On the subtleties of hyper sensitivity and awareness

Felix Werbowy

Utstilling med tilhørende bokutgivelse: Please, again



NoPlace, Oslo
15. mars - 24. mars 2013
Kritikk 04.04.13

Ambivalent intimitet

Felix Werbowy, {ITALIC}On the subtleties of hyper sensitivity and awareness{ENDITALIC}, Noplace. Foto: Petter Buhagen.

Felix Werbowy, On the subtleties of hyper sensitivity and awareness, Noplace. Foto: Petter Buhagen.

Om vi leser kurator Bjørn Hatteruds tekst om Felix Werbowys utstilling On the subtleties of hyper sensitivity and awareness så kan vi lære at kunstneren kommer fra arbeiderklassen i Massachusettes og at han jevnlig reiser til sin kjæreste i en av New Yorks forsteder med buss. Han tar bilder på veien mellom de to byene, står det videre. Han dokumenterer sin egen og kjærestens familie. Men forklarer dette særlig mye? Nei. Vi kunne like gjerne fått servert en annen historie. Dette er ikke avslørende familieportretter, eller studier i en families psykologi, som hos Sally Mann.

Rammefortellingen gir oss med andre ord intet tilfredsstillende grep om fotografiene, om det blikket som utøves dér. De forteller sin egen historie. I Werbowys fotografier ser vi omrisset av en fragmentert, intim, og skittenpoetisk verden. Vi ser nedslitte rom, tilsmussede vinduer og dystre kjellerlokaler. Dette er utsnitt av en virkelighet vi får servert i korte glimt. I ett bilde ser vi kun et par legger (omslynget av armer), i et annet nedre del av en kropp i et fylt badekar. I et tredje bilde ser vi en hånd hvilende på et armlene. Men igjen er det ikke menneskenes individuelle psykologi som interesserer Werbowy, men stemninger hinsides den enkelte. Mellomrommene og de ladede fragmentene rammer inn randsonen av det sosiale. I mangel på noen overordnet fortelling – eller kanskje vi kunne si i tomrommet som åpnes mellom bildene – skapes en distinkt følelse av ensomhet, brutte fellesskap. Det meste er holdt i en mørk toneskala; grumsete, realistisk-dokumentarisk, men også fundamentalt poetisk i omtanken for pussige detaljer.

Felix Werbowy, {ITALIC}On the subtleties of hyper sensitivity and awareness{ENDITALIC}, Noplace. Foto: Petter Buhagen.

Felix Werbowy, On the subtleties of hyper sensitivity and awareness, Noplace. Foto: Petter Buhagen.

Hva skjer? Hvor er vi? Werbowys fotografier skaper en følelse av forestående søvn, forvirring eller slumrende grensetilstand. Verkene vitner om en konsekvent tilbaketrekningsmanøver, en skjermende sensibilitet. De fleste er tatt innendørs og fotografen eller kameraet gjemmer seg ofte bak gardiner eller vindusposter når verden utenfor skal beskues. Denne ambivalensen utvikles gjennom motiver der kameraet fokuserer på vindusflatens skitt, dens tekstur. Man blir aldri helt sikker på om det er en manglende evne til å knytte seg til virkeligheten utenfor eller om det er en sans for estetikk som gjør at det er vindusflaten som er i fokus og ikke verden på utsiden av vinduet.

En linje hos Werbowy går tilbake til gatefotografiets mobile perspektiv. Lee Friedlander, for eksempel, er en interessant slektning, ikke minst siden både han og Werbowy har en gjennomgående fascinasjon for speilinger i overflater – vinduer, spesielt. Men til forskjell fra Friedlanders typisk amerikanske dragning mot verden utenfor er Werbowy knyttet til tette, intime, rom. Til kropper i trivielle interiører.

Mange av motivene har en velutviklet sans for komposisjon og overflate som er mer fragmentert enn hos Nan Goldin og mindre politisert enn hos Wolfgang Tillmanns, som begge er fotografer som i likhet med Werbowy følger intime situasjoner tett. Men intimiteten skaper en mer intens klamhet hos Werbowy, som gir oss mangel på oversikt snarere enn klarhet.

Felix Werbowy, {ITALIC}On the subtleties of hyper sensitivity and awareness{ENDITALIC}, Noplace. Foto: Petter Buhagen.

Felix Werbowy, On the subtleties of hyper sensitivity and awareness, Noplace. Foto: Petter Buhagen.

Er fotografen så tett på sine objekter fordi han ikke kan fange inn noe annet, fordi den store fortellingen som kunne satt disse objektene i system ikke er innenfor rekkevidde? Kanskje fetisjeringen av det nære er uttrykk for et begjær etter å gjenopprette forbindelser, noe konkret i en usikker verden. Muligens. Men vi bør, tror jeg, ikke psykologisere mennesket bak kameralinsen for mye, men heller se hvilken poetikk hans verker gir oss et omriss av. Det er måten selve fotografiet synliggjør ambivalensen mellom estetens nytende blikk og (den mulige) angstens tilbaketrekningsmanøver som er det slående ved disse verkene. Verkene markerer ytterpunktene i en måte å tenke fotografi på – uansett om vi konkluderer med at fotografen elsker transparante overflater eller ikke klarer å se forbi dem. Det er dette vi ser – og det er også dette som kan lære oss noe om å se.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!