All Apologies

Arne Langleite, Arne Vinnem, Kristian Skylstad, Narve Hovdenakk, Sigbjørn Bratlie

All Apologies, Galleri UKS, 18 januar – 17 februar 2008
(Gorm Heen, Narve Hovdenakk, Sigbjørn Bratlie og Arne Langleite, Kristian Skylstad og Arne Vinnem. Kurator: Helga Marie Nordby)



UKS - Unge Kunstneres Samfund, Oslo
18. januar - 17. februar 2008
Kritikk 29.01.08

Beklagelser fra et lukket rom

 

Man får seg fortalt at det er et sant helvete å være mann; mannen skal visstnok være tynt og svekket som aldri før. En oppsiktvekkende påstand, sannsynligvis med en liten kjerne av sannhet, men samtidig unødvendig dramatisk satt på spissen. Den karikerte forestillingen om den underkuede mannen, kneblet av all verdens handlekraftige kvinner, er stadig fremme i media, som både debatterer og sementerer denne fikserte, sutrete og lite brukbare forestillingen. «All Apologies» på UKS er en gruppeutstilling som ønsker å problematiserer mannsrollen og maskuline stereotyper, «den nye samfunnstaperen» – hva nå dette egentlig innebærer. Dette gjør den ved å vise arbeider fra et kobbel unge, norske menn – som bramfritt fremfører både pompøsiteter og banaliteter. En viss uttelling i energinivået gjør seg tidvis gjeldende, men i dette tilfellet er det som om den eksplisitte tematikken reduserer nedslagsfeltet til arbeidene i stedet for å utvide det, og underveis går dessverre mye av den tilsiktede ironien tapt. Mange av arbeidene ville med andre ord stått seg mye bedre i en annen kontekst. Den moderne mannsrollen som tema er i seg selv langt i fra uinteressant, men som forklaringsbakgrunn skjener temaet mot å overskygge og overforenkle enkeltarbeidene. Utstillingen blir litt for mye av en selvoppfyllende profeti i den forstand at den viser en stereotyp situasjon uten å forhandle frem noen nye posisjoner og legge noen nye kort på bordet.

Kristian Skylstad, Fake Nigger Series og I am not Jim Morrison, begge 2008. Foto:Halvard Haugerud

Kristian Skylstad fremstår umiddelbart som den mest rendyrket pompøse i dette ballet, noe som langt på vei fungerer bra. Han våger med sin besatte retorikk å ta sats, dundre til og underholde på intens maner. Arthur Rimbauds bok A Season in Hell er i Skylstad installasjon naglet fast til veggen, og dandert med et sølvsmykke som angivelig forestiller The Doors-vokalisten Jim Morrison i badekaret, der han ble funnet død på et hotellrom i Paris i 1971. Skylstad dribler med disse mannlige kunstnerlegendene, både som magnetiske, destruktive forbilder og kulturelle mediefenomener – hvorav et av de nyere typiske navnene er Kurt Cobain. Et underliggende tema er mytologiens medierte markedstilpasninger, som når kjente skuespillere portretterer avdøde stjerner – Val Kilmer gir eksempelvis ansikt til Jim Morrison på filmduken – og blir en svak kopi som smelter inn i den opprinnelige personnagen. Fremstillingen av mannlige seksualiserte og ritualiserte aspekter ser ut til å oppta Skylstad, som i videoarbeidet I am not Jim Morrison iscenesetter seg selv som en mulig kultisk figur. I bar overkropp barberer han av seg mengder av hår på hodet, men denne prosessen er ikke-lineær, og håret blåser frem og tilbake på en merkelig jålete måte som forstyrrer den bærende kompromissløsheten i verket. Den mannlige pinupens kroppslige posering er gjennomgående hos Skylstad, særlig i de arbeidene hvor han filmer seg selv. I videoarbeidet Deathification opptrer han episodevis fortvilt og mer fritt og greit, dansende naken – og klarer i denne vekslingen mellom pretensiøs katastrofe og ukomplisert slacker å skape et visst stilisert spenn. Dermed kommenterer han temmelig effektivt forskjellige idealer for mannlige væremåter og krav til innlevelse og følsomhet.

Arne Vinnem, Never Eat Alone, 2008.]!>bilde 42713![Gorm Heen, Das Verlies, (Alice im Wunderland), 2008.Foto:Halvard Haugerud

Arne Vinnems videoinstallasjon Never Eat Alone har færre strenger å spille på. Den mimer tv-produksjoner á-la opplysningsfilmer og nyhetsprogram gjennom at en middelaldrende mann leser opp en tekst, frontalt og saklig, med illustrerende bilder på en skjerm bak seg. Men talestrømmen er ikke noe videre sofistikert eller informativ, men fortoner seg som en kondensert gjennomgang av sjåvinistiske kjøreregler, denne gamle ringreven henvender seg ene og alene til andre menn. Også i en serie fotografier av karslige tatoveringer får man inntrykket av en lukket og hardkokt maskulin verden som signaliserer at den ikke har til hensikt å kommunisere med noen utenforstående. Denne lukketheten blir veldig konkret hos Gorm Heen, som faktisk har laget en 1:1 replika av den underjordiske cellen hvor østerriskse Natascha Kampusch ble holdt fanget i ti år. Kunstneren har uttrykt at han ønsker å vise de mer menneskelige, normale og romantiske sidene hos kidnapperen Wolfgang Priklopil, som tok livet sitt straks den kidnappede jenta rømte. Men akkurat det motivet holder vel hardt, selv om Heen blant annet har fingert et brudebilde av paret. Voyeurmotivet, rendyrket i medias grafsing rundt slike sørgelige saker, gjennomsyrer Heens bidrag, uten at dette egentlig utfordres i noen særlig grad. Treboksen midt i gallerirommet, som rommer det stakkarslige krypinnet, har en liten åpning bak en glassvegg hvor man kan titte inn og se noen slappe jenteklær over en stol. Dette begrensede innsynet dramatiserer betrakterens plassering i forhold til verket og fremstår som en mer eller mindre bevisst allusjon til Duchamps tablå Etant Donné som selveste konkretiseringen av kunsten som kikkersyssel. Gjennom to tittehull i en tredør ser man gjennom et taggete hull i en mur på en naken kvinne liggende på ryggen i et landskap. Det forbudte i den situasjonen Heen tilrettelegger for er annerledes formulert og går rett inn i en samtidig medievirkelighet, men har psykologisk sett en beslektet klamhet heftet ved seg. Heens verk er teknisk sett fint gjennomført, men oppfattes som et noe oppstyltet resultat av en uklar misjon.

Mutt trilogi, Sigbjørn Bratlie og Arne Langleite, 2008. Videostills. (montert av red.) Foto:Halvard Haugerud

Sigbjørn Bratlie og Arne Langleites installasjon og video Mutt trilogi er uten tvil utstillingens morsomste innslag, og således et kjærkomment et. Med utgangspunkt i den fiktive bonden og poeten Mikjell Plassen, har Bratlie/Langleite innredet et rom som ikke akkurat utstråler finesser og metroseksualitet, det er bondsk så det holder, med gammelmodig tapet og Rimi-krus. En skrivemaskin er plassert sentralt i rommet, og utfra denne tyter det ut ark med hjemmesnekret naturlyrikk av en annen verden. Den primære uttrykkstrangen og jongleringen med den romantiske mannlige kunstnerskikkelsen satt opp mot samtidskunstens reelle og mindre gåtefulle entreprenørvirksomhet, er i sannhet et komisk oppkomme. I sammenligning blir Narve Hovdenakks iscenesettelse av intime betroelser fra menn om dårlig selvbilde og ufokusert aggresjon kanskje mer risikabel og utleverende, men også mer forutsigbar og stiv. Hamringen på slørete menns bortkommenhet rikker seg i så måte ikke av flekken, selv om den kanskje setter fingeren på den.

  1. Innlegg fra Ted Frøysland

    Du er smart du. Skikkelig smart. Og kjedelig.

  2. Innlegg fra Simen Holmsrud

    Nå må du snart lære deg å bruke avsnitt Kristian, også i overført betydning. Mvh U-I

  3. Innlegg fra Hans E. Thorsen

    Ps.
    Mente selvfølgelig liv og død, og interessert i å ta kverken på seg selv.
    Skrivefeil er en uting og jeg beklager denne språklige sløvheten.

  4. Innlegg fra Hans E. Thorsen

    Kjære doktor Knappstad.

    Du skriver så mye rart og jeg vet ikke helt om jeg skal ta deg på alvor eller ikke. Når du selv gir utrykk for at mye av det du forteller er fri fantasi er det ikke godt å si hva man skal ta for god fisk. Man kan til og med bli fristet til å tenke at du ikke egentlig er en mann i begynnelsen av førtiårene som sliter med å tisse og har jobbet i ungdomspsykiatrien i en årrekke. For alt jeg vet er du kanskje bare et menneske som har lest litt for mye misantropisk litteratur og liker å beskrive en traurig imaginær tilværelse uten egentlig å vite hva du snakker om.
    Selv er jeg i begynnelsen av trettiårene og har for så vidt lest mange gode bøker om verdens ondskap og menneskets håpløshet. Jeg finner det ofte ganske underholdene,
    men når alt kommer til alt er det egentlig et premiss at hatet og depresjonene fremstår ektefølt. Den lidende kunstneren har skapt mye bra kunst gjennom tidene, men den påtatt lidende har jo ikke sagt så mye som er verdt å merke seg.
    Det verden mangler er ikke klaging og syting fra de som har det helt ok, men ektefølt glede og ektefølt sorg. Virkelig smerte og autentisk livsbejaelse, da snakker vi foretninger! Lykkelige folk som liker å beskrive en lidelse de aldri egentlig har følt er ikke så veldig spennende, så da koker det egentlig ned til om man kan stå for det man tilbyr verden eller bare er en misantropisk posør.

    Selv har jeg bestemt meg for å holde et positivt fokus i den grad det er mulig. Når vi bor i dette nydelige landet, med dype fjorder og stipendordninger for kunstnere, høye
    fjell og lønnet fødselspermisjon, da synes jeg man burde prøve å se hvor bra man har det. Nå er det visst slik at Norge har en rimelig høy selvmordsrate, ikke minst med tanke på at vi er verdens beste land å bo i, men dette er jo i stor grad et uttrykk for menneskelig utilstrekkelighet heller enn systemsvikt. Kanskje burde man tenke mer på negerbarna i Afrika, fremfor å på død å liv innbille seg at man lider så inn i helvete. Vi har jo bare et liv her på jorden, og for sin egen skyld burde man vel prøve å gjøre det beste ut av det? Hvis ikke tror jeg at man lett vil føle denne ontologiske skylden som du snakker om. Og hvis det nå kommer til et punkt hvor man er villig og interessert i ta kverken på seg selv, da er det i hvert fall ekte desperasjon man føler. Hvis man må proppe i seg lykkepiller for å komme seg gjennom en materielt velstående tilværelse, da har man i høyeste grad problemer, og det er jo verdt å ta på alvor. Å slenge ut fantasier om det å ha det vondt fordi det blir så morsomme skriblerier er der i mot ganske døvt. La de lidende skrive om lidelse og de gale male gale malerier sier nå jeg. Så får folk som meg selv heller prøve å finne på noe annet å si. Det er laget mye bra greier om lykke også, så muligheten er jo definitivt til stede hvis man har det i seg.

    Om det nå virkelig er slik du beskriver så føler jeg absolutt med deg. Det høres ikke noe gøy ut å ha en klump inni seg som presser på blæra, det er sikkert og visst. Gitt at du er den stakkaren du gir deg ut for å være får du ha lykke til videre. Når det gjelder Kristian, så tror jeg nok det ordner seg greit for ham, men det vil jo tiden vise.

    En fortsatt god dag til deg. Og hva angår februar burde de som har mulighet komme seg ut i Marka. Der er det silkemyke skiløyper og naturidyll for alle pengene disse dager. Tror jeg skal ta meg en tur til Kikut i helgen faktisk.

    Mvh. Hans E. Thorsen

  5. Innlegg fra Robert Knappstad

    Tro meg Hans Thoresen, jeg tenker på meg selv hele tiden. Bitter, ja VELDIG. Sånn er det å runde førti og kjenne prostataen vokse seg til en stor vond bylle over urinrøret og presse det igjen slik at det bare kommer dråper piplende ut av tissemannen når jeg står foran det uvaskede toalettet i den lille hybelen jeg disponerer på kjelsås nå etter at jeg ble kastet ut av… nei den materien lar vi ligge. Det er jo strengt tatt ikke jeg som akkurat datt ned på divanen, men du, Hans Torésen. Ligger du godt?

    Når det gjelder det du oppfatter som utlevering av Kristians privatliv kan jeg røpe for deg at den vesle narrativen der var en ALLEGORI. Kjenner du begrepet, Hans Torjussen? Hvis ikke, slå det opp på Wikipedia, et flott nettsted, masse nyttig informasjon, bruker det rett som det er selv, sparer mye tid på å ta etterutdannelsen på internett. (Husker strengt tatt ikke så mye av det jeg leste når jeg studerte medisin. Amfetamin er et underlig preparat, blir aldri helt klok på de senvirkningene, men kjipe er de). I dag leste jeg f.eks. en artikkel der om eksistensialistisk psykologi. I denne grenen av psykologien opererer man med begrepsparet ontologisk skyld og ontologisk angst. Ontologisk skyld er konsekvensene av å leve et udynamisk liv hvor man ikke tør å forandre Mer om det seinerer.

    Din ivrige analyse av meg inviterer jo unektelig til en liten motoffensiv. Du gjør det jo lett for meg. Hvorfor ta vestkanten i forsvar? Du påpeker bare det åpenbare; at det er et ressursterkt område. Om den jenta til Kristian bruker cola? sannsynligvis, da hun bare lever i en fiksjon på kunstkritikk.no som jeg har diktet opp og alle karakterene i hodet mitt sliter med rusproblemer og dertilhørende psykiske lidelser. Ditt forsøk på å mobilisere et slags forsvar for denne samfunnsgruppen som svar på min åpenbart karikerte og fullstendig broddløse karikatur peker bare tilbake på deg og dine komplekser:

    1. Du bor ikke på vestkanten
    2. Du skulle ønske du bodde der
    3. Din sympati for Kristian avslører fortrengte selhevdelsesdrifter din situasjon ikke tillater deg å leve ut.
    4. du bor og virker i slummen (som alle som legger inn poster på over hundre tegn på kk gjør)
    5. Du er fanget i det vi i det eksistensielle psykologiske begrepsapparatet kaller ontologisk skyld. Opportunities missed. Du ser med misunnelse på auraen av ontologisk angst som innhyller Kristians karismatiske persona der den tumler mot en sikker avgrunn (der han strengt hører hjemme og sikkert vil trives).
    6. At du beskylder meg for å høres ut som Ari Behn uten å underbygge påstanden er nok et tegn på din famlende jakt etter identitet gjennom mobilisering av floskler. Jeg høres ikke ut som Ari Behn. Hvis vi absolutt skal trekke paraleller til den pågående tabloide meningsutvekslingen mellom Ari og hans nemesiser føler jeg meg langt nærmere Carl Erik Grimstad både i lynne og fremtoning. Å da blir du…?
    7. Erklæringen ’En kunstner skal jo også leve av greiene sine’ rommer en sår fallitterklæring. ’Leve av…’ En kunstner skal vel først og fremst leve MED greiene sine. Du skal våkne opp vær dag, og etter at du er ferdig med å ligge på ryggen, stirre i taket å overveie hvor vidt det er bryet verdt å stå opp i det hele tatt, evnt bare for å finne frem beltet og ta det med opp på loftsboden, surre det rundt en takbjelke, lage en provisorisk løkke, stikke hodet inn i løkka osv… ta deg en dusj og stikke på atelieet og face dritten din og vite at du lager den kun med tanke på å få stilt den ut på et kommersielt galleri, som en liten slave liksom (du må gjerne kalle deg en kulturprodusent eller kunstner om du vil men du gråter like fullt og hater deg selv og kunsten din
    8. Mennesket er tom på innsiden. (med unntak av den billig rødvinen du bruker som skrivekatalysator, gjelder dette også deg.) Dette må du face. (Og da mener jeg ikke å få seg en profil på facebook, noe du helt sikkert allerede har selskapssjuk som du er.)
    9. Du kommer også til å få prostataproblemer og da får livet raskt andre og langt mørkere overtoner enn det har nå, så tørk av deg det fliret. (Innspillingen av Don Quixote und Terry Gilliam ble faktisk avbrutt og skrinlagt som følge av at hovedrolleinnehaveren fikk problemer med denne hersens ubrukelig lidelsens jævla drittkjertel og ikke lenger kunne ri på hesten.)
    10. Homo.

    Og hvis du vil vite hvordan en kropp ser ut når musklene gir opp og lar den falle hardt og viljeløst mot betongen i trappeoppgangen på en blokk på Kjelsås, så skulle du ha vært her i går da Kristian sto på døra mi med skallen lent mot kikkehullet sånn at det eneste jeg kunne se når jeg benyttet det for å finne ut hvem det var som skrapte uklipte negler nedover respatexbelegget på utsiden av inngangsdøra mi og forstyrret meg akkurat i det jeg hadde klart å guide de tre dråpene med urin fram til åpningen av urinrøret etter en halvtime i intens konsentrasjon, slik at jeg måtte avbryte dobesøket, var den umiskjennelige rødtonen som herjer overflaten i Kristians ansiktshud når stresshormonene hans løper løpsk. Med et sukk vred jeg om smekklåsen, dro dørhåndtaket ned og døren til meg. Kroppen til Kristian kom deisende etter. Jeg sitter faktisk og ser på ham nå. Han har ikke flyttet seg en centimeter siden i går kveld. Jeg sjekker pulsen hans med gjevne mellomrom. Tankene går til Mickey Rourke i The Wrestler. En haug med utslitt menneskekjøtt, kronet med en svidd hjerne (i hvertfall etter innlegget hans i denne tråden å dømme). Mon tro om han våkner snart sånn at jeg kan ha sex med ham. Eller kanskje jeg ikke trenger å vente til han våkner? Han er jo ikke akkurat i en posisjon til å nekte der han ligger, uinviterte gjesten som han er. Nå har han krøket seg opp på alle fire i søvne, han ser ut som en muslim i bønn, hva er det han venter på? Kukk i ræva? Men faen nå må jeg på do igjen og der forsvant jammen det seksuelle momentumet mitt. (Hold dommene deres for dere selv prektige småborgere. Dere vet ikke en gang hvordan man staver mroal.) Jeg aner forresten konturene av sprettkniven gjennom det tynne buksestoffet hans (Ba jeg dere ikke om å ta fra ham den?)

    Noen av dere synes sikkert det er merkelig at jeg tør å huse en sosiopat med narssistiske trekk, men der han ligger badet i det kalde lyset fra blinkende lyspæra ute på gangen (jeg får jo ikke lukket døra når han ligger der) som den satans nissen av en polsk vaktmester aldri får surret seg til å skifte ut fordi han er så opptatt med å høre på radio luxembourg, ligner han egentlig mer på en passiv aggressiv solnedgang.

    Jeg fikk en mail fra Kristian i forrige uke, der han mente at åpningen hans på mgm minnet altfor mye om en fest han hadde vært på i thailand (hvor han hadde snakket med en journalist fra national geographic som kunne informere ham om at det sannsynligvis eksisterer ti milliarder jordkloder med forutsetninger for liv i vårt univers “ noe Kristian følte gjorde kunstens hans (som han allerede i utgangspunktet sleit med å legitimere) TOTALT meningsløs) men når alt kom til alt var det som hadde plaget ham mest den siste uka at den toneangivende bloggen ukas idot hadde kronet ham til nettopp det; ukas idiot. De hadde gjort god research og kunne fastslå at det var INGEN som likte ham. Tenk å bli fortalt noe sånt når det eneste du ønsker er at noen skal trykke deg til sitt bryst og hviske inn i øret ditt at de liker deg og at du er flink. Tenk det. Sett deg i hans situasjon. Nei ikke gjør det forresten. Blikket mitt streifet akkurat kadaveret i døråpningen igjen og jeg mener bestemt at det nå henger en spytråd ut av den halvåpne kjeften som dirrer svakt i trekket fra gangen. (Jeg får som sagt ikke lukket døra ut til gangen.) Et tegn på liv. Men ikke på suksess. (Jeg vet ikke om det er Kristians bevisstløse tilstedeværelse som gjør at jeg skriver så dårlig i kveld, at den åndssvake rabulismen siver ut av det stinkende mathullet midt i trynet hans og inn i hjernen min. men dårlig skriver jeg i allefall. Alkoholkonsumet har ihvertfall ingenting med saken å gjøre. Det har jeg nemlig måttet kutt kraftig nå som nevnte prostatakjertel er på størrelse med en TENNISBALL.

    Noe av det som faktisk bekymrer meg mest akkurat nå, bortsett fra prostataproblemene mine selvfølgelig (de overskygger alt annet) er at Kristian skal være meddommer i Oslo tingrett i morgen. Spørsmålet om hvor vidt han er egnet for oppgaven eller ikke opptar meg mindre enn bekymringen over hvordan jeg skal få liv i ham. Når det er sagt; INGEN født på åttitallet burde få lov å nærme seg rettsystemet annet enn som tiltalte. Dette er en generasjon (og det har jeg belegg for å påstå etter å ha jobbet ved Kjelsås ungdomspsykiatriske klinikk i en årrekke) som ikke KAN forskjellen på rett og galt, eller fakta og fiksjon. Jeg er ikke lenger interessert i å kaste bort min syvårige universitetsutdannelse på å studere irreversible senskader fra resident evil 1, 2, 3 ,4 og 5 eller traumer etter heisaturer til sørøstasia, og har derfor sagt opp min stilling ved overnevnte institusjon. Fuck dere jævla drittgenerasjon. Gleder meg IKKE til dere skal ta over verden. Dere kommer til å kjøre den så JÆVLIG på ræva. Og når jeg ser emopærene som popper opp fra den populærkulturelle slagmarken vi kaller 90 tallet, sprenges angstseismografen jeg har montert i endetarmen. Bare forestill deg barna av 00-tallet som har sine første minner fra youtube og som hvis de grunnet en eller annen kortslutning i høyre hjernehalvdel skulle finne på å vurdere en utdannelse ved kunstakademiet i oslo som fluktvei fra ensomhetens enorme tomrom, vil bli møtt med et teoripensum diktert av Kristian Skyldstad som bare er en utskrift av bibliografien til en amerikansk forfatter som hang seg i 2008 med hendene tapet på ryggen samt en bok ført i pennen av en 17 år gammel absintdranker som endte sine dager som slave- og våpenhandler i somalia “ stedet som Gud VIRKELIG glemte…

    Nå må jeg… ja du vet. Jeg gleder meg ikke. Smerten.

    Et ønske om en JÆVLIG kald og pissatrengt februar går ut til dere alle

    mvh
    Dr Robert Knappstad

  6. Innlegg fra Ted Frøysland

  7. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Og jeg har ikke vokst opp i en stor villa. Jeg sov i en dobbel køngeseng med to lillebrødre ved siden av meg, pustende i nakken, i en tre roms vaktmester leilighet over Bjørknes privatskole. Hele oppveksten. Tenårene mine var på Grefsen, og jeg har aldri opplevd lignende forfall før jeg var på reunion i jula.. Glem det.

  8. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Forresten har jeg gått på Sogn. Og jeg har vokst opp på Fagerborg.

  9. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Da jeg var 21 dro jeg til Thailand med min beste venn. Han het Simen (han heter fremdeles Simen). Om ett år er han ferdig utdannet advokat. Med bedøk fra tidligere, og dermed gyldne muligheter innenfor det mest innbringende feltet, bedriftsjustarius. Jeg kan ikke nå noen nå, fordi jeg glemte mobilen (og nøklene) i leiligheten hans i går kveld. En kveld der vi mimret over vår tur i Asia. Han fikk pult og hatt det gøy. Jeg husker turen i minste detalj. På den tiden var jeg en usikker og sjenert akademi student. Men det skjedde noe. Noe virkelig ille. Noe veldig, veldig ille. Noe jeg tar alvorlig og som jeg aldri vil glemme (Jeg VIL glemme det, men kan ikke. Kan ikke.) En av kveldene droppa en eller annen dritt syre i drinken min, og siden det har virkeligheten fortonet seg som et veldig avansert Nintendo spill. Det er den ene greia, men jeg måtte jo komme hjem med noe. Altså, man må jo det når man dropper den eneste skoleturen på Bachelor for å dra på rølpetur til Thailand, med en kompis man dusjer, sover naken med, koser med i fylla og åpner seg på en måte som gjør at man ikke har noen hemmeligheter for seg selv. sorry, sorry. Dimmed curtains. Jeg mener det. Virkelig. Vennskap.
    Man oppdager hvor viktig det er den dagen man ikke kan oppdrive noen.

    Så ble han skutt i nakken og trynet. Jeg stod og fotograferte et eller annet party offer i vannkanten. Hadde nettopp vært vitne til at en fyr tok en dame bakfra i vannkanten, med den elendige solnedgangen som backdrop, og et menneskelik vakende (mer duppende) ti meter unna. En hverdagsligsak tenker jeg. Jeg har nettopp knust vinduet til leiligheten min på Frogner og ødelagt låsen for å komme meg inn i natt. Jeg drikker vodka halv tolv. På dagen. På en søndag. Poenget mitt er at det koster. Og det er ikke en klisje. Klisjeer er et ord mennesker som ikke har opplevd noe bruker. Et alibi for å ikke utsette seg for noe som helst. La meg understreke at jeg ikke er Knappstad. Noen nevnte at det er Faldbakken. Det veit jeg er en løgn. Har du sett et hode ssprenge? Vet du hvordan det ser ut når en fyr blåser hjernen ut av et annet menneske? Kroppen faller som en potetsekk. Alt det du trodde om dødens voldsomhet blir ugyldig. Faen heller. Jeg står og fotograferer fordi Michael mener jeg må komme tilbake med NOE, noe som ender opp med et slideshow av festende døende idioter fra vesten som ligger og vrir seg, Veridis Quo av Daft Punk som et melankolsk element. Kun for å holde oppmerksomheten oppe hos publikum, når vi snakker om reklamebakgrunnen min. Du gjør jo det. Og hvor du har fått det fra veit jeg ikke, i og med at jeg er mer tilbakeholden med den i informasjonen enn mine prebubertale drømmer om å låse folk inne i rom og kaste nøkkelen. You know the drill. THE DRILL. psykisk sjukdom.

    Greia er (og vil alltid være fordi jeg aldri glemmer det og jeg drikker for å glemme det) at jeg står der medmin Nikon FM3A og tenker at her erre et scoop på gang. Jeg har sett ting som avslører desperasjonen i det vestlige mennesket, persepsjonen min ekspanderer osv. HEY Tre tyskere blir henrettet med pistol, et våpen de færreste har sett (i det ganske land (les Norge)), rett foran ansiktet mitt. Øyna mine. Ti meter unna. Fordi disse tre tyske naziungene har voldtatt en unge. Jeg kødder ikke. Et barn som disse henretterne har sendt ut for å selge glowsticks, og fordi virkeligheten blir opphevet for blekansikter i
    et vestlig klima, tror de det er GREIT. Men det er ikke greit. Ikke det. En Thai er også et liv. Noe de ikke trodde, men de VET det når pistolen nærmer seg panna deres fra storebror og ryggmargen krymper, hjernen blåser ut (har du noen gang sett hjerne(masse) blitt spredd utover en finkornet sandstrand. Men der står jeg som en nobody med kamera i hånda og har tatt bilde av det. Jeg har tatt bilde av et scenario som har analytiske konsekvenser som kan dra meg rett hjem i fotohistorien. Bildet var dritbra. Jeg kødder ikke. Dette skjedde.

    Vondt og jævlig. Det plager meg fremdeles og jeg vet du ikke vil høre. Bruddstykker av tabloid nåhet hele tia.. Verden er filtrert igjennom tuber av av-føring. Engasjement er for idioter. Give me a break. Men jeg ser dette. Et lik som faller, og alt du sier alt du gjør og alt du mener blir så vanvittig stusslig satt opp imot dette. For kroppen FALLER på en annen måte enn du TROR. Du veit ikke. Poenget mitt er hvordan de falt. Ikke at de døde. Ikke at jeg så det. Ikke at jeg hadde et kamera i hånda og tenkte “you`re next” (og det gjorde jeg.) Så nedlatende av Gud å la de falle på den måten, tenkte jeg. Jeg ser to karer blåse hjernen ut av huet på folk jeg hater. Og jeg tenker på estetikk! La tankene vandre. Men det skjer. Det er faen meg utilgivelig. Å sløse bort ett øyeblikk som det på å forholde seg til hvordan det SER ut framfor å FORHOLDE seg til hva det er, og hva som skjer. Og jeg gir faen, og er sikkert et case study, jaja, who cares? Du husker meg før den turen. Og du husker meg etter.

    Men prøv å ha det bildet i hodet. Tre tyskere som får blåst ut hjernen sin i noe du tror er en ferie. Ha det i hodet. Thngs happeens. RELAX!

    Ikke faen. Aldri i livet.

    Scenarioet Robert tegner for meg er høyst reell. Og jeg tenker at han opererer prevantivt. Ikke fordi han bryr seg om meg, og hvis du har lest gjør du det og, men fordi han ikke vil se det skje. Du veit hva det er. Jeg er helt utkjørt, skakkjørt og ferdig. Dere kan ikke vente mer fra meg. Jeg er ferdig.

    Jeg har ikke mer på hjertet. Ikke rart. Jeg har ikke noe hjerte, og jeg misunner dere for å ha det. Æsj! Jeg vet du trenger noen. Og noen er et eller annet sted. For deg og. En eller annen.

    Du trenger hjelp. Ikke jeg.

    Alle trenger hjelp.

    Du og.

    Fuck deg.

    Brainfucked.

  10. Innlegg fra Hans E. Thorsen

    Angående doktor Knappstads utreding om Kristian Skylstad

    Kjære doktor Knappstad

    Så vidt jeg har forstått fungerer De som Kristians psykiater eller psykolog, og jeg må si at jeg finner din overraskelse over (eller kritikk av, alt ettersom hvordan man leser det) Kristians innpass i det besteborgerlige miljø noe malplassert eller underlig.
    Jeg kjenner selv Kristian en smule, og han kommer jo tross alt fra et møblert hjem ved foten av Grefsenåsen. Det er heller ikke så ille å være kunstutdannet i et slikt middagsselskap som du beskriver (uavhengig av om du kjører ut en rusromantisk greie i den lille og semioffentlige bransjen som norsk kunstliv utgjør). Tenk deg eksempelvis å være rørlegger i det samme selskapet. Jeg kan love deg at det ville gjort mindre lykke enn en kunstnerspire fra den akademiske middelklassen. En hyggelig fyr med utdannelse fra Sogn hadde ikke vært noen slager lissom, sammenliknet med den søte og veltalende Kristian. Men la meg begynne ved begynnelsen.

    Selektiv hukommelse er vel ingen forutsetning for å like Kristian. Han er jo, når alt kommer til alt, en hyggelig og jovial fyr. Selv liker jeg han faktisk meget godt, og selv om jeg sikkert har selektiv hukommelse, så har det ikke noe med saken å gjøre.
    Om man respekterer han som meningsytrer er selvfølgelig en helt annen sak, men hvis man ikke gjør det er man kanskje ikke så veldig liberal heller? Man trenger jo ikke å lese alt han skriver i det dypeste alvor… Men at han har noe for seg er det jo heller ingen tvil om. Vel vel. Mine synspunkter på Kristians liv og virke er en helt annen historie. Det var doktor Knappstads vurderinger jeg ville si noe om.

    Det jeg egentlig ønsket å formidle, var at jeg får inntrykk av at du egentlig bærer en slags biterhet inni deg. At du bruker så mye plass på Kristians siste erobring, og hvordan han skal ha gjort det ene eller det andre med henne. Herre gud! Stakkars pike! Tenk hvis hun blir sammen med ham og ikke er av den analytiske typen. Er jo ikke så fett å møte en ny fyr som du liker, også må du lese om sin egen antatte bakgrunn på KUNSTKRITIKK.NO av alle steder. Vet du egentlig at hun drar linjer med cola og sånn, eller er det noe du finner på? Har Kristian sagt det? Eller er det bare et utrykk for dine fordommer om vestkantdamer? Alle vet at det er mange fine damer på vestkanten! Men selv om mange av dem er tjukke i hodet, så er det tross alt et meget ressurssterkt område hvor en høy prosent har mer enn silikon innabords også. Selv vokste jeg opp på Frogner, og det var ikke mange i klassen som skulle bli rørleggere for å si det sånn. Men det tror jeg altså ikke at det var i klassen til Kristian heller. Og om det var det så har han uansett vokst opp med en far som er lege, og i en stor villa. Gutten er jo sosial og veltilpasset, og man trenger jo ikke å gjøre seg vanskelig i alle livets situasjoner selv om man skal bygge seg en kunstnermyte.

    Dine analyser av hvordan bransjen leser Kristians imagebygging synes jeg er ganske gode, men så synes jeg du sklir ut igjen i historier om hvordan han oppførte seg på en eller annen åpning, med det jeg oppfatter som den tidligere nevnte siste flammen fra Oslos vestkant. Du snakker om hvordan Kristian oppfører seg i senga, men din egen stemme trer på et vis fram og man lurer på om du dikter eller videreformidler noe Kristian har fortalt deg (i en time du sikkert, lik hjernekrympere flest, tar deg godt betalt for). På slutten av innlegget ditt er virker det dessuten som om du taler mer til verden generelt enn du snakker til Kristian. Du synes å kritisere både kunstbransjen og vestkanten for å trykke Kristian til sitt bryst, men alt de gjør er jo å leve ut sine konstruerte tilbøyeligheter. Det er noe med at man må godta verden for å kritisere den hvis kritikken skal fremstå forstålig. Er det ikke? Det er derfor Kristian treffer midt i det brune okseøyet som ser bedårende på deg. Han kunne selvfølgelig vært mer kompromissløs, men så sikter man ikke akkurat mot Stein Lillevolden heller. En kunstner skal jo leve av greiene sine også.

    Uansett. Det begynner å bli sent, og jeg kan jo ikke bruke hele natten på dette uvesentlighetens manifest. Du får ha en god aften.

    Men som sagt. Du burde kanskje se litt mer på deg selv, og litt mindre på Kristian. Du minner meg egentlig litt om Ari Behn, bare at han aldri ville snakket om noen andre enn seg sjæl. Men en eller annen bitterhet er det lett å lese inn i det du skriver. Du burde muligens ta en prat med Kristian om hva du føler. For på et vis å rense luften eller noe sånt. Kristian seiler vel videre på sin suksess, og burde nyte den for alt den er verdt. Du vet hvordan det er med disse femten minuttene, og som hans psykiater synes jeg du burde være litt mer støttende. Håper også du ikke tar mine kommentarer ille opp!

    Mvh. Hans E. Thorsen

    Ps. Eventuelle skrivefeil og dårlige setninger i denne teksten skyldes sløvhet grunnet alkohol og tretthet og jeg beklager disse.

  11. Innlegg fra Robert Knappstad

    Ok, nå må alle sammen ta og roe seg ned to hakk. Jeg skjønner at selektiv hukommelse er en forutsetning for å like Kristian Skylstad eller for å i det hele tatt kunne akseptere ham som meningshaver, men det får være grenser. Er det virkelig så enkelt? Opp på bordet, ned med den skitne buksa fra billigracken på H&M (og boksershortsen med bremsespor) der blir de liggende som en filtkrans rundt toppen av de skittenhvite tennissokkene. Og så, når borgerskapet har fått lov å inspisere kjønnsorganene dine i fred en stund, kan du sparke av deg fillene, trekke på deg en nypresset dressbukse i sort bomull og en hvit skorte (skjorta er riktignok litt krøllete men den byttes hver dag, både bukse og skjorte er fra Zara, du er jo ikke lagd av penger heller, ikke enda i hvertfall) og gå i middagsselskap hos den øvre middelklassen, smile kleint mens den anemiske yngstedattera (hvorfor er det alltid yngstedattera som er anemisk?) spiller en sur versjon av ‘Til Elise’ på klarinett og innimellom møte de flyktige, forelskede blikkene eldstedattera sender deg over det dampende fatet med ‘coq au vin’ (rustikt og kontinentalt på en gang, ikke noe voldsomt og pretensiøst, men likevel sofistikert) mens en kledelig rødme vokser i omkrets over de høye kinnbeina hennes for hver gang det klare og uredde blikket ditt streifer hennes. Dere ser begge to ned i bordflata og smiler et ikke fullt så kleint smil for dere selv og tenker at det her, det kunne kanskje bli til noe – opposites attract, som man sier – hennes familieformue (ikke at den spiller noen rolle annet enn som symbolsk kapital) delikate skjønnhet og reaksjonære kjønnssyn (ja da, du er vant til selvhjulpne kvinner med bein i nesa, de florerer det av i kunstfeltet, men de er jo fucka i huet alle sammen, ikke noe å satse på liksom, kvinnekamp og alt det der; idealisme smaker ikke akkurat like godt som nybarbert sosietetsfitte når alt kommer til alt og prinsippene skyves til side, det er jo ikke som om du har tenkt at hun skal springe i løpestreng mellom kjøkkenet og soverommet heller, du liker jo uansett best å gjøre det i dusjen, stående. Og matlagning er en anakronisme, nå har man jo noe som heter takeaway sushi, mye av det her på Frogner…) spleisa med din selvsikre, gutteaktige sjarm og overveldende selvtillit; godt hjulpet av en intelligens og teft få i kunstfeltet (sågar som utenfor) kan matche – sammen blir det et uslåelig genpool (dette er det mammaen hennes som tenker. Uten å tenke det selvfølgelig, hun har ikke så mye innsikt i kvinnenaturen (altså sin egen) til tross for alle timene i terapi. Dette med den manglende selvinnsikten er det far i huset som tenker, eller rettere sagt: tenkte på et tidligere tidspunkt i sammenheng med noe helt annet, en ubetydelig krangel, noe huslig masekjerringmas som gikk inn i det ene øret og ut av det andre slik ord båret av stemmer man misliker sterkt ofte gjør. Nå sitter han og tenker på sekretæren sin og ereksjonen som sviktet tidligere på dagen da hun lå der over skrivebordet hans med stussen i været og hodet i en anstrengende vinkel som gjorde det mulig for henne å titte på ham med forventningsfulle øyne over den gjennomsiktig bh-stroppen som strammer over den kjøttfulle venstre skulderen. Han likte alltid best de her gjennomsiktige bh-stroppene fordi de liksom antydet at kanskje resten av bh’n var laget av samme materiale, en slags gjennomsiktig latex. Mmmm. Faens jævla prostata helvete sier han til seg selv og suger nok et glass rødvin til fire hundre kroner flaska i seg gjennom sammenbitte tenner i håp om at alkoholen skal legge seg som et mykt avledende slør mellom det plagsomme trykket i underlivet og bevisstheten hans, vel vitende om at den eskalerende alkoholismen hans bare gjør vondt verre). Var det noen som sa barn? En skjærende falsk tone fra den lille fløytisten vekker deg fra transen din. Det bleke jentebarnet tar det lange stålrøret, som fingrene og leppene har traktert varsomt i en tre – fire minutter lang evighet, fra munnen og neier prydelig. Klamme håndflater møter hverandre under overmåte bifallende ansikter, i en dvask og raskt overstått applaus. At du skal få barn? Nei, det var ingen som sa det. Dere bare tenkte det, alle sammen, bortsett fra yngstedattera, hun tenkte på Shrek. Du er inne i varmen nå Kristiangutt. Du slapp å reke rundt på gata som en annen Pushwagner og miste alle tenna dine og bli hjerneskada av heroin og speed før du fikk gjennombruddet ditt. Et par år med subversiv galleridrift, litt skrik og skrål i diskusjonstråder på nettet, en utstilling med søppel du hadde kjøpt på ebay og litt appropriert filmmateriale, en upublisert roman og vips så har du blitt hele kunstnorges lille kosegutt. Det er en ny tid indeed… Er det bare jeg som husker Skylstad som rabulerende undergrunnskunstner med et uttalt hat til det institusjonelle kunstlivet? En virvelvind hvor nitzscheansk menneskeforakt smeltet sammen med avantgardistens ahistoriske selvforståelse og tenåringspøbelens mobbestrategier? Med mindre denne forhistorien har gått i den kollektive glemmeboken (noe jeg finner usannsynlig, det får være grenser for velvilje) tror jeg aldri tidligere jeg har bivånet en lignende case av fullstendig strukturell blottstillelse. Mottagerapparatet i kunstfeltet (kritikere, kuratorer, gallerier etc) gir oss i sin behandling av Skylstad et nærmest prototypisk eksempel på hvordan man konstruerer en kunstnermytologi og selger den. Kristians karriere er som en revy av den moderne kunstens assimilering på fast forward – reklamfotograf blir rebelsk gallerist blir kurator blir konseptuell billedkunstner blir kritikeryndling blir sentimental poet og publikumsfavoritt og alt dette mens han fortsatt går på kunstakademiet. Men merk dere: når Skylstad taes inn i det gode selskap til stående ovasjoner er det ensbetydende med at sinnsykdom som vedheng er noe man som billedkunstner bør etterstrebe. Selvfølgelig klarer ikke enkeltindivider å kjempe i mot de sosiale og biologiske programmene som senker sitt jerngrep over dem i slike situasjoner (og her er det vel heller ingen som ønsker å kjempe i mot? det er jo en ideell kontrakt for alle parter, en jevnbyrdig utveksling av kapitaler). Så du, Kristian, går til sengs med eldstedatteren på en fest allerede den påfølgende helgen. (Du tok henne med på en åpning på uks, for å la henne se deg i ditt naturlige miljø, lurt. Utstillingen var så som så, men du tøyt øra hennes fulle av høyttravende kunstsnakk innimellom utdelingen av handshakes og gangsterhugs til kolleger med street kred, vis nærvær blir nøkkelen som åpner en pandoras eske av underholdende anekdoter fra årene du har virket som primus motor i undergrunnen. Jenter liker når du demonstrerer verdi og lederegenskaper. Det var bare å øse på, og det funker, stemningen er høy, du er kongen, du vet det. Hun bommer en sigarett. Hun rykker litt til når eksessivt rusbruk spiller en fremtredende rolle i historiene deres, men samtidig vet hun godt at det bare er en fashion accessoir (eller, hun aner det, skjønner det uten egentlig å skjønne det, ungdommelig intuisjon) hun har lest Vice, hun drar med jevne mellomrom en bump cokka opp i nesa si selv óg, men det vet ikke du og det var uansett kanskje like greit å styre klar av den nachen, bli kjent først liksom. Når noen har brukt månedslønnen sin på blow kan disse nattlige seansene i Fossveien fort eskalere til et mongososialt samkvem der det ikke er så lurt å ta med 22 år gamle vestkantjenter på første daten. Du vet hvordan du blir når nesa di er full av pulver…) Du behandler henne varsomt, varsommere enn du pleier å behandle jenter du ligger med i fylla, ikke at du pleier å være så voldsom, ikke at du er så avsindig full heller, du er fokusert, du veit hva du driver med. Grunnen til at du behandler henne varsomt er du ikke hundre prosent klar over selv, bare en vag fornemmelse av at du ikke må skremme henne vekk. Du er redd for å ødelegge. For første gang er du redd for å ødelegge det du har. Du er redd for å miste henne. Så du ser henne inn i øynene og biter henne løst i overleppa i det den mellomstore pikken din (var det en skuffelse du så fare over ansiktet hennes i det hun tok grep om skaftet ditt? Nei, den er stor nok, du har bare noia, du projiserer, slapp av…) glir inn i den våte lille åpningen hennes. Og etter fem minutter med kyssing, hvisking og forsiktige små støt er samleiet fullbyrdet. Åtte år og to barn seinere mister du henne likevel. Bohemdrita. Utro. Gjenntatte ganger (med flere hun kjenner, inkludert lillesøstra, den tøsen). Naturen fanger. Du får trøste deg med at selv om du sparkes hodestups tilbake i slummen, vil de søte små diktene dine henge over spisebordene på Oslo beste vest lenge etter at du har tatt selvmord. Jeg tror jammen jeg skal kjøpe et av de bildene selv. Hører de går unna som varmt hvetebrød, så kanskje jeg bør kjappe meg litt. Gidder du å holde av et til meg? Et med litt brodd, det med bilde av han fyren fra Abu Ghraib, han som står i Kristuspositur oppå det batteriet med en sekk over hodet mens han får strøm. Bare som et minne om gamle dager. Nå som de har fått ny president der borte og greier, en president som er mot tortur. Faen, så du ‘the inauguration of Obama’? De burde lett ha byttet ut den tjukke negerdama som leste dikt etter talen. Du skulle stått der. Lest et av diktene dine. Du kan i det minste trøste deg med at du fortsatt er for edgy til det. Takk.

    Sees på sjeselongen skylsemann;-)

    mvh
    Dr Robert Knappstad

  12. Innlegg fra peder askeladd

    skuespillere er bedre på scenen, emo feel i virkeligheten, uansett om jeg er misfornøyd som mann i norge eller ikke. det trengs åpenbart en hippiebølge.
    en real lang og god en.
    det er mer givende å observere patetiske menn på en klam pub enn en flakkende skjerm, smakssak!
    uansett lagret utstillingen seg som en god klump ambivalens i magen, noe jeg ikke ble klar over før jeg så en boler i boblejakke like etterpå. fascinert av hvor “mørkt” og snevert det kan bli hvis man leter lenge nok etter sin rolle som en patetisk mann i et dypt ironisert samfunn.

    BLACK HUMOUR!

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!