The 6th Momentum Biennial - Imagine Being Here Now

Andreas Siqueland, Caroline Achaintre, Ines Tartler

Momentumbiennalen, Moss
18. juni - 2. oktober 2011
Kritikk 23.06.11

Biennalens her og nå

Ines Tartler, Cutaway View, 2011. Foto: Jonas Ekeberg.

Det finnes en teoretisk mulighet for at fire aluminiumsbeholdere 18. juni 2061 vil bli gravd opp av jorden, et eller annet sted i nærheten av galleri F15 på Jeløya i Moss. Vi vet ikke om galleriet fremdeles er der, hva ståa er for kunsten eller nasjonens tilstand – vi vet i grunnen ingenting. Om noen husker det, tar seg bryet, eller i det hele tatt er tilstrekkelig nysgjerrige til å finne ut hva et knippe kunstnere fant det for godt å preservere for femti år siden, vil disse tidskapslene av Jason Dodge, Ellie Ga, Rosalind Nashashibi og Raqs Media Collective sannsynligvis fortelle høyst forskjellige historier om levninger, tap, fremtidsprojeksjoner og relativ verdi. De kan for den saks skyld også være fullstendig tomme eller rett og slett ikke eksistere. Det blir et spørsmål om tillit og kunstens innebygde grad av fiksjon.

Under åpningen av Momentumbiennalen for et par dager siden følte jeg meg som betrakter uunngåelig noe snytt, for innholdet i disse kapslene er på alle vis forseglet og hemmelig. Det litt manierte ved dette tankeeksperimentet om kunst i tid og rom har likevel sine interessante og komplekse sider, noe som utdypes i biennalereaderen, som drodler rundt filosofiske og praktiske aspekter ved tid som fenomen. Denne tidsbevisstheten, en smidig og akrobatisk omgang med fortid, nåtid og fremtid, synes vel og merke ikke å være like tilstedeværende i selve utstillingen. Det er som om regien av rommet kommer i veien, på bekostning av de temporale aspektene.

Skilt med informasjon om Momentum-biennalens Time Capsules. Foto: Jonas Ekeberg.

Imagine Being Here Now er tittelen på den sjette nordiske biennalen Momentum og finner sted på F 15, i Momentumhallen og, nytt av året, i Solbergtårnet. I tillegg er det en rekke sideprosjekter, blant annet et rikholdig performanceprogram som vil spre seg utover Norden i løpet av høsten. I utstillingen, som er jobbet frem av fem kuratorer, én fra hvert av de nordiske landene; Markús Thór Andrésson (Island), Theodor Ringborg (Sverige), Aura Seikkula (Finland), Christian Skovbjerg Jensen (Danmark) og Marianne Zamecznik (Norge), finner man arbeider av femti kunstnere fra tyve forskjellige land. Rundt halvparten av disse er nordiske, fem er norske, hvorav kunstnerduoen SEX TAGS fra Moss fremstår som noe av et lokalt alibi i utstillingen. Deres monter med flyere og utklipp fra lokalavisen blir nokså intern. Men det er godt mulig at de fikk et større spillerom dagen etter åpning, hvor de hadde regien på en rekke performative aktiviteter, med dj, live graffiti og grilling. På åpningsdagen sørget Prinz Gholam for stadig skiftende konstellasjoner av to mannskropper i kunsthallen. Det nordiske perspektivet som tematikk og premiss er med overlegg forlatt til fordel for en friere internasjonal vinkling. Utstillingens nordiskhet begrenses av kuratorene til det faktum at den befinner seg i Norden – basta. «Stedet» som sådan tar over der den fikserte nasjonaliteten slipper. Det er imidlertid uavklart hva denne stedsspesifikke forankringen representerer og hvilken betydning og hvilke distinksjoner opplevelsen av et sted egentlig har.

Kuratorene understreker heller en tendens hvor øyeblikket – momentet – trer frem i kunstprosessen, ved meget generelt å understreke kunstnerens arbeidsprosess og betrakterens opplevelse av det ferdige verket. En personlig og fleksibel opplevelse av tid og rom, filtrert gjennom minner og forestillingsevne, fremheves som en omfattende og vag kuratorposisjon. Å utforske tid, ulike filosofiske forståelser av den, men først og fremst en betoning av øyeblikket, the power of now, er i vinden, også i kunstfeltet. Det er en mild luksus i idéen om å faktisk kunne være tilstede her og nå. Dette kan nok ses i sammenheng med at kunstens teoretiske kontekstualisering ser ut til å har nådd et visst metningspunkt, og i flukt fra dette søker man en type jordnær og direkte kontakt mellom verk og betrakter. Man vil være en slags frøsamler, som opererer lavmælt og inderlig. Det er også innlysende å se denne posisjonen som en reaksjon på den globale kunstscenens spektakulære bling, tut og kjør, sist eksemplifisert i Venezia. Problemet er at denne nedtonede, stilistiske posisjonen til tross for alle sympatiske intensjoner etterhvert også kan oppfattes som en kodet reprise, som problematiserer det direkte møtet med verket.

Øystein Aasans utstillingsdesign i kunsthallen har hittil fått stor oppmerksomhet i resepsjonen av utstillingen, uforholdsmessig mye med tanke på andre verk, som utgjør mer av en kjerne i utstillingen. Aasan har i samarbeid med Zamecznik skapt en førende labyrintisk struktur som danner et strikt rammeverk for samtlige arbeider. Denne strategiens muligheter og fallgruber – den er der for å styrke betrakterens møte med kunsten, men er dobbel i sine hentydninger til labyrintiske irrganger – understrekes av Michael Baers tegninger på vegg, med referanser til Georges Batailles tanker om labyrinten og den antikke Minotaur-figuren.

Andreas Siqueland, Spring Nights, 2011. Foto: Punkt Ø.

Aasans vegger avdekker utstillingen litt etter litt. dette oppleves som stort sett vellykket og skaper en ikke-lineær dramaturgi som gjerne kunne vært enda sterkere aksentuert for å fremme en helhetlig tanke. Den modulbaserte regelmessigheten trekker i enkelte tilfeller også energi fra verkene, som blir avkledde gjennom standardiseringen. Denne modellen krever gjennomgående sterke verk. Samtidig trekkes linjer til en stilisert ateliersituasjon, en grunnsituasjon for verkets opprinnelse som også blir aktualisert gjennom Andreas Siquelands naturromantiske og stemningsfulle atelierbygning i F15s hage.

Og de finnes absolutt, selv om utstillingen på det svakeste framstår som noe blek og uforløst i sin veloppdragne stringens. På det sterkeste er den svært aktuell i all sin lavmælte karakter. Bruce Conners to filmer kan eksemplifisere biennalen på sitt beste. I disse collagene av arketypiske amerikanske katastrofescener, i Report (1967) kretser bildene rytmisk og kritisk rundt medieoverføringen av drapet på Kennedy, og i Crossroads (1976) dveles det ved testingen av atombomber på Bikiniøyene – de flytende bildene får en metafysisk og kontemplativ dimensjon som virker nærværende til tross for avstanden i tid. Oliver Larics video Versions viser poengtert hvordan bilder fortløpende underlegges manipulasjon og blir satt til å representere vidt forskjellige narrativer.

Caroline Achaintre, Swirler, 2010. Foto: Jonas Ekeberg.

En rekke arbeider fremstår som elegante og interessante, med mangfoldige meningslag. Caroline Achaintres skulpturelle tekstile arbeid er et vegghengt teppe med ymse fortolkningstråder. Denne litt henslengte og upretensiøse bruken av materialer kan også gjenfinnes i Margrét H. Blöndals rom på F15, hvor veggene er malt grå og tegninger er finurlig spredd, ikke uten interne spenninger. Fint er også Ines Tartlers subtile lille innsnitt i vindusbekledningen på kunsthallen, slik at man presser øyet mot papirfabrikken på andre siden av kanalen.

Noen arbeider berører mer eksplisitt det tidslige og romlige, to betingelser kunstverket uansett ikke kan unnslippe. Mest sjarmende av alle er kanskje Lorenzo Scotto Di Luzios roteromsaktige installasjon, med et både sørgmodig slentrende og stoisk uttrykk. En tilsynelatende forgjeves mekanisme med roterende plate i papp og merkelig elektronikk setter i gang en klokke som klinger skarpt med jevne mellomrom. Jeg satte også pris på Simon Dybbroe Møllers litt desperat humoristiske mekanisk løpende mann og hans monokrome lerreter med påhengt nett, som ikke fanger noe av betydning og dermed viser til et grunnleggende paradoks. Tiden står på stedet hvil, og glipper i samme bevegelse

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!