ONE Man Show

Sille Storihle

Tenthaus Oslo, Oslo
10. februar - 26. februar 2017
Kritikk 13.02.17

Den draumen

Sille Storihle, The Tomorrow Show, filmstill, 2015.

«So where are we supposed to live?» Det handler ikke om rusavhengige eller boligkjøpere av beskjeden herkomst. Spørsmålet kommer fra Don Jackson, en amerikansk aktivist hvis drøm om å danne separatiststaten Stonewall Nation for homoseksuelle er et omdreiningspunkt på Sille Storihles utstilling ONE Man Show på det kunstnerstyrte visningsstedet Tenthaus i Oslo. Hvilke strategier utvikler man dersom man blir møtt med misbilligelse, forfølgelse og sykeliggjøring når man lever ut begjæret og behovene sine?

Sille Storihle har hentet kildemateriale fra ONE National Gay & Lesbian Archives i Los Angeles, deriblant to intervjuer med Don Jackson. Det ene er utført av kunstneren Olaf Odegaard i 1982 (som forøvrig er representert ved tre collager i utstillingen) og presentert som arkivdokument, og dessuten et fra 1986, som Storihles kortfilm The Stonewall Nation (2014) bygger på. Her gestaltes Don Jackson av Michael Kearns, som dukker opp i flere roller i utstillingens tre filmer: som seg selv, både som ung og middelaldrende, og dessuten, i en kort empatisk transe, som en sexkunde han traff som ungdom.

Sille Storihle, The Stonewall Nation, filmstill, 2014.

Jackson drømte om å danne separatiststaten Stonewall Nation i Alpine County, California. Visjonen er interessant, men ikke historisk enestående. Idéen var å flytte et relativt lavt antall homoseksuelle til en liten kommune, for å demokratisk «kuppe» kommunevalget og få sine egne representanter innsatt. Verket er flott filmet, preget av sensitivt kameraarbeid og godt integrerte filmreferanser, og avsluttes med en westerntrope: Et stillestående kamera filmer en enslig mannsfigur i det han krysser et ørkenlandskap til patosfylt countrymusikk. Don Jackson i Michael Kearnes tolkning er en real cowboy med kostebart, boots og arbeidstøy. Desto mer virkningsfulle blir de sømløse overgangene fra dette imaget til et sårbart, intimt portrett av en gammel cowboy som sliter av seg støvlene og legger seg til å sove delvis avkledd for rullende kamera. Vi får innsyn i noen av årsakene bak drømmen om Stonewall Nation; enkle ønsker som å kunne gå arm i arm uten juridiske eller sosiale represalier. Scenene hvor Jackson figurerer er i hovedvekt filmet inne i et motellrom, som om han var på flukt eller skjulte seg. Flybilder av striglede forstadsnabolag utløser en annen type klaustrofobi, med hint til stille konsensus og tvangsmessig normativitet.

Sille Storihle, The Stonewall Nation, filmstill, 2014.

Samfunnet Stonewall Nation ble aldri realisert. Konturene av samfunnet og hvordan det skulle styres praktisk og ideologisk trer fram av Jacksons drømmer: han håpet at det ville vært et pent og velordnet sted, og negasjoner: ikke et sted hvor man forfølges for å fnise og kile hverandre. Jackson hverken framstår eller framstilles som noen modnet politisk ideolog eller stor statsmann. I det «ekte» intervjuet fra ONE-arkivet, ser man en til tider puerilt kokett mann som smiler skjevt idet han forteller hvordan han debuterte seksuelt som barnehagebarn, og at han mener den seksuelle lavalderen bør senkes.

Uproblematiserende omgang med dokumentarknep påtreffer man skuffende ofte. Derfor er det motiverende å se denne utstillingen, som synes å stadig drøfte sine egne uttalelser.

Olaf Odegaard, Ukjent tittel, ca. 1985. Gjengitt med tillatelse fra ONE National Gay & Lesbian Archives, USC Libraries.

I filmen The Tomorrow Show (2015), treffer man igjen Michael Kearns, denne gangen i rollen som seg selv. Han filmes i sitt eget hjem, og fortellingen bygges opp og plukkes ned ved hjelp av telefonsamtaler mellom Storihle og Kearns og poetiske mise-en-scènes. På fjernsynet i leiligheten spilles opptak av et talkshow Kearns var med i på søttitallet, The Tomorrow Show. Kearns var gjest i egenskap av en persona han benyttet, The Happy Hustler. Til den overbærende programlederen rasjonaliserer og glamoriserer Kearns sitt liv som prostituert. Den unge mannen i talkshowklippet fremstilte seg selv som framgangsrik og glamorøs, sier Kearns. Men slik han husker det, bar han en følelse av forvirring og tomhet. Kortfilmens form synes å være kontinuerlig framforhandlet mellom kunstner og skuespiller, og konkluderer ikke med et enkelt moralsk lærestykke. Den viser ungdommelig virilitet og impulsivitet satt opp mot alderdommens skrøpelighet og ettertanke, en traumebehandling, en gjenskaping av et hendelsesforløp, en minneseanse, et epokebilde, og ikke så rent lite annet. Storihles stemme og tilstedeværelse i The Tomorrow Show er tydelig og styrende nok til at tankene går til Shirley Clarkes frapperende dokumentar Portrait of Jason fra 1967. Her får man bivåne den stadige mer berusede hustleren og cabarétartisten Jason Holliday, som med stort vidd forteller sin livshistorie, inkludert krenkelser og suksesser. Jason finner seg ikke i å være en brikke i regissørens spill, og responderer på Clarkes til tider aggressive tilnærmelser ved å vri seg inn og ut av roller og seksuelle og raserelaterte klisjéer. Uten sammenligning for øvrig, finner man noe av den samme identitetsvridningen i Storihles The Tomorrow Show. Etter mimring og kontekstualisering av talkshowopptredenen, går narrativet over i en mer fabulerende, nærgående form. Den aldrende Kearns forteller om en kunde han møtte samme dag som talkshowet spiltes inn. Kunden ville ikke ha sex, men fotografier av den unge skuespilleren. Kearns spekulerer i kundens beveggrunner med sårhet og bemerkelsesverdig stor forståelsesvilje. Ved filmens slutt ser vi Michael Kearns posere på sengen sin, gjenskapinger av dem han fremførte for kunden, antar man. Publikums oppmerksomhet loses fram og tilbake mellom den unge poserende mannen, den aldrende mannen og kundens keitete kommandoer.

Sille Storihle, The Tomorrow Show, filmstill, 2015.

Mange diskurser vaker i bevisstheten mens man ser utstillingen. Andre amerikanske idéer om separate samfunn, eller europeiske intellektuelles fascinasjon for skeive samfunn i USA, for eksempel. Den innflytelsesrike filosofen og idéhistorikeren Michel Foucaults mange opphold i San Fransisco påvirket ham dypt, og var ikke irrelevante for hans videre arbeider. Men ONE Man Show har ikke encyklopediske ambisjoner, og behøver det heller ikke. Iscenesettelser av individualistiske prosjekter, kollektive drømmer på tvers av gjeldende normer og innfløkte maktforhold er mer enn nok til å holde på oppmerksomheten. Den udogmatiske, investerte tonen i utstillingen lager rom for et nyanserende, men ikke ukritisk bilde som beviser at tvetydighet blir en rikdom når den lykkes.

Sille Storihle, The Tomorrow Show, filmstill, 2015.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!