Matias Faldbakken

Standard (Oslo), Oslo
29. august - 27. september 2014
Kritikk 08.09.14

Antifuturisten

Matias Faldbakken, Gas Sculpture, 2014. Foto: Vegard Kleven.

Matias Faldbakken, Gas Sculpture, 2014. Foto: Vegard Kleven.

Matias Faldbakken blir stadig bedt om å utdype forholdet mellom sitt litterære og billedkunstneriske prosjekt. Han svarer gjerne med å antyde en negativ korrelasjon: tekstene er skravlete, mens i kunsten etterstreber han å være stum og objekt- og materialorientert. Heller enn noen kryssfertilisering vil han holde disse praksisene adskilt, dyrke deres forskjeller. Intensjonen om tette skott til tross, har kunstens og litteraturens strategier stadig krysset hverandre hos Faldbakken – narrativiseringen av objektet kan til og med sies å være emblematisk for kunstnerskapet. Selv om verkene nok er blitt tyngre og mer formale enn før – mer lik skulpturer – er det først og fremst i forhold til Faldbakkens tidligere produksjon at det er meningsfullt å snakke om et fokus på materiale og form. Et mulig symptom på tilhardningen er at pressemeldingen til hans nyåpnede utstilling på Standard (Oslo) ser ut til å være skrevet av galleristen, og ikke tradisjonen tro turnert av Faldbakken selv. Ingen oneliner à la kuppet: «Standard (Oslo) has no choice but to present a new sculpture by Matias Faldbakken» (THE HHILLS, 2010), altså.

Matias Faldbakken, Untitled (Burlap & Plastic), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Matias Faldbakken, Untitled (Burlap & Plastic), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Repertoaret er etterhvert velkjent. Med unntak av Untitled (Canvas #80/#82), lerreter pålimt avisremser, faller verkene inn i to kategorier: Den ene er serier av emballasje og beholdere. I Four Flat Boxes og Untitled (Burlap & Plastic) har Faldbakken rammet inn pappesker og strie- og plastsekker. Fuel Sculpture er et arrangement av bensinkanner og annet tomgods brukt som støpeformer, spredt utover gulvet. Gas Sculpture, en sirlig rekke av 11 rustne gassflasker, flere av dem med deler av flaskekroppen saget ut, står også på gulvet, som en materiell invertering av konseptkunstneren Robert Barrys gassutslipp – Inert Gas (1969). Emballasjens standardiserte størrelser uniformerer og skjuler objektet. I Untitled (Burlap & Plastic) har kunstneren sporet konturene av noen rektangler med hvit strek utenpå plasten. Omrissene glir vektløst opp mot venstre hjørne og ut over kanten på bildeflaten, som om underlaget er for glatt til å fastholde selv dette spinkle proxy-motivet. Emballasje brukes under transport og lagring, og pekere til kunstsystemets logistikk, og i forlengelsen kunsten som «drivstoff» i en global vareflyt, går igjen hos flere av kunstnerne på Standard (som Chadwick Rantanen, Michaela Meise). Samtidskunstens objekter befinner seg like gjerne i transitt eller på lager som på utstilling – et objekt for verdispekulasjon heller enn kontemplasjon.

Matias Faldbakken, Untitled (Wall Drag), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Matias Faldbakken, Untitled (Wall Drag), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Den andre kategorien av verk består av enkeltstående skulpturer av bildeler eller en hel bil. Untitled (Wall Drag) er en kladd av sammensveisede eksospotter slept hardt bortover veggen der den har etterlatt seg lange linjer, hakk og flenger. Eksospotten utgyter rester av en forbrenningsprosess; multipliseringen av munninger, åpninger som slipper avgassen ut, knytter an til forurensing og dermed til vårt åndedrett. Tittelordet «trekk» («drag») kan, i tillegg til å trekke noe langs en vegg, bety å ta et trekk av en sigarett. Å inhalere eksos er en vanlig måte å begå selvmord på (i hvert fall i amerikansk film), en kortslutning av den produktive symbiosen mellom menneske og kjøretøy. Bilen var et yndet motiv hos futuristene, men da med positivt fortegn. Der futuristenes teknologioptimisme innevarslet starten på den moderne kapitalistiske æraen, er Faldbakkens fordreide bildeler mer pessimistiske i tonen. Eksosrørene det futuristiske manifestet hyllet som «ormer med eksplosiv åndedrett» er filtret sammen til et monster – et konsumuhyre, dødt sådan. Tittelen har òg en semantisk tvetydighet som gjør det mulig å tolke veggen som det som trekkes ned; utstillingsarkitekturen internaliseres, samtidig med at den forsøkes destruert. Hærverk vridd til en institusjonelt bekreftende gest går igjen hos Faldbakken. Kritiske, eller bare negative, posisjoner fremstilles som «selvmyrdende».

Matias Faldbakken, installasjonsfoto fra Standard (Oslo), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Matias Faldbakken, installasjonsfoto fra Standard (Oslo), 2014. Foto: Vegard Kleven.

I Untitled (Wheel) har en bil fått påmontert en massiv arm av stålrør som holder oppe en plate stor nok til et kamera. Oppsettet minner om en kamerarigg til filming av biljaktscener – som med sin fetisjering av fart og handling kan sees som en slags Hollywood-dramaturgiens futurisme. Kamerariggen inngår i underholdningsindustriens infrastruktur på samme måte som emballasjene og forbrenningsmotoren medvirker i den globale økonomiens. Faldbakken har forøvrig ofte referert Hollywood-filmens spektakulære strategier, og i tråd med dennes kommunikative ethos er Untitled (Wheel) og Untitled (Wall Drag) fyndige, narrativt fortettede utsagn. Rekkene og arrangementene av emballasjer snakker på sin side et mer indirekte språk der fokuset ligger på komposisjon. Rammer av ulik høyde henger inntil hverandre med nedre kant i flukt, som bokstavrekker. Gasstankene i Gas Sculpture er òg av ulik høyde, oppstilt med varierende avstand langs en mer eller mindre rett linje, mens Fuel Sculptures kanner, kar og sementstøp er ordnet i små grupper, som en slags romliggjøring av poesiskjemaet vi kjenner fra Faldbakkens Google Search-arbeider, hvor informasjon fra browserens søkelogg er midtstilt og inndelt i vers.

I utstillingen pågår en forhandling mellom blockbusterens suggererende bilder og en opak formalisme, en pendling mellom underholdning og estetisme. Faldbakken ikke bare referer populærkultur, men har tidvis også produsert den – selv om kultiveringen av det mer kunsttypiske har fått forrang i senere år. Men, dersom målet virkelig er en negasjon av kommunikasjonsakten som sådan, en «clamming up» som det heter i presseskrivet, kunne Faldbakken iverksatt en langt mer nådeløs reduksjon. Materialene han benytter er hverken spesielt tause eller vilkårlige, de virker snarere å by på et overbud av intendert – om enn fortiet – mening. Dersom man kjøper Faldbakkens forslag om at litteratur er full – i betydningen full av innhold og full som i ikke-edruelig (skravlete) – mens kunstobjektet graviterer mot noe sobert og konkret, er det fortsatt en markant rest av «litteratur» i installasjonene vi møter på Standard, selv om de selges inn som en slags selvrefererende prosessmeditasjoner. Simpel, en av karakterene i kunstnerens debutroman Cocka Hola Company (2001), beklaget seg over hvor kort tid det tar før den nye mobilen hans begynner å føles «traktoraktig» – altså tung og klumpete – og trygler om å byttes ut. Kanskje er det også noe tiltagende traktoraktig over pseudo-formalismen i Faldbakkens senere produksjon.

Matias Faldbakken, Untitled (The Wheel), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Matias Faldbakken, Untitled (The Wheel), 2014. Foto: Vegard Kleven.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!