Unlike a Symbol

Mari Slaattelid

Standard (Oslo), Oslo
2. mars - 31. mars 2018
Kritikk 19.03.18

Blomstene etter hennes mor

Mari Slaattelid, Unlike a Symbol, 2018. Installasjonsbilde. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Standard (Oslo). Foto: Vegard Kleven.

Plutselig åpner Mari Slaattelid utstilling på Standard (Oslo). Uten at det skal være til forkleinelse for verken Slaattelid eller Standard, må man kunne påpeke at det av flere grunner ikke er en åpenbar allianse. Slaattelid, født 1960, har vært en markant figur i det norske maleriet siden iallfall midten av nittitallet, og har frem til nå vært representert av Galleri K. Standards grunnlegger, Eivind Furnesvik, har hatt for vane å bygge opp kunstnerne sine selv. At han nå tar inn et såpass etablert navn, må regnes som en (lokal)historisk (mini)begivenhet. Men samarbeidet med Slaattelid signaliserer òg konsolideringen av Standards vending vekk fra nykonseptualismen (i vid forstand), mot et mer – man kunne forsøksvis kalle det – sensitivt maleri.

Senere års tilskudd til Standard-stallen som Mikael Lo Presti, Goutam Ghosh og Carl Mannov har mer til felles med Slaattelid enn med forrige generasjon Standard-malere; da tenker jeg på navn som Tauba Auerbach, Josh Smith og Fredrik Værslev. Slike generaliseringer er risikable, men det er en merkbart mer direkte og taktil tilgang til mediet å spore hos de førstnevnte og Slaattelid. De jobber oftere i små formater, med stilleben-aktige motiver, og med en tettere forbindelse mellom avsender og bilde. Denne fremhevingen av malerhånden skiller seg fra Værslevs performative utvidelser og omveier, Smiths beregnende naivisme og Auerbachs pseudodigitale metode.

Mari Slaattelid, Unlike a Symbol 14, 2018. Akryl og olje på lerret. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Standard (Oslo). Foto: Vegard Kleven.

Slaattelids utstilling kan grovt deles i tre. Serien som har gitt utstillingen tittel, Unlike a Symbol (alle 2018), tar utgangspunkt i en blomst av typen Aquilegia som kunstneren arvet fra sin mor. De fleste blomsterbildene er raskt utført med utvannet akryl på papir i kun to farger – begrenset til kombinasjoner av rødt, brunt, svart og blått. Et maleri som bærer samme tittel, Unlike a Symbol 14, er malt med olje på lerret i hvitt, blek fersken og gråblått. Det er et påfallende liv og dyp i akkurat dette bildet, penselarbeidet er oppjaget, kryssende, fargen fortynnet. Strøkene gjennomtrenger hverandre med akvarellaktig effekt og finner sammen til en sydende, eruptiv figur som liksom velter utover og minner mer om et vulkanutbrudd enn en blomst. Maleriet bedriver like mye en desintegrering som en fremkalling av figuren, likestiller støy og informasjon.

Serien Figured er i olje, og noen ganger blyant, på lerreter som måler fra en til to meter i høyden. Komposisjonene består av bokstaver og ortografiske tegn, i variable størrelser, fonter og grader av lesbarhet, her og der snudd på hodet. Paletten er kjølig, holdt i svart, beige, hvitt og blått. Selv om disse symbolene er tatt ut av en grammatisk sammenheng, og overgitt maleriets singulariserende prosedyrer, er de stort sett saklig utført. I Figured 6 og 7 finner man derimot igjen noe av den samme uroen som i blomstermotivene, med fargen klasket på i rikelige monn slik at den har laget dramatiske renner i flaten. Samlet sett er serien likevel, med sin tørre, liksom grafiske stil, visuelt antitetisk til de tandre og urolige Unlike a Symbol-bildene.

Mari Slaattelid, Figured 6, 2017. Olje på lerret. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Standard (Oslo). Foto: Vegard Kleven.

Den siste gruppen består av individuelle lerreter i variable formater, og med motiver i et mer abstrakt register, kamuflert av utsnittet og den grove penselføringen. Titlene gir dog noen hint: Fake Dome (black) viser til tradisjonen med å bruke maleriet til å skape arkitektoniske bedrag, nærmere bestemt illusjonen av en kuppel. Tittelen står skrevet på italiensk i hvite versaler i nedre venstre hjørne: «Finta cupola». I motsatt hjørne er det et grått felt med en buet kant mot det ellers svarte lerretet. Slik antydes, med minimale virkemidler, en rund figur – kuppelen beskrevet av sin omkrets og ikke sitt volum. Pedagogisk tetter Slaattelid igjen bilderommet og peker på lerretets kanter.

Om man overblikker Slaattelids kunstnerskap, ser det ut som det pågår en drakamp mellom den postmoderne pastisjen og det modernistiske maleriets optiske forflatning: fra de fotografiske Hertervig-parafrasene hun stilte ut på Nasjonalgalleriet i 2004, over de bemalte lysbryterfotoene i Purity of the Heart One to One på Galleri K i 2016, til denne utstillingens konsentrasjon om et eksklusivt malerisk register. Motivet synes uansett alltid å villig innta rollen som stillas for maleriet som materielt faktum. Selv om referansen til kirkekuppelen og blomsten etter moren dusjer utstillingen med en forsiktig eksistensiell parfyme, er dette et maleri som kvier seg for metafysikken. Men et fravær av illusjon betyr ikke et fravær av følelse.

Mari Slaattelid, Unlike a Symbol, 2018. Installasjonsbilde. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Standard (Oslo). Foto: Vegard Kleven.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!