Ane Mette Hol

OSL Contemporary, Oslo
17. oktober - 15. november 2014
Kritikk 29.10.14

Bastarder, kameleoner

Ane Mette Hol, Untitled (Measurement Drawing) #3, 2014. Foto: OSL Contemporary.

Ane Mette Hol, Untitled (Measurement Drawing) #3, 2014. Foto: OSL Contemporary.

Til forskjell fra andre tegnere som bestreber seg på en like nitid naturalisme, ligner ikke tegningene til Ane Mette Hol på fotografier. Egentlig er det òg upresist å kalle dem tegninger. Altså, hun tegner, men hun lager ikke tegninger i streng forstand. Hols illusjoner folder seg rundt hele objektet, de oppheves ikke av arkkanten – de er med andre ord tredimensjonale. I utstillingen hennes på OSL Contemporary er to av arbeidene endog plassert på sokler: Untitled (Measurement Drawing) #3, som forestiller et sammenkveilet målebånd, og Untitled (After Charles Wood’s How to Draw Figures in Action), en xerox-kopi av innholdsfortegnelsen til en bok med enkelte av kapitlene understreket. Kanskje det er sammensmeltningen av tegning og forsøket på en illusjonisme som overskrider bilderammen som gjør at Hol ved flere anledninger har laget replikker av xerox-kopier. Det første arbeidet jeg så av Hol var en slik simulert xerox – (After Sherrie Levine’s Art History) Lights On på Astrup Fearnley i 2008. Den tegnede xeroxen fremstår altså som noe av et emblem for Hols uflashy pop-art-logikk, selv om arbeidsbesparende triks – som arkets økonomiske dobbeltrolle – ikke akkurat er gjennomgående.

Ane Mette Hol, Untitled (After Charles Wood´s How to Draw Figures in Action), 2014. Foto: OSL Contemporary.

Ane Mette Hol, Untitled (After Charles Wood´s How to Draw Figures in Action), 2014. Foto: OSL Contemporary.

Spørsmålet en uforberedt betrakter stiller seg, er ikke hvorvidt det dreier seg om et foto eller en tegning, men om vi står overfor selve objektet. Små brist i illusjonen forekommer selvfølgelig, teknisk ufullkommenhet enkelte steder. I tillegg bidrar sokler og glassmontre til å minne oss om at vi ser på kunst. Nettopp (kunst-)objektets henvendelse er kanskje også hva Hol tematiserer. Motivene fungerer godt som spredte metaforer for det naturlike bildets oppgaver: å henvise, men også å bedra.

Noen hvitmalte bord i L-formasjon dominerer. Oppå ligger ni silkeark i pastellnyanser, opp til syv, i høyden. Skrukker, revner, folder og illuderte limbånd gir skinn av at arkene har vært brukt til innpakning. Visstnok viser silkepapirene til emballasje som kunstneren har spart på. Hva som har vært pakket i dem forblir usagt; samtlige benevnes ganske enkelt Untitled (Drawing for two objects/-four objects/-different objects/etc.) Anonymiseringen av innholdet er betegnende. Det handler om hentydningen mer enn hva det hentydes til, komisk poengtert i 4 Color Drawing; et lite skilt med en kort linjal og et primærfargekart påskrevet: «ØKOKRIM» og «Object ID». Som for å vise hvor dårlig i stand til å gripe egenskaper dette grove skjemaet er, har Hol plassert det oppå et av bildene til Leonard Rickhard, ute på galleriets lagerrom. Kontrasten mellom det detaljrike maleriet og det dumme skiltet er påfallende. Hols metode dreier seg prinsipielt om å bestemme og måle egenskaper ved objektet for å kunne gjenskape det, dog jobber hun i litt høyere oppløsning.

Ane Mette Hol, Untitled (Drawing for 500 objects), 2014. Foto: OSL Contemporary.

Ane Mette Hol, Untitled (Drawing for 500 objects), 2014. Foto: OSL Contemporary.

Rett ved emballasjepapiret på bordet ligger en bunke ubrukte ark av samme type, pakket inn i gråpapir – Untitled (Drawing for 500 Objects). Mens silkepapiret her er ekte – altså ikke tegnet – er fargen på omslagspapiret skapt ved hjelp av pastellkritt, kull og fargeblyant. Objektet er en slags halv-readymade som fungerer som et avslørende supplement til de mystiske innpakningspapirene på bordet. Ambivalensen her er betegnende for utstillingen som helhet. Hols «tegninger» bestreber seg på å komme så nær forelegget som mulig, på å bedra. Men også på å avsløre bedraget, eller – siden avsløringen allerede skjer i utstillingens paratekster – utfordre det didaktiske forholdet mellom avbildning og avbildet gjennom hybridisering.

I For a Length of Time #2 har hun for eksempel filtret tegningen sin inn i filmmediet. Et målebånd er streket opp direkte på en 152cm lang filmrull, og projisert på veggen. Filmtegningen er en beskåret versjon av målebåndet i Untitled (Measurement Drawing) #3. Selv om film er et massemedium (en funksjon Hol riktignok har underminert gjennom å tegne direkte på råfilmen), og dermed prinsipielt forskjellig fra Hols unikater, deler de to mediene absorpsjonen – arresteringen av oppmerksomhet – som premiss. I Hols tilfelle er det ikke snakk om noen suspension of disbelief, snarere en reversering: hennes prosaiske fiksjoner er først interessante når vi vet at de er etterligninger. Gjennom å sy filmmediet inn i utstillingen understreker Hol kontrakten med betrakteren (avspillingen startes talende nok av en bevegelsessensor, den vises kun når det er noen der). Forsøket på illusjonsskaping impliserer et granskende blikk – det er en sport som utøves foran en faktisk seer. Lent inn i et hjørne til høyre for filmprojeksjonen står en lysrøreske – Untitled (Artificial Light #4). Antydes rommets belysning som en prosjektorlampe, galleriet som en fremviser?

Ane Mette Hol, Untitled (Drawing for two objects/-four objects/-different objects/etc.). Foto: OSL Contemporary.

Ane Mette Hol, Untitled (Drawing for two objects/-four objects/-different objects/etc.). Foto: OSL Contemporary.

Når bildeflatens to dimensjoner erstattes med rommets tre som hos Hol, er ikke lenger valget av tegneredskap diktert av subjektive preferanser. Mimesisoppgaven er blitt total; redskap og materialer vurderes nå først og fremst ut fra effektivitet, og kunsten blir analog til andre, målrettede og anonyme produksjonsteknikker. Presisjonen i Hols simuleringer strekker seg som sagt mot perfeksjonen, mot håndens komplette anonymitet. Det er likevel vissheten om investeringen av et ekstremt presist, møysommelig arbeid som sørger for å lade verkene med verdi: Hol lykkes i å forsvinne bare for deretter å bli synlig på bakgrunn av forsvinningens suksess. Av økonomiske hensyn må kunstnerhånden tvinges frem i lyset. Men kunstsystemets auraspekulasjon er på kollisjonskurs med arbeidets usynlighetssøkende ethos. Hols henvendelse er slik splittet mellom forsvinning og en brifing med forsvinningens kunstferdighet. Tørt er det, både i bokstavelig (Hol bruker gjerne tørt tegnemateriell som kull, blyant og pastellkritt) og overført betydning – jeg tenker på motiver som målebånd, innholdsfortegnelse, fargekart osv. Den litt uinspirerte metaforikken bør man imidlertid tilgi. Ved inngangen til en digital æra er ikke det gjentatte autentisitetstemaet som hefter ved disse arbeidene, helt uaktuelt heller. Og Hol-objektenes kameleonegenskaper er det uansett vanskelig å ikke måpe over.

Ane Mette Hol, installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: OSL Contemporary.

Ane Mette Hol, installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: OSL Contemporary.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!