Citizen

Hanne Lydia O. Kristoffersen

The White Tube, Oslo
19. oktober - 25. november 2007
Kritikk 27.10.07

Borgerbilder

Hanne Lydia O. Kristoffersens Citizen presenterer oss for en anonym borger i hopen. Men hemmelighetskrem-meriet om personens identitet truer med å stjele hele oppmerksomheten.


The White Tube, det vil si visningsrommet i form av glassmontre på veggene til Tøyen T-banestasjon, viser for tiden Hanne Lydia O. Kristoffersens Citizen. I dette transportrommet er det plassert tre tegninger, to i storformat og en mindre og mer dunkel, på svart papir. Teknikken er farveblyanter på papir, utformingen fint nyansert og stødig.

Kristoffersen har tidligere gjort seg bemerket med en rekke tegninger i tilnærmet fotorealistisk stil i store formater de siste årene, og hun arbeider bevisst i forhold til kjønns- og identitetsproblematikker. Blant annet har hun fokusert på vold i hjemmet og mishandlede kvinner innen et hverdagslig rammeverk i flere fine og alvorlige arbeider som benytter seg av det man kan kalle en paradoks monumentalitet, hvor det marginaliserte bæres frem. På en utstilling på Tegnerforbundet en stund tilbake lyktes Kristoffersen med å i portrettform sammenstille artefakter som solbriller og motetilbehør med hijaber laget av undertøy, på en egenartet og lite forutsigbar måte. Blyanten ble brukt på en debatterende måte, og tegningenes klare konturer ble iblandet mer grumsete underliggende motiver som forvirret betrakteren, i positiv forstand.

På Tøyen er en middelaldrende kvinne portrettert tett på i tre utgaver. Man lar seg fortelle at kvinnen selv har ønsket å la seg portrettere og selv valgt hvordan hun vil posere for verkene. Hun er iført Securitas-habitt på en av tegningene, kombinert med noen iøynefallende og hyperfeminine smykker, men om kvinnen virkelig er vekter er uvisst. Hun kan med sitt teatralske og levde oppsyn nok heller signalisere en slags falmet nattklubbvertinne som har vært ute mang en vinternatt. Og nettopp i en slik antagende lesning faller man vel for sin egen hang til kategorisering i møte med visuelle tegn og personkarakteristikker. Touché.

Samtidig er det ikke helt godt å vite hvor Kristoffersen vil med disse tegningene, særlig siden denne kvinnen både generaliseres og mystifiseres i pressemeldingens presentasjon av utstillingen. Der hevdes det at det i Kristoffersens tegninger er lagt liten vekt på «de vante presentasjoner av personer fra denne gruppen og lagt mer vekt på vedkommendes karaktertrekk… I denne konteksten er ikke kvinnens livsførsel viktig, ikke heller hennes bakgrunn». Her må jeg innrømme at jeg faller av, hvilken gruppe er det snakk om, og hva er det med kvinnens livsførsel som ikke skal få være viktig? Dette hemmelighetskremmeriet, vegringen mot å karakterisere – hva det nå enn måtte dreie seg om – ser ut til å virke mot sin hensikt i det den skaper en type negativ nysgjerrighet. Understrekningen av at tegningene nærmest skal ha oppstått ut av det tomme rom bidrar til at de i en viss forstand blir hengende i løse luften. Teksten bygger dermed inn en svakhet og påpeker arbeidenes mangler. Personen som er fremstilt blir like mye visket ut som tydeliggjort. Ekspresjonen danner en maske som hegner om denne personen, kanskje i likhet med alle andre semioffentlige personer, en tittel som denne kvinnen også kan påberope seg under utstillingens varighet. Kristoffersen insisterer på en fordomsfri visualisering, men intensjonen virker så altfor eksplisitt uttalt, altfor villet, og nedfeller seg heller ikke direkte i arbeidene. Den etterstrebede uavhengige respekten hadde kanskje hatt bedre vilkår hvis tegningene hadde fått lov til å stå mer på egne ben, uten et fordomsbarometer lurende i bakgrunnen.

Et ansikt er et ansikt, ungt eller merket, og vil angi forskjellige tilknytningspunkter fra person til person. Dette ansiktet betyr verken mer eller mindre enn hvilket som helst snappet opp i mengden. Samtidig er det unektelig en effektiv manøver å vie biter av den ulne størrelsen det offentlige rommet til et ansikt – en fremmed «borger» i hopen. Vi skjønner da intensjonen, den åpenbare antikommersielle forvrengningen av idealiserte konsumboards. På det viset er dette lille punktnedslaget av en utstilling ikke helt upoengtert.

Hanne Lydia O. Kristoffersen, Citizen, 2007,
Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!