Alex Israel

Alex Israel

Astrup Fearnley Museet, Oslo
9. juni - 11. september 2016
Kritikk 23.06.16

Begjæret etter begjæret

Alex Israel intervjuer Melanie Griffith under MOCAs live versjon of As It LAys, 2012.

Alex Israel intervjuer Melanie Griffith under MOCAs live versjon of As It LAys, 2012.

Los Angeles-baserte Alex Israel, aktuell med en selvtitulert utstilling på Astrup Fearnley-museet, er den kvintessensielle Astrup Fearnley-kunstner anno 2016, solid plassert i en narrativ, postkonseptuell variant av amerikansk appropriasjonskunst. Men han gjør også det han kan for å irritere den profesjonelle betrakter; han strør uforpliktende om seg med kunsthistoriske referanser, menger seg med kjendiser, får verkene sine produsert på et verksted for filmkulisser og lager lettsolgte verksserier og objekter for å finansiere andre, mer usalgbare, prosjekter. På toppen av det hele designer han solbriller. Han er kanskje også blant 10-tallets så langt mest interessante kulturkommentatorer overhodet.

Det første som møter publikum i Alex Israel på Astrup Fearnley er en brygge som strekker seg gjennom hele det lange rommet i den nedre museumsfløyens første etasje. Bryggen er en replika av Paradise Cove Pier i Santa Monica, kjent fra flere tv-serier og musikkvideoer. Treverket er hentet fra en gammel låve på Hurumlandet og er akkurat passe slitt til at det ser ut som om den faktiske bryggen var flyttet til Oslo. Bare lukten av saltvann mangler. Langs hele høyre side av bryggen finner man et langt veggmaleri som viser en typisk solnedgang i California. Maleriet er, som samtlige av Israels utstillingsverk, produsert av settdesignere fra Universal Studios i Hollywood.

Alex Israel, Self-Portrait (Surf Shop), 2016. Akryl og Bondo på glassfiber. Foto: Astrup Fearnley Museet.

Alex Israel, Self-Portrait (Surf Shop), 2016. Akryl og Bondo på glassfiber. Foto: Astrup Fearnley Museet.

Videre i utstillingen finner vi også annet filmhistorisk parafernalia – for eksempel en støpeform for Oscarstatuetten samt en replika av falkstatuen fra The Maltese Falcon (1941), et sagnomsust og hyppig forfalsket samlerobjekt som en hel rekke Hollywood-skuespillere angivelig eier originalen av. Disse opptrer som relikvier i en scenografi bestående av like deler California-ikonologi og dyr samtidskunst. I en ny serie malerier har kunstneren samarbeidet med forfatteren Bret Easton Ellis, som har levert fra seg setninger i karikert film noir-sjargong: «As I downed my fourth tequila the sun fused with the horizon and rendered everything the same blazing shade of pink.» Dette er åpenbart ikke stor litteratur, men den sorte silhuetten av en palme mot knallrosa bakgrunn er åpenbart heller ikke «stor» billedkunst. Det Israel og Easton Ellis har felles er evnen til konsentrerte fremstillinger av en bestemt dobbelthet: «Los Angeles som verdens fremste begjærsfabrikk» (fra intervju med Alex Israel i W Magazine) på den ene siden, og en ekstrem livstretthet på den andre.

På enkelte måter minner Israels affirmative posisjon vis-à-vis kommersiell kultur om den DIS, kuratorgruppen for årets Berlinbiennale, inntar. Men der DIS kanskje kunne beskrives som en slags poserende «poptimister», virker Israel på én og samme tid både mer genuint bejaende og mer kritisk. Denne dimensjonen kommer tydeligst frem i «verksserien» Israel er mest kjent for, det nettbaserte anti-talkshowet As it LAys (2012-). Å se disse videosnuttene da de begynte å dukke opp i 2012 var en både forvirrende og frydefull opplevelse. Samtlige av de 33 intervjuene vises i utstillingen på storskjerm, i et mørkt rom med komfortable sofaer. Selv om det bare er gått fire år siden serien debuterte, er dette en evighet målt i internett-år. I mellomtiden har det skjedd en eksplosjonsartet tilvekst av kjendiser med egne Youtube-kanaler, intervju-podcaster og andre formater som på ulike måter gjør «kjendiser» mer tilgjengelig for deres fans og publikum.

Alex Israel, Desperado, 2015. Akryl på bronse. Foto: Joshua White.

Alex Israel, Desperado, 2015. Akryl på bronse. Foto: Joshua White.

As it LAys skiller seg likevel fra normen for utspørringen av kjendislivet; Israel opptrer alltid ikledd solbriller, og helt uten den type empatisk tilstedeværelse som kjennetegner sjangerens mest kjente utøvere, som Jay Leno, Jimmy Kimmel og, til dels, David Letterman. Mekanisk og mimikkløst stiller Israel intervjuobjektene sine en serie upersonlige spørsmål («Do you have a tattoo?», «Do you carry any photos in your wallet?», «If you were to create the perfect salad, what would be the key ingredients?»).  Han kommenterer aldri svarene deres og stiller aldri oppfølgingsspørsmål. Israel forstyrrer talkshowintervjuets intimiserende form ved å demonstrere en total mangel på egentlig interesse for gjesten sin.  Mange av intervjuene er, til tross for disse overfladiske spørsmålene, av en slik karakter at man som betrakter opplever å komme tettere på intervjuobjektet, om ikke annet så fordi reaksjonene på spørsmålene fremstår genuine, ikke minst som et resultat av den nervøsiteten som oppstår i møte med situasjonens absurditet.

Alex Israel, Untitled (Flat with Niche), 2014. Stukk og keramiske fliser på aluminiumsramme. Foto: Josh White.

Alex Israel, Untitled (Flat with Niche), 2014. Stukk og keramiske fliser på aluminiumsramme. Foto: Josh White.

Talkshowintervjuet er i USA en sjanger som først og fremst handler om å selge aktuelle kulturprodukter, plateutgivelser, filmer, tv-serier. Deltagelsen på disse showene er i all hovedsak en scriptet og nøye regissert opptreden. Forestillingen om at man «blir kjent med» en skuespiller eller artist via slike intervjuer er åpenbart en fiksjon. Utover de selvfølgelige representantene for amerikansk Popkunst, Andy Warhol og Jeff Koons, er en av Israels mest åpenbare åndsfeller fra kunstfeltet italienske Francesco Vezzoli. Selv om sluttproduktene er radikalt forskjellige, bruker også Vezzoli etablerte Hollywood-skuespillere og andre høyt profilerte personer som et karismatisk materiale, og flørter dermed med strategier hjemhørende i populærkulturen. Israel mikser også pop og kunst, men ikke for å kommentere massekulturen, eller gjennom å gjøre seg selv til en art prop, som eksempelvis Marina Abramović når hun stiller opp i en musikkvideo av den «kunstinteresserte» rapperen Jay-Z. Snarere signaliserer Israels output en manglende vilje til å differensiere mellom rollen som kunstner og underholder.

As It LAys finner seg godt til rette i popkulturelt selskap: TV-serier som Ali G, Curb Your Enthusiasm, Larry Sanders Show, The Hills, The Trip og UnREAL stiller alle spørsmål ved konstruksjon og iscenesettelse av identitet. As It LAys er imidlertid ikke satire. Enkelte opplever Israels bruk av intervjuobjektene sine som kynisk, men det er kanskje heller slik at Israel tillater et kulturelt betinget ubehag å spille seg ut innenfor intervjuets rammer. I så måte lever serien opp til tittelens referanse til Joan Didions roman Play It as It Lays. Boken ble publisert i 1970 og er et av den amerikanske litteraturhistoriens mest betydningsfulle portretter av etterkrigstidens Los Angeles. Didion var blant de første som beskrev den moderne amerikaners møte med det senkapitalistiske samfunnets konsumkultur, som da var i ferd med å etablere seg som den dominerende verdensorden.

Er det slik at en Alex Israel-plakat er vår tids Cezanne-plakat for hjemmet? Selvsagt ikke med det sagt at Israel er vår tids Cezanne, men det er likevel noe interessant ved hvilken mottagelse disse arbeidene får, hvordan de distribueres og ikke minst hvordan kunstnerskapets er uløselig vevet sammen med sin masseappell. Kanskje er det faktisk, som Israel selv har vært inne på, slik at dette i stor grad dreier seg om kunst for ungdom. I hvert fall pendler Israels kunstnerskap ubesværet mellom kunst som underholdning og popkultur som kritisk praksis. Å kritisere Alex Israel for «overfladiskhet» bommer derfor på mål, omtrent som å kritisere James Joyce for ugjennomtrengelig syntaks.

Alex Israel & Bret Easton Ellis, Fourth Tequila, 2016. Akryl og UV-blekk på lerret. Gjengitt med tillatelse fra Gagosian Gallery. Foto: Josh White.

Alex Israel & Bret Easton Ellis, Fourth Tequila, 2016. Akryl og UV-blekk på lerret. Gjengitt med tillatelse fra Gagosian Gallery. Foto: Josh White.

  1. Innlegg fra Brit Angel Fuglevik

    Hei! Jeg reagerer på bruken av ordet “åpenbart” i denne kronikken. Kan telle at kronikøren har benyttet ordet hele fire ganger. Kanskje er det sånn at mange av mekanismene rundt kunst og utstilling av kunst er åpenbart for de innforståtte, men for oss som liker å undres uten å trekke definitive konklusjoner, så savner jeg et svar på Hvorfor dette er åpenbart Erlend Hammer? Men igjen; en sak som er åpenbar trenger jo ingen utlegning…

    …«As I downed my fourth tequila the sun fused with the horizon and rendered everything the same blazing shade of pink.» Dette er åpenbart ikke stor litteratur”… Synes det var en fin setning jeg.

    …men den sorte silhuetten av en palme mot knallrosa bakgrunn er åpenbart heller ikke «stor» billedkunst… Hvorfor er ikke dette stor billedkunst? Er det stort Maleri kronikøren egentlig mener?

    …Forestillingen om at man «blir kjent med» en skuespiller eller artist via slike intervjuer er åpenbart en fiksjon… Hvorfor er dette åpenbart fiksjon? Uten å lyde platt så føler jeg flere ganger jeg har blitt litt kjent med intervjuobjekter etter å ha sett for eksempel Skavlan?

    Vær overbærende med meg Erlend Hammer, da jeg liker å være undrende:)
    Mvh. Brit Angel Fuglevik

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!