Sucking Skin

Sandra Vaka Olsen

Rogaland kunstsenter, Stavanger
27. august - 11. oktober 2015
Kritikk 14.09.15

Den abstraherte kroppen

Sandra Vaka Olsen, Thirsty #1, detalj, 2015.

Sandra Vaka Olsen, Thirsty #1, detalj, 2015. Foto: Rogaland Kunstsenter.

Umiddelbart slår det en at Københavnsbaserte Sandra Vaka Olsens prosjekt ved Rogaland Kunstsenter kombinerer to distinkte tradisjoner innenfor den såkalt postkonseptuelle kunsten. På den ene siden er arbeidene knyttet til spørsmål rundt fotografiet som representasjon. Samtidig utgjør de et svar på hvordan kroppens nærvær kan realiseres i kunstverket.

Sandra Vaka Olsen, Sucking Skin, 2015.

Sandra Vaka Olsen, Sucking Skin, 2015. Foto: Rogaland Kunstsenter.

Arbeidene hun presenterer utgår fra tidligere prosjekter i den forstand at det er snakk om analogt fotografi hvor fotopapiret er påført solkrem, som i kraft av å beskytte mot lyset setter sitt preg på det ferdige verket. Motivene som er trykket på papiret er enten innholdsløse dataskjermer som er avfotografert og reprodusert en rekke ganger for å skape pikselerte monokromer, eller bilder av badehåndklær som er gått gjennom en tilsvarende prosess. Dette er en teknikk Vaka Olsen har benyttet tidligere, men formatet er etter hvert blitt langt større. Det fremstår kanskje ikke umiddelbart som en vesensforskjell, men det bidrar faktisk til å endre en del av prosjektets fundamentale problemstillinger. Det er ikke lenger snakk om fingermaling, men om helkroppsmaling. Fotopapir på størrelse med et typisk badehåndkle er lagt på gulvet i mørkerommet, før kunstneren har smurt seg inn med solkrem og deretter benyttet hele kroppen til å lage merker på papiret. Resultatet er en type abstraksjon som er utviklet gjennom en fysisk, prosessorientert produksjonsmetode. I så måte forholder Vaka Olsen seg til en velutviklet feministisk tradisjon for å subvertere kunstneriske uttrykk som tidligere har vært forbundet med maskulinitet og kontroll. For dette er jo unektelig nært beslektet med for eksempel den feministiske kritikken av Pollocks autoritære form for abstrakt ekspresjonisme, eller Lilibeth Cuenca Rasmussens re-performance av Yves Kleins Anthropometries i 2007, der hun maler med mannlige kropper. Vaka Olsens arbeider resirkulerer dog ikke bare en tidligere utforskede, historiske relasjoner mellom kropp og abstraksjon.

Sandra Vaka Olsen, Dive (Towel) #4, 2015.

Sandra Vaka Olsen, Dive (Towel) #4, 2015. Foto: Rogaland Kunstsenter.

Snarere oppleves arbeidene som knyttet opp mot en samtidig prosessorientert abstraksjon som ikke avviser, men viderefører den modernistiske ideologien om det autonome kunstverket. For selv om Pollocks «intuitive» teknikker sprang ut av en kunstnerisk subjektivitet, så var sluttproduktet et tilnærmet naturobjekt som «noe» simpelthen hadde virket på. Det samme er tilfelle med mye av dagens maleri, både hos forholdsvis tradisjonelle utøvere som Fredrik Værslev og Dan Colen, og hos en mer teknologisk orientert kunstner som Wade Guyton, hvis store printermalerier gir inntrykk av å være manifestasjoner av noe objektivt og puristisk. Det er denne abstraksjonens renhet som bokstavelig talt tilgrises i arbeidene til Vaka Olsen, hvor det oppstår en konkret forbindelse mellom teknikk, materialer og motiv. Den skjødesløse behandlingen av de fotografiske virkemidlene, og det faktum at fotografiene er montert i rammer av plexiglass som i seg selv er påført kutt og skader, gjør at det hele inngår i en refleksjon over fotografiets utilstrekkelighet som dokumentasjon av kroppens forgjengelighet.

Sandra Vaka Olsen, Thirsty #2, detalj, 2015.

Sandra Vaka Olsen, Thirsty #2, detalj, 2015. Foto: Rogaland Kunstsenter.

I ett av rommene er solkrem sågar påført veggen, med det resultat at man kan lukte den umiskjennelig søte lukten av strandliv, samtidig som en rekke skulpturer som forestiller overdimensjonerte, saltvannsfylte longdrinkglass med sugerør påført falske øyenvipper trekker tanken i retning av Meret Oppenheims pelskledde kopp og skål, Objet (Le Déjeuner en fourrure). I tillegg er Rogaland Kunstsenters minste rom fylt av et lydverk som spiller av fire opptak av kunstneren som forsøker å lese inn et taleopptak på telefonen sin under vann. Hun er ikke i stand til å snakke skikkelig, og telefonen er ikke i stand til å plukke opp detaljerte lyder, så resultatet er et uklart lydbilde av brusende vann, med vagt gjenkjennelige korte ramser av en stemme. Rommene fylles dermed av en svært billedskapende bakgrunnssumming som både tar opp strandtemaet og trekker problemstillingene knyttet til kropp og dokumentasjon inn i et nytt medium. Utstillingens hovedappell ligger nettopp i disse lettbente og elegante bevegelsene mellom ulike problemkomplekser, og ikke minst valget av et klart motiv som binder utstillingen sammen.

Sandra Vaka Olsen, Sucking Skin, 2015.

Sandra Vaka Olsen, Sucking Skin, 2015. Foto: Rogaland Kunstsenter.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!