstfeltet. Enkelte vil helt sikkert hevde at denne ambisiøse utstillingen kommer for sent, etter at en rekke tilsvarende utstillinger har blitt holdt rundt i verden de siste årene. Men det er jo faktisk slik at det tar tid før nye tenkemåter fester seg, og her snakker vi altså om en helt ny kunst som har en bemerkelsesverdig parallell i samtidsfilosofien. Det representerer en tilnærming som for mange av betrakterne vil innebære en frihet i forhold til de postmoderne perspektivene som har dominert de siste tjuefem årene. Neomaterialismen er i ferd med å etablere seg som en relevant og produktiv tilnærming til både representerende og ikke-representerende kunst. Det er en liten revolusjon at dette nye perspektivet er i ferd med å feste seg, med eller uten den tilhørende teorien. Sånn sett kommer denne utstillingen ikke for sent, men i rett tid, akkurat på det tidspunktet da den nye objektkunsten begynner å få en virkekraft som omfatter større deler av kunstfeltet.

The Noing Uv It, installasjonsbilde, Bergen Kunsthall 2015.

The Noing Uv It, installasjonsbilde, Bergen Kunsthall 2015. Foto: Thor Brødreskift.

  1. Innlegg fra magnus haglund

    Graham Harman på Moderna härom veckan:
    https://www.youtube.com/watch?v=9eiv-rQw1lc

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!