Details

Burak Delier, Lene Berg, Milica Tomić, Superflex, Trevor Paglen

Kunstnere: Lene Berg, Burak Delier, Avi Mograbi, Trevor Paglen, Superflex, Milica Tomić.

Kuratert av What, How and for Whom / WHW (Ivet Ćurlin, Ana Dević, Nataša Ilić og Sabina Sabolović)

Utstillingskompendium: Tekster av Rastko Močnik, Milica Tomić, Lene Berg, Mikkel Bolt Rasmussen og Hito Steyerl. Kommer som bok senere i høst.



Bergen Kunsthall, Bergen
9. september - 30. oktober 2011
Kritikk Artikkel på Engelsk|19.09.11

Demokratiets nye motkrefter

Milicia Tomic, One day, instead of one night, a burst of machine-gun fire will flash, if light cannot come otherwise (Oskar Davico – fragment of a poem) , action/intervention in the public space, Beograd, 2009, videostill.

The folklore of protests no longer entertains us.
The Invisible Committee

Utstillingen Details i Bergen Kunsthall forsøker å spore fascismen i samtiden gjennom å se på nettopp detaljene. Dermed går kuratorenes politiske agenda dessverre ut over utstillingen som estetisk prosjekt. Den kroatiske kuratorgruppen What, How and for Whom (WHW) skriver seg med dette inn i en velkjent fortelling om kunsten som modell for sosial, politisk og økonomisk kritikk. Forståelsen av fascismebegrepet henter kuratorene fra den slovenske filosofen Rastko Močnik som i 1995 i essayet How Much Fascism viser hvordan de post-totalitære regimenes fall i Øst-Europa skapte et politisk-økonomisk klima hvor nasjonalisme og etnosentrisme forenes med turbokapitalisme. Detaljene, altså kunsten som får illustrere denne fascismeforståelsen, hentes fra konfliktområder hvor undertrykkende politiske strukturer og institusjonalisert terror avdekkes. Det større bildet som dannes består av ulike deler historisk nostalgi, militærindustrikomplekskonspirasjonsteori, aktivistfetisjisme og kritikk av samtidens neoliberale hegemoni.

Superflex, Foreigners, please don’t leave us alone with the Danes!, 2002. Installasjonsfoto Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift.

 

Trevor Paglen. Installasjonsfoto Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift.

Selv om verkene skriver seg inn i lokale og historiske kontekster på mangetydige måter, reproduserer utstillingen et velkjent bilde av kunsten som kritisk praksis med mandat fra venstreradikal ideologi. Problemet med dette bildet er ikke hva det viser, men den samtidige situasjonen det ikke evner å reflektere. Denne situasjonene er preget av dialektikken mellom på den ene siden et motivasjonsunderskudd (i den komfortable middelklassen) og på den andre siden et motivasjonsoverskudd (i nye, høyre- og venstreradikale bevegelser). Begge deler produseres i skuffelsen over samtidens politisk-økonomiske virkelighet. Den engelske filosofen Simon Critchley lokaliserer motivasjonsunderskuddet som et hovedproblem i de vestlige liberale demokratiene hvor individet ikke føler noen nødvendighet av å engasjere seg for å forbedre sin egen og andres situasjon. Et mindretall har derimot et motivasjonsoverskudd som legitimerer en stadig økende ekstremisme og i ytterste konsekvens terrorisme. I denne dialektikken skapes nye former for motstand som ikke lar seg redusere innenfor en klassisk ideologikritikk. Man ser ekstremvarianten av en slik motstand i Anders Behring Breiviks manifest 2083 – A European Declaration of Independence. Her speiles på et foruroligende vis i den venstreradikale franske intellektuelle gruppen The Invisible Committees manifest The Coming Inssurrection fra 2007. Å redusere disse til representanter for fascisme eller antifascisme er hverken tilfredsstillende eller tilstrekkelig hvis det tildekker det faktum at den aktive nihilismen disse representerer lever i et symbiotisk forhold med den passive nihilismen det neoliberale hegemoniet skaper. Simon Critchleys analyse av den politiske skuffelsen i Europa er presis, men det er vanskelig å komme unna at hans formulering av en anarkistisk motstand som en form for motiverende, direkte demokrati også indirekte legitimerer Behring Breiviks voldsutøvelse.

 

 

 

 

 

 

Avi Mograbi, The Details, 2003. Videostill. Rettigheter tilhører kunstneren.

 

 

 

 

 

Details må sees som et polemisk innlegg i den pågående debatten om de politiske vilkårene i dagens Europa. De fleste arbeidene i utstillingen kan sees som kommenterer til lokale territoriale forhold, for eksempel israelske Avi Mograbis videoinstallasjon Details, som utstillingen henter sin tittel fra. Her evner Mograbi å gjøre nettopp det kuratorene setter seg som mål, å undersøke «undertrykkingsmekanismer og ulike symptomer på samtidens fascisme» ved «å se på detaljene». Mograbis verk ble påbegynt i 2003 og er et pågående dokumentarisk og iscenesatt prosjekt som viser sekvenser fra flere områder i Midtøsten, spesielt konfliktsonen mellom Palestina og Israel. Dette er et verk som i sin åpenhet evner å sette bilder og ord på følelsen av fortvilelse og sinne i områder som er totalt okkupert av militær og økonomisk overmakt den israelske staten påfører den okkuperte befolkningen.

Milica Tomić, One day, instead of one night, a burst of machine-gun fire will flash, if light cannot come otherwise (Oskar Davičo – fragment of a poem),action/intervention in the public space, Belgrade, 2009. Foto: Srđan Veljović.

Mila Tomićs One day, instead of one night, a burst of machine-gun fire will flash, if a light cannot come otherwise skriver seg inn i konflikten mellom fascister og antifascister ved å legge intervjuer med «helter fra antifascist- og kommunistbevegelsen i Beograd» som lydspor til en video hvor kunstneren beveger seg i Beograds gater og urbane mellomrom, hele tiden med et maskingevær hengende over skulderen. Ingen synes å reagere på maskingeværet, noe som viser hvordan de eksisterende etniske og ideologiske konfliktene fortsatt ligger under overflaten i Jugoslavia. I et post-totalitært og neoliberalt Europa er fascismen i høy grad til stede. Dette gir mening til kuratorenes kobling mellom historisk og samtidig fascisme.

Trevor Paglen, Limit Telephotography – Morning Commute (Gold Coast Terminal) Las Vegas, NV Distance ~ 1 mile 6:26 a.m. Rettigheter tilhører kunstneren

Å se på den historiske framveksten av dagens forbindelse mellom etnosentrisk ideologi og neoliberalistisk økonomi ved å studere estetiske og kunstneriske fragmenter er et interessant kuratorisk grep. Likevel blir resultatet utilfredsstillende. Den politisk-økonomiske situasjonen i dag gir oss andre utfordringer enn den situasjonen Rastko Močnik teoretiserte i 1995. Framveksten av nye ekstremistiske bevegelser som ser selve det demokratiske systemet som sin motstander, som Behring Breivik og The Invisible Committee, rekonfigurerer det politiske landskapet. Enkeltvis klarer noen av arbeidene likevel å utfordre kuratorenes historisk-ideologiske kontekstualiseringen ved å avdekke nye maktstrukturer. Et eksempel er Trevor Paglens kartlegging av CIAs logistiske nettverk av flyplasser der USA foretar «ekstraordinære overleveringer» av mistenkte terrorister til offisielt ikke-eksisterende fengsler over store deler av verden. Fotografiene viser skyggeaktige figurer som gjennom Paglens dokumentasjonsprosjekt gir et spøkelsesaktig ansikt til denne tvilsomme utøvelse av politisk makt.

Burak Delier, Tersyon, 2007 og Tersyon Feasibility Research , 2011. Installasjonsfoto Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift.

Det utstillingen ikke formulerer er hvordan både økonomisk-politisk hegemoni og venstreradikalt intellektuelt hegemoni begge er mål for ekstremismen. Spørsmålet er om man i dag bør se forbi tradisjonelle kategorier og heller se ekstremismen som et fenomen som krever en helt ny analyse. De minst vellykkede arbeidene i utstillingen er de som i størst grad reproduserer historiske kategorier som venstre og høyre. Eksempler på dette er Burak Deliers installasjon Teryson og Lene Bergs Norske produkter. Delier har etablert det fiktive selskapet Teryson/Reverse Direction som lager produkter for politiske aktivister. I utstillingen vises demonstrasjonsjakken Parkalynch, en jakke spesiallaget for gatedemonstranter for å beskytte demonstrantenes kropp mot politiets våpen. Verket er en fetisjering av aktivisten som kategori og sementerer motstand som et estetisk prosjekt. Lene Bergs Norske produkter består av en pappfigur av Vidkun Quisling på en brunost. Verket kunne vært et humoristisk innslag eller en pastisj over Victor Linds Monument, hvis det ikke hadde vært for at kunstnerens presentasjon av verket krysser grensen mellom det naivistisk humoristiske og det banalt pinlige. Begge disse verkene viderefører fascismen som historisk kategori uten å vise til dens paradoksale, samtidige representasjoner, og i tillegg gjør de det på en utilgivelig banal måte. I lys av disse verkene blir paradoksalt at kuratorene bruker Močnik for å få fram at man skal være forsiktig med å kalle alt som likner på fascisme for fascisme fordi det automatisk delegitimerer enhver motstander, samtidig som de unnlater å diskutere Močniks advarsel mot å bruke fortidens kategorier for å beskrive samtidige fenomener. I følge Močnik står man dermed i fare for «å gå glipp av nettopp det som er viktigst ved disse fenomenene» («missing precisely that which is most important about them»).

Lene Berg, Norske Produkter, 2011. Foto: Thor Brødreskift.

Utstillingen Details fungerer kanskje først og fremst som en bekreftelse på at vi mangler et språk som gir oss muligheten til å forstå de nye formene for motstand mot demokratiet i Europa. Dette er også blitt tydelig i Norge etter terroranslagene mot Regjeringskvartalet og Utøya den 22. juli hvor slagordet er blitt «mer demokrati». Spørsmålet er hva slags demokrati og hvordan kan vi på en adekvat måte møte utfordringene fra den aktive nihilismen, om den kommer fra høyre eller venstre? Som kuratorisk statement presenterer Details hverken en presis analyse av samtiden eller noen antydning av mulige veier inn i framtiden, heller det motsatte. Som når Mikkel Bolt Rasmussen avslutter sitt essay i utstillingskompendiet: «[…] parliamentary representative democracy […] must not be merely rethought, but downright abandoned. At least then we would be half way towards realizing Marx’s communist ‘action programme’». Jeg tar meg i å håpe at jeg har misforstått hele greia, for er det ikke like ut reaksjonært å gå baklengs inn i framtiden?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!