«AAAaaaa….AAaaaaaAA». Med jevne mellomrom bryter en lys stemme ut i et prøvende utrop i overlyssalene på Kunstnernes Hus. Det lyder mer som om hun tester stemmebåndet enn artikulerer noe som ligner en sang eller en beskjed. Lydinstallasjonen er en del av Therese Frisks avgangsverk, og er i sin forsiktige, ikke-språklige kommunikasjon ganske representativ for en del av arbeidene i årets masterutstilling fra Kunstakademiet i Oslo. Selv de mer formale og arkitektoniske installasjonene gir inntrykk av at noe er fjernet eller holdes tilbake, som i Ronak Moshtaghis digre, gjennomhullede tekstilskjerm Gaps in my reading. Ane Kvåles The work worked er en gruppe korktavler som er festet på stående trerammer med ornamenterte føtter. Har man korktavlens vanlige funksjon – som underlag for beskjeder i oppgangen i en boligblokk, for eksempel – i mente, antar Kvåles tomme tavler noe av den avventende karakteren til et ugrunnet, oppspent lerret, eller et blankt ark.
Nå er det ikke slik at avgangsutstillingen er taus, tvert imot. Men mange av verkene tenderer mot et poetisk og mystisk, fremfor et formidlende språk. Dersom utstillingen har et credo, finner man det kanskje i Miriam Myrstads poetikk i Preliminary statements, skrevet med tusj på store, opphengte ark: «I’m not here to make you listen. When has poetry ever been the salvation from anything?»
Man skal ikke dermed forstå dette som uttrykk for vrangvilje og obskurantisme, tror jeg, selv om det kanskje ligger et snev av motstand mot forestillingen om den formidlingsivrige entreprenørkunstneren her. Årets masterstudenter synes heller å være preget av det radikalt materialistiske verdensbildet som har dominert visse deler av filosofien de siste årene, og med det erkjennelsen av å befinne seg i en pluralistisk infosfære der én form for informasjonsutveksling ikke har noen forrang over andre, om den nå pågår mellom menneskelige, eller andre biologiske eller teknologiske entiteter. I det perspektivet fremstår ikke Frisks tekstverk As Silent as Possible, med linjer som «…fffffffDfDefuffueeee…», som nonsens, men kanskje heller som et forsøk på oversettelse eller transkribering (en maskins dur, eller sus i øregangene?).
I Janne Maria Lysens installasjon A Farmer and a Clown, ligger en tekstutskrift side om side med tørkede blomster og fruktsteiner, alt omhyggelig dandert på halvt oppkuttede møbler. Fruktsteinene og møbelfragmentene antyder stadier i et kretsløp mellom frø og trær, og i tekstens parabel-aktige dialog fortelles det at også tanker er en slags organismer som gjennomgår sykluser: «Thoughts are like insects in nature. They break down and build up their surroundings, inside out and outside in. Mostly for their own sake.» Ikke bare ordene, men også tankene er fremmede og autonome, utenfor vertskroppens kontroll.
Lysens er en av flere større installasjoner i årets utstilling, en kategori som også inkluderer Siri Wohrms pulter og hyllesystem stappfulle av materiell som kan knyttes til gips i alle avskygninger og stadier, Andreas Olavssønn Rongens intrikate økosystem, og Agnieszska Golaszewskas selvlysende, tekno-esoteriske Cosmic Jam and the Places of Power. Ericka Stöckels The internal ass gang er en gruppe skulpturer som er spredt ut over en større del av salen, og som bringer de voluptuøse, runde kropps-assosierende formene fra 1970-tallets feministiske kunst videre til bioteknologiens alder. Utseendet til Stöckels skulpturer hinter til bryster og pløsete, valkete mager. De er imidlertid ikke lenger kropps-deler, men har blitt som selvstendige organismer. Noe lignende foregår i Pete Flemings Paths, conduits, tentacles, digits, connections, grasping, reaching, pointing, men her er det en telecom-kabel som har blitt en uavhengig kropp, løsrevet fra systemet det inngår i. Flemings kabel snor seg over gulvet som en halvt oppreist orm, og har en bunt med avklippede kobbertråder stikkende ut av den ene enden og en lysende glass-sylinder i den andre. Med sitt lysende øye ligner dette vesenet selvlysende dypvannsfisker som holder til på havbunnen blant de undersjøiske kablene som kobler de transkontinentale, digitale nettverkene sammen; det er som om kabelen selv har mutert til en marin skapning.
Med disse eksemplene på verk som vender seg fra et ordnet skille mellom menneske og ikke-menneske, og mellom natur og teknologi, mot en ukontrollerbar mølje av virksom materie, er det ikke et altfor søkt tankeeksperiment å forestille seg avgangsutstillingen som en kuratert gruppeutstilling med variasjoner over «det fremmede» som tema (den kunne for eksempel ha lånt tittelen fra den kommende Momentum-biennalen, Alienation). En av underavdelingene i denne utstillingen kunne ha emneknaggen «det monstrøse». Her ville vi i tillegg til Flemings tekno-tentakel, ha funnet Lina Norells malerier. Med titler som Cocoon og Walker gir de ellers uidentifiserbare formene i maleriene til Norell assosiasjoner til skapninger fra den uhyrlige enden av science fiction-sjangeren, og den blanke, viskose hinnen på oljemalingen blir selv en slags kokong for et fremmed vesen som venter på å utklekkes.
Det monstrøse gis i utgangspunktet et positivt fortegn i Lykorgos Porfyris’ video- og maleri-installasjon Cthulian Prophesies. Her misjonerer han for en kosmologi som bygger på den feministiske vitenskapsteoretikeren Donna Haraways idé om chthulucene, en multi-arts-tidsalder der menneske og ikke-menneske er knyttet sammen, i stedet for den mer dommedagsbetonede menneskeskapte tidsalderen antropocen. Porfyros’ tolkning er en slags generøs queer-teori som omfatter alle vesener, men det blir imidlertid fort tydelig at vi er dypt inne i konspirasjonsteorienes univers. Med den nyfrelstes overbevisning beskriver Porfyros kampen mellom den «anti-chtuliske» bevegelsen med sitt normative menneskesyn, og cthulukultens profeter, som alle er hentet fra populærkulturen, og teller navn som tegnefilm-figuren Sponge-Bob, Nicki Minaj og Lady Gaga.
At Porfyros, som egentlig synes velvillig innstilt overfor teorien han forkynner, likevel fremstiller den som en vrangforestilling, bærer kanskje bud om at konspirasjonsteorien er vår tids narrative form. Også Martin Whites «lecture performance» Are We Not Drawn Onward, We FeW, drawn OnwarD to NeW erA, bærer konspirasjonsteoriens kjennetegn. Forelesningen omhandler psykiateren C. W. Sem-Jacobsens eksperimenter med implanterte elektroder i hjernene på psykiatriske pasienter på Gaustad sykehus i etterkrigsårene, og hans mulige tilknytning til CIAs «mind control»-programmer. Under forelesningen viser White frem klassifisert arkivmateriale fra Teknisk Museum, og bryter med det taushetsklausulen han har underskrevet. Han impliserer dermed både seg selv og publikum i konspirasjonen; man forventer at de hemmelige tjenestene skal banke på døren hvert øyeblikk.
Samlet er masterutstillingen kanskje ikke fullt så ominøs som disse verkene kan gi inntrykk av, men man får likevel inntrykk av å ha blitt tilbudt en serie instruksjoner, profetier, forelesninger, modeller, og prototyper for en kommende, dyster fremtid. Dette understrekes ikke minst av Morten Jensen Vågens videoinstallasjon, som også fungerer som instruksjon, og som er bygget opp av skrotmateriale. Videoene og tegningene på finerplatene er bruksanvisninger for verktøy og kamuflasjedrakter laget av søppel, og henvender seg åpenbart til preppere, de som forbereder seg på katastrofen. Installasjonens tittel er skuldertrekkende fatalistisk: So it Goes.
