Did You Expect the Moon to be Square

Kjersti G. Andvig

Akershus Kunstsenter, Lillestrøm
20. november - 19. desember 2010
Kritikk 14.12.10

Dødskunst

Kjersti G. Andvig, Den brysomme graven, 2010. Foto: Akershus Kunstsenter.

Kjersti Andvigs montasjer mellom gallerirom og en sosial og politisk virkelighet har, gjentatte ganger, vist seg å være et sterkt varemerke: Bilder som skaper sprekker i en galleriforankret estetikktenkning og kombinasjonsflater som går på tvers av gjengse forestillinger om kunst er avgjørende for å gjøre kunsten til et våpen i kamp mot kulturelle og sosiale misforhold. No One Here is Innocent (2008), hennes strikkede modell av en amerikansk dødsfanges celle, er et nøkkelarbeid fra de siste ti års kunst. Ved sin sammenstilling av tradisjonelt håndarbeid og dødsstraff trekker det opp linjer som stimulerer en vanebrytende tverrinstitusjonell tanke. Flere andre verker av Andvig syr sammen elementer man vanligvis ikke forbinder med hverandre, som den versjonen av det samiske flagget hun laget sammen med Lars Lauman i 2005: The Samí Peoples Flag in Neon var laget av flashy, animerte neonlys, et uttrykk vi gjerne forbinder med minimalistisk kunst og myldrende storbyer snarere enn samisk kultur.

Kjersti G. Andvig, Concerning the Stone, 2010. Foto: Akershus Kunstsenter.

Den pågående utstillingen på Akershus kunstnersenter virker umiddelbart svakere, mindre tydelig artikulert. Kanskje er noe av grunnen til dette at Andvig tidligere så direkte, nesten aggressivt eller begjærlig, har adressert temaene hun er interessert i? Utstillingen består dels av en liten gravstein, laget av lekker halvtransparent rosa saltstein, og en stor gravstein, av speilmateriale. Utstillingen inneholder også et videoarbeid hvor vi, i pikselert dokumentarisk stil ser utsnitt av en kirkegård – eller er det flere? I det innerste utstillingsrommet finnes nok en gravstein – denne gangen flislagt. Ut fra støtten finnes et lite ras av småsteiner. Fokuset på steiner, som sådan, trekker opp en rekke mulige assosiasjoner: de vises stein fra alkymien, Stonehenge, Kabaen. Sistnevnte stein, som er muslimenes hellige stein i Mekka, står i en særstilling her, siden Andvig har hentet inn en kopi av det sorte stoffet Kabaen er drapert i. Dette stoffet dekker deler av det første rommet i utstillingen og omgir nevnte speilverk.

En mulig bro mellom mystikken og kunsten kunne muligens finnes i boken som siteres på galleriets hjemmeside: Al-kima, the mystical Islamic essence of the sacred art of alchemy:

The contemporary West places emphasis upon literal meaning in the interpretation of two-dimensional and tree-dimensional art. According to this viewpoint Art must ultimately exist by explanation only, and this process is defined absolutely by the choice and the arrangement of language. If the explanation is satisfactory, then another confident explanation follows that attempts to resolve what the work of art might «mean».

Kjersti G. Andvig, Stein macht Frei, videoloop, 2010. Foto: Akershus Kunstsenter.

Om vi velger dette tekstpartiet som inngangsport til utstillingen kan det hele leses som en innretning designet for å unngå lesningsmåten som kritiseres i teksten – en glatt verkmasse som i sin åpenhet effektivt saboterer at noen lesning «fester seg». En omvendt keiserens nye klær, hvor det er keiseren som er usynlig og ikke klærne. Resultatet, uansett hvor interessant utsagnet er, reverserer i så fall prosedyren som kan spores i Andvigs tidligere arbeider. Motsatsen til denne utstillingen kunne derfor være Rekord-utstillingen Swallow my Gift i 2009 hvor forelskelse ble skissert som en serie av konkrete handlinger, gjennomritualisert og realisert gjennom gaven den forelskede overleverer personen som er gjenstand for forelskelsen. Resultatet blir en tetthet mellom lesningen av verket og verket selv – gjennom prosedyren som beskriver forelskelsen ritualiseres også lesningen av verket i en tilsvarende rytme. Objektet trekker lesningen tett til seg ved stadig å introdusere nye etapper i ritualsekvensen som legges frem. Slik må vi, som den forelskede selv, tilpasse vår lesning av verket prosessens uventede vendinger og sy om lesningen etter de optiske begrensingene som forelskelsens – og kunstens – forskjellige stadier presenteres for oss.

Kjersti G. Andvig, Interiors, 2010. Foto: Akershus Kunstsenter.

Et annet åpenbart tema som adresseres her – som skyver lesningsperspektivet i en annen retning – er forholdet mellom de døde og de levende. Dette forholdet er, som vi alle vet, ikke nødvendigvis preget av forsoning, og i denne forstand står jo gravsteinen som en bokstavlig markør for et uomgjengelig element, et brudd eller en diskontinuitet, i våre kollektive og individuelle liv.

I denne forstand står forholdet mellom lesningen og lesningens gjenstand, og tanken om at dette glipper, i et forhold til hvordan døden selv er en sprekk i livet. Den brysomme graven – den flislagte gravsteinen innerst i lokalet – er derfor verket som redder denne utstillingen. Gravsteinen har en innmontert radio: radiosenderen prøver hele tiden å finne en kanal som kan spilles, uten hell. Det eneste vi hører er en uartikulert fuzz, en white noise fra innsiden av steinen. Slik kakafonien av stemmer i steinen er et speilbilde på oss som vil lese det ulesbare, en projeksjon som sprer seg ut og glipper mer parallelt med tilstedeværelsen av dødens faktum, returnerer vår egen stemme fra dødsriket uten selv å dø når vi forsøker å snakke oss inn i det som ikke finnes.

For dødens faktum kan ikke metaforiseres bort gjennom konseptuell strikking eller noen annen kunstintervensjon og slik sett kan denne utstillingen også leses som en kritikk av kunstens mangel på bokstavlighet og strukturelle forelskelse i mangetydighet, metaforer og fiksjonsteknikker. Døden trevler jo, i denne forstand, ikke bare opp Andvigs metaforvev men kunstens omdiktning av virkeligheten som sådan. Og når man blir stum og alt er sagt, åpner man jo likevel munnen på nytt.

Kjersti G. Andvig, Interiors, 2010. Foto: Akershus Kunstsenter.

  1. Innlegg fra Rikke Komissar

    Innhabil som jeg er bør jeg ikke si noe, men likevel; dette var en utrolig god tekst. Kritikeren har tenkt på et dypere plan, latt seg reflektere og utfordre. Ren poesi…

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!