SPIN Φ

Lea Porsager

Overgaden – Institut for samtidskunst, København
6. juni - 9. august 2015
Kritikk 23.06.15

Annerledestenkningen

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

Det første inntrykket jeg sitter igjen med fra Lea Porsagers utstilling på Overgaden i København er en vedvarende forundring over den inflasjonen av interesse for esoterisk kunnskap som har preget kunstfeltet de senere årene, med forrige Documenta og den 55. Veneziabiennalen som særlig tydelige eksempler. Og videre hvordan den danske fysikeren Niels Bohr later til å bli for 10-tallet det Aby Warburg var for 00-tallet. Det er forståelig på sitt vis; Bohr var en slags vitenskapens anarkistiske vidunderbarn og således et attraktivt forbilde for vår tids kollektive individualisme. Det er ikke mer enn en ukes tid siden en eller annen clickbait-side lurte meg til å lese en sak om hvordan den unge Bohr en gang utmanøvrerte sine matematikklærere ved å gi en lang rekke kreative og relativt ubrukelige, men teoretisk helt riktige, løsninger på en eksamensoppgave. Moralen er klar; det finnes alternative tankeformer som kan utfordre de dominerende former for rasjonalitet. «Think different» altså…

I Porsagers kunstnerskap veves ulike kunnskapskategorier sammen i et singulært narrativ som befinner seg «i spenningspunktet mellom alvor og ironi», som det skrives i det omfattende presentasjonsmateriellet som følger utstillingen. Utstillingen består av to store arkitektoniske skulpturer som finnes i Overgadens ytre og bakre sal. Til sammen utgjør disse konstruksjonene et «segl», altså et tilnærmet magisk symbol som skal uttrykke et åndelig eller spirituelt innhold. I dette tilfellet er det slik at utstillingsrommet «fungerer som et segl, der fremkalder fænomenet #PUSSY gjennom den mystiske portalen the H@t».

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

De to store salene bindes sammen via et rom der to ulike filmer presenteres med det som i praksis blir et felles lydspor, bestående av dialog som med jevne eller ujevne mellomrom overlapper med tekstsnutter på skjermene, preget av ulike tegn, hashtags og bruddstykker av tekst. Dialogene fremstår som mumlende terapisamtale i LSD-rus, en samtale strukturert etter en drømmelogikk som oppsummeres i det «tankeeksperimentet» utstillingen tar utgangspunkt i: «Hvad nu hvis teosoffen Helena P. Blavatsky fødte sin arvtager Annie Besant, som så fødte Niels Bohr, hvis testikler spytter Angela Merkel ud?»

Gjennom 3D-briller følger betrakteren en film som kanskje er ment å hensette betrakteren selv i en tilnærmet psykedelisk erfaringsmodus, men det blir litt av en tålmodighetsøvelse med 25 minutter film på et såpass abstrahert og fragmentert nivå. Stemmene og de mange små begrepslige hashtags danner åpenbart ikke noe narrativt driv, hvilket nok heller ikke er meningen, da det vel snarere dreier seg om å gjenskape noe av den følelsen av statisk tidløshet enkelte rusformer kan medføre. Men det blir ikke helt det samme. Psykedelika er litt som drømmer, gøy å oppleve selv, ikke så spennende når det gjenfortelles.

Filmens univers kretser rundt tradisjonell teosofi, nyspiritualitet, okkult viten, eksperimentell vitenskapshistorie og referanser til dagsaktuell politikk i en spiral av forvirrende virkelighetsbeskrivelse. Det er dog ikke helt lett å unngå å tenke at det her opereres på et abstraksjonsnivå som gjennom sin tilnærmede uangripelighet gjør det nær sagt umulig å vurdere det på en måte som kan anerkjenne prosjektets intellektuelle innhold og dets – jevnfør informationsmaterialet – «iboende skepsis over for sandhedssøgen».

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

Skepsis mot sannhet er viktig, særlig dersom den hektes på problemstillinger med konkrete politiske og sosiale implikasjoner, som for eksempel religion i offentligheten, eller hvordan man skal fordele økonomiske goder og belastninger. I prosjekter som Porsagers kan det likevel føles som om referansene til antimodernitet og ikke-rasjonalitet er forsøk på å påberope seg tilgang til en annen rasjonalitet, uten at det fremgår hvorvidt denne alternative rasjonaliteten egentlig eksisterer. Man refererer til eksempelvis Jorge Luis Borges’ kategori av dyr som på lang avstand «ser ut som fluer», eller Aby Warburgs alternative klassifikasjonsmetodikk nærmest som en slags shorthand for vitenskapelig dybde. Det er klart at det finnes mye viktig kunnskap som er generert av spekulativ fabulasjon, men jeg er også usikker på hvorvidt dette egentlig er særlig kontroversielt, aller minst i vitenskapelige miljøer der de harde skillene mellom eksperimentell og instrumentell tenkning for lengst er oppløst i mer glidende overganger.

Det er dessuten verdt å spørre hvorvidt ikke det å «problematisere» kunnskapsbegrepet egentlig bare bidrar til kunnskapshegemoniet, uansett hvor langt man søker seg mot det mer og mer esoteriske, okkulte eller rett og slett nonsensiske. Innenfor en samfunnsorden hvor splitt og hersk, ofte i form av «culture wars», utnyttes som et strategisk våpen i nyliberalismens og markedsøkonomiens tjeneste må vi kanskje nå spørre oss hvilken subversiv kraft som egentlig ligger i dette. Er det en protest som kan lede til noe, eller er det simpelthen en ventilering av kunstfeltets avmaktsfølelse i møte med den nå solid institusjonaliserte New Public Managements krav om «kunnskapsproduksjon»? En pervertering av ulike kunstneriske presentasjonsformer av «researchbasert» dokumentarisk praksis er for så vidt et kjærkomment bidrag til feltet nå mens det ene kunstakademiet etter det andre kappes om å bli godkjent som «vitenskapelig» institusjon.

En annen mulighet er at det i Porsagers prosjekt simpelthen er snakk om et kvasimetafysisk vitsemakeri hvis humor jeg ikke forstår. Eller at det ligger et element av poesi her som jeg er immun mot, og i så fall reduseres kanskje det hele til et litt problematisk spørsmål om smak. Jeg har for eksempel heller aldri latt meg gå helt #mindblown av det innledningsvis nevnte Borges-sitatet. Gjør denne manglende evnen til innlevelse meg til en del av det patriarkatet som ikke aksepterer verdien av ikke-hegemonisk tenkning? Kanskje. Jeg har likevel vanskelig for å fri meg fra følelsen av at det intellektuelle ambisjonsnivået i denne typen øvelser er for lavt, så lenge så lite egentlig står på spill.

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

Lea Porsager, SPIN Φ, 2015. Overgaden, 2015. Foto: Anders Sune Berg.

  1. Innlegg fra Bjarne Toft Sørensen

    Jeg er enig med anmelderen på en række punkter, men mener også, at han glemmer, at der er mange forskellige indgange til arbejdet inden for billedkunstens område. Det ville heller ikke være fair, hvis en litteraturanmelder, med ekspertise og præferencer inden for interaktionsslyrik, anmeldte et værk med centrallyrik og syntes, at det hele var noget meget mærkeligt noget, og at folk hellere skulle interessere sig for interaktionsslyrik.

    Jeg er enig i, at der inden for kunstens verden er brug for en mobilisering af kræfter i kampen mod invasionen af ny – liberalisme, markedsøkonomi og New Public Management, men det udelukker ikke, at der også skal være plads til arbejdet med kunst, hvor fokus ligger et andet sted.

    Jeg er også enig i, at det intellektuelle ambitionsniveau på nogle punkter kunne være større i værket, og at det derfor ikke helt opnår den konceptuelle tyngde, som det lægger op til.

    Det trækker på forskellige måder på forestillinger, der er gennemgående i postmodernismen, symbolismen og universalromantikken. Der er f.eks. referencer til postmodernismens vægt på det eklektiske og æstetikken, referencer til universalromantikkens skabende kunstner, der forener tanker fra religion, filosofi og naturvidenskab, og hvor det afgørende ikke er værkets henvisning til en bestemt virkelighed, men realiseringen af den vision, der ligger til grund for det, og der lægges, som i begge strømninger, vægt på en ironi, der peger på det uafsluttede, kunsten som kunst og den indbyggede splittelse.

    Der er i værket referencer til symbolismen, hvor kunstneren intuitivt aner den åndelige verden bag det materielle, og med kunstværket åbnes deltagernes adgang til en anden og sandere verden. Samtidig er der som i universalromantikken en tro på en identitet mellem den åndelige og den materielle verden, der kan udtrykkes med symboler og synæstesi, der frit forbinder forskellige typer sanseindtryk.

    I øvrigt: Interessen for Bohr i kunstens verden skyldes snarere end hans position som en stor ener, at kvantefysikken fra en humanistisk synsvinkel kan ses som en begrundelse for, at mulighederne for at opnå viden samtidig er betinget af nogle bestemte forudsætninger med hensyn til kontekst og perspektiv. Bohr var, efter mange eksperters mening, en ringe matematiker i betragtning af, at han arbejdede med kvantefysik, og derfor sørgede han altid for at sikre sig assistance fra folk, der på det område var bedre, end han selv var.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!