Speculations

Bik Van der Pol, Geir Tore Holm, Søssa Jørgensen

Oslo
30. april - 12. mai 2010
Kritikk 07.05.10

Byutviklingsforvikling

Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen, Vi bor i Bjørvika (Hvem vil bo i Bjørvika?), 2010. Treskilt 600 x 70 cm, vinyl tekst.

Byen er per definisjon heterogen og mange interesser melder seg når byutviklingen i Oslo skal diskuteres. Fredag 30. april presenterte den nederlandske kunstnerduoen Bik Van der Pol Speculation, et av flere prosjekter kuratert av Åse Løvgren og Karolin Tampere under banneret Common Lands, et pilotprosjekt initiert av Bjørvika Utvikling AS.

Speculation baserer seg på en samtale mellom spesialister på Oslos historie, byutvikling og sosiologi. Bruddstykker av denne samtalen vil i en periode høres når man passerer over gangbroa fra Oslo S til Operaen. Gjennom store, ropert-lignende høyttalere strømmer kraftige stemmer over gangbroen mens bilene suser forbi nedenfor. Noen av røstene høres naturlige ut, andre lett teatralske, som om de leste fra et manuskript. Samtalen er også gjengitt i en publikasjon:

«Vi burde ha asylsøkere, fattige folk burde ha leiligheter i området. Dette er et gjenvunnet område hvor sigøynere, sjømenn, narkomane, prostituerte og lastebilsjåfører alltid har vært. Alle befinner seg litt utenfor samfunnet. Operaen har okkupert dette området og gitt det til middelklassen.»

Bik Van der Pol, Speculation, 2010. Fra gangbroen mellom Oslo S og Operaen.

I dette utdraget snakker en av spesialistene om en rekke ulike grupper, noen mer marginaliserte enn andre, og posisjonerer kunstnerne og spesialistene på de marginalisertes side, i opposisjon til middelklassen. Dermed står vi overfor dette prosjektets store paradoks. For er ikke samtidskunsten og denne typen prosjekter i bunn og grunn like elitistiske og borgerlige som Operaen?

Det å snakke på vegne av eller å representere marginaliserte grupper er ikke nytt i kunsten. Allerede i 1984 skrev Rosalyn Deutsche om dette, i artikkelen «The Fine Art of Gentrification»: «…because the bum also signifies a decision not to work, he has been commandered by the art world for another purpose – as a metaphor for the artist’s own purported refusal of bourgeois convention. In this way, the figure of the bum provides the requisite identification with marginal figures and social outcasts by which avant-garde and bohemina glamour acrues to the East Village scene despite its embrace of conventional values.»

Selv om situasjonen Deutsche beskriver i New York er en helt annen enn i Bjørvika, er kunst og kunstnere i begge tilfeller brukt for å legitimere utbyggingsprosjekter og bevirke omplasseringen av ulike folkegrupper. Dette gjelder selv om gentrifiseringen er temaet for kunstverket. Gjengen med rusmisbrukere som sitter under gangbroa hvor Speculation utspiller seg, både over høyttalere og i en performance på åpningen, er i beste fall tause tilhørere til denne samtalen om byutvikling og kunstens rolle.

Det er ikke bare representasjonen av andre som blir et paradoks, men også konsekvensen av en slik representasjon. I essayet «The Indignity of Speaking for Others: An Imaginary Interview» fra 1994 skriver Craig Owens: «[He] uncritically assumes the traditional role of politically motivated intellectual – or artist – in bourgeois society: he appropriates for himself the right to speak on behalf of others, setting himself up as their conscience – indeed as consciousness itself. But in order to occupy this position he must first deny them (self-) consciousness, the ability to represent themselves.» Owens skriver her om Marx, som uttaler seg på proletariatets vegne. Spesialistene til Bik Van der Pol uttaler seg på samme måte på vegne av en udefinert offentlighet: «Vi burde kreve området; Vi trenger sosialboliger, med flyktningemottak; Vi burde planlegge revolusjonen.» Hvem er dette «vi»?

Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen tok også opp byutviklingen i Bjørvika i sitt prosjekt Vi bor i Bjørvika (9. – 18. april, også initiert av Common Lands). I dette prosjektet er imidlertid problemstillingen sett fra kunstnerens perspektiv. Holm og Jørgensen ville undersøke om det er plass til kunstnere i den nye bydelen, ikke bare som leverandører av utsmykninger og kunstprosjekt, men også som innbyggere, huseiere og leietagere. Prosjektet, som ble presentert i en container bak Operabygget, omfatter blant annet en modell av et kunstnerhus, Nevehuset, i samarbeid med arkitekt Cecilia Sundberg. Modellen representerer en bærekraftig arkitektur som prioriterer økologi og sosial funksjon, og står i sterk kontrast til naboene i Barcode-anlegget og operaen. I dette prosjektet representerer kunstnerne ikke noen andre enn seg selv. På den annen side fremstiller prosjektet en slags idealversjon av kunstneren, en tilpasset hippie som er interessert i å bo økologisk og inneha en utpreget sosial funksjon i samfunnet.

Et tredje Common Lands-prosjekt, «Bjørvikastrukturen i atelieret,» av Ingrid Lønningdal, er ennå ikke offentliggjort, men vil bli presentert på nettstedet til Common Lands og som en publikasjon. Lønningdal kartlegger her nettverket av byutviklingsaktører, fra grunneiere til utbyggere. Hun setter de ulike selskapene inn i et system og stiller aktørene spørsmål relatert til reguleringsplanen for Bjørvika, Bispevika og Lohavn, spesielt vedrørende kravet til sosialt mangfold. Lønningdal er en av mange kunstnere som var nødt til å flytte fra sitt studio da byutviklingsprosessen krevde plass. Igjen gir kunstneren seg ikke ut for å snakke for andre, men tilbyr sitt eget perspektiv, som omplassert kunstner.

Bjørvika Utvikling AS har med Common Lands gjort et interessant valg ved å velge kuratorer som jobber diskursivt. I tillegg til pilotprosjektet Common Lands skal en rekke mer permanente tiltak havne i Bjørvika. Kunsthall Oslo åpner til høsten i Barcode-anlegget sammen med kunstbokhandelen Torpedo, det blir utsmykninger ute på allmenningene, og nye kulturbygg skal på plass. Bjørvika Utvikling AS står også for temahefter, utredninger og møter, og det er klart at de involverte har gjort en grundig jobb, satt seg inn i problemstillingene, og har tilegnet seg mye kunnskap om området.

Likevel er hele prosjektet enda et eksempel på hvordan kunstnere og kunstprosjekter blir brukt som kulturell legitimering i byutviklingsøyemed, noe som skjer uansett hvilken form prosjektene tar. Dette er ikke lett. Man har, som kunstner og kurator, gode kunnskaper om hvordan disse mekanismene fungerer, men å diskutere gentrifisering innenfor rammene av et prosjekt som selv er en del av byutviklingen synes dømt til å feile. I dette tilfellet står de prosjektene som snakker ut fra et mest mulig personlig og selvopplevd ståsted stødigst fundamentert. I motsatt fall er det lett å havne i de samme fellene som Deutsche og Owens beskriver.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!