Fleshy

Trollkrem

Fotogalleriet, Oslo
22. januar - 29. februar 2016
Kritikk 18.02.16

Deltagelsens ulne merverdi

Trollkrem, Fleshy # 3, Installasjon med fotografi på lerret, treverk, arbeidslampe. Foto i samarbeid med Ingrid Eggen. Foto: Istvan Virag.

Trollkrem, Fleshy # 3, Installasjon med fotografi på lerret, treverk, arbeidslampe. Foto i samarbeid med Ingrid Eggen. Foto: Istvan Virag.

Fotoseanser med puppene ute blant glossy gjør det selv-kulisser, et satirisk julespill på UKS, og til sommeren arrangerer de en to dager lang performancefestival i Ekebergparken. Duoen Trollkrem, bestående av Jennie Hagevik Bringaker og Tor Erik Bøe, har åpenbart forstått verdien av entusiasme og samarbeid. Kunstnere står i kø for å avkrefte myten om sin egen selvhøytidelighet med deres hjelp; i Fan-poster-serien har et utvalg performancekunstnere latt seg style til bisarre kabaret-versjoner av seg selv. Plakatene finnes for salg i Fotogalleriets bokhandel i anledning Fleshy, duoens første separatutstilling. «Forretningskunst er skrittet som kommer etter kunst,» fastslo Andy Warhol fremsynt. Om de ikke nødvendigvis tjener penger, er Trollkrem gode på markedsføring: 600 personer var innom i løpet av åpningskvelden, sier ryktene. Gulvet så i hvert fall ut som et gjørmehav.

Over en kupert bardisk – en 3D-printet styrofoam-byste av de to kunstnerne – ble det på åpningen solgt øl og østers. Utover denne baraktiviteten og Marianne Heiers åpningstale, er Fleshy fri for de feststemte live-hendelsene Trollkrem gjerne assosieres med. I stedet ligger vekten på dokumentasjon. Oppspent i et av vinduene som vender ut mot Møllergata, provisorisk omgjort til en lysboks, er det montert et digert foto som viser nakne kropper dryppende av rødsvart «tjære» og overdrysset med fjær. Inne er fire skjermer montert i en overlappende formasjon på veggen, den ene såvidt skråstilt. Den selvsagte poengteringen av slektskapet mellom det å stilles ut og det å lynsjes, den forterpede mimingen av et digitalt bildemiljø med vinduer som liksom flyter over hverandre, samt den kalkulerte skjevstillingen, er betegnende for Trollkrems glatte art-director-sensibilitet.

Trollkrem, Fleshy # 4, 2016. Videoinstallasjon med fire flatskjermer, lyd. Kamera / Camera: Eivind Egeland & Marte Vold. Medvirkende: Tor Erik Bøe, Jennie Hagevik Bringaker, Andrea Conradsen, Ole Foss, Natalie Seifert Eliassen, Olga Nikonova, Brynjar Åbel Bandlien, Mark Lee Wax, Eivind Linn. Foto: Istvan Virag.

Trollkrem, Fleshy # 4, 2016. Videoinstallasjon med fire flatskjermer, lyd. Kamera / Camera: Eivind Egeland & Marte Vold. Medvirkende: Tor Erik Bøe, Jennie Hagevik Bringaker, Andrea Conradsen, Ole Foss, Natalie Seifert Eliassen, Olga Nikonova, Brynjar Åbel Bandlien, Mark Lee Wax, Eivind Linn. Foto: Istvan Virag.

På skjermene vises et lappeteppe av triviell backstage-dokumentasjon fra en performance duoen gjorde på Kunsthall Stavanger i fjor: Bringaker driller drevent sammen noen trelister; et kjapt nærbilde av en punktliste som ser ut til å beskrive forløpet i en performance; Bø går rundt med en enerverende caps dandert med mose og furukongler, raske glimt av at han poserer for kameraet; en annen modell sitter drapert i et sengelaken og venter på instruksjoner; verktøy og bananer ryddes ned i en veske. Innimellom dukker det opp klipp fra en kaotisk hjemmevideo der en veltrent mann i rosa underbukser tvinger en annen underbukse ned over hodet, mens han bølger seg erotisk mot en dørkarm. Trollkrems kropper er utstilte og selvnytende, liksom hengitt til ubekymret ekshibisjonisme.

Midt på gulvet i galleriet løper en uryddig konstruksjon av trevirke, drapert med plakatstore fotografier som også viser utsnitt fra Stavanger-performancen med de lakenkledte modellene. 3D-printen av duoens sammensmeltede torsoer er spettet med malingsflekker i lyse pastellfarger, og festet til to sagkrakker med stropper. På veggen bak er det projisert en blass animasjonssnutt som agerer utstillingslogo: Bringaker og Bøes ansikter er smeltet sammen med ordet «FLESHY», og ut mellom bokstavene bobler et hudrosa stoff i korte, loopede sekvenser.

Trollkrem, Fleshy # 2, 3D-skulptur, styrofoam, sparkel, pigment, sagbukker, GIF-projeksjon. GIF-projeksjon i samarbeid med Sara Risvaag & Sepus Noordmans. Foto: Istvan Virag.

Trollkrem, Fleshy # 2, 3D-skulptur, styrofoam, sparkel, pigment, sagbukker, GIF-projeksjon. GIF-projeksjon i samarbeid med Sara Risvaag & Sepus Noordmans. Foto: Istvan Virag.

3D-animasjon skaper illusjonen av substans gjennom nitid beskrivelse av et objekts fysiske egenskaper. En animasjon kan være «fleshy», men aldri «flesh». «Fleshy» påkaller kjøttet, men er samtidig et adjektiv løst fra sitt objekt: kropp uten kropp. Trollkrems output er utvilsomt «fleshy», både i betydningen full av naken kropp, og fri for substans. Forhandlingen mellom substans og beskrivelse er analog til den mellom performance og dokumentasjon. Verkene i Fleshy er alle basert på foto av kunstnernes kropper. Relasjonen som tegnes mellom disse kroppene og kameraet er forutsigbart antagonistisk. Ved å la dokumentasjonsforsøket ende som en montasje av vilkårlige bilder fra utkanten av det som foregikk, som i videoverket og skulpturen av trelister og fotoutskrifter, antydes det at performancen er en ugripbar hendelse. Forsøket på å fange den er allerede noe annet. Men en performance er ikke unik i så måte; det medierte objektets ustadige karakter er blitt en devise i samtidskunsten. Så fort verket glir ut på digital grunn, reduseres det til et aggregat av utskiftbare egenskaper, uten bestandig kjerne, uten original.

Reflekterer Trollkrem over en slik situasjon, der alle reproduksjoner av et kunstverk selv gjør krav på verkstatus? Nja. Fleshy kjennes mer som en markedsføring av live-utgaven av Trollkrem. Trollkrem er et svar på begivenhetskulturens krav til kunsten om å skape blest om seg selv – delta og bli delt. Performance er en hendig løsning: Fremdeles hefter det en antatt merverdi ved den komplekse erfaringen det er å bivåne en performance utfolde seg i sanntid, i motsetning til den statiske objektkunsten, som man i mange tilfeller nøyer seg med å se på en skjerm. Kanskje er det også derfor sjangerens popularitet har økt så markant i senere år – den inspirerer til fysisk oppmøte. Parallellen til musikkbransjen er slående. Trollkrem spekulerer aktivt i denne tiltrekningskraften. De ærbødig bortvendte og «mislykkede» dokumentasjonsforsøkene de presenterer på Fotogalleriet, mystifiserer performance-hendelsen. De ønsker å skape «snakkiser», røper de i et intervju i D2.

Forsøket på å øke live-eventets tiltrekningskraft, og dermed verdi, ble morsomt poengtert med den ubeskrivelige, forgylte kreasjonen Marianne Heier hadde på seg under talen på åpningen. Men tross dette tilløpet til selvironi, var det tydeligvis maktpåliggende å holde forestillingen om det ugjenkallelige øyeblikket intakt; galleriet fikk ikke tillatelse av kunstnerne til å dele Heiers manus med meg på epost, forklart med at talen var «skrevet til en performance».

Trollkrem, Fleshy, 2016. Publikum ved Marianne Heiers performance.

Trollkrem, Fleshy, 2016. Publikum ved Marianne Heiers performance. Foto: Istvan Virag

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, 12. februar 2016.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!