carrier

Jone Kvie

Galleri Opdahl, Stavanger
15. desember 2006 - 4. februar 2007
Kritikk 31.01.07

Alt vil fortsette uten oss

Jone Kvie etterlikner naturens ekstreme krefter og storslagne fenomener i materialer som bronse, stål og billakk. Hva oppnår han egentlig med det?


Jone Kvie er et kjent navn i Stavanger. Ikke først og fremst fordi han er en bra kunstner. Ikke fordi han tror på kunstens evne til å forandre verden og tar dette potensialet på fulleste alvor. Heller ikke fordi han lager utstillinger som vibrerer og stråler. Nei, Kvie er en sentral figur her i traktene fordi han lenge har hatt planer om å plassere en meteorskulptur på et godt synlig sted i distriktet. Jakten på et passende sted for skulpturen som ennå ikke eksisterer og som ingen har sett blir akkompagnert av vrede og ukvemsord og et folkelig kunstengasjement som bare offentlig skulptur kan gi opphav til.

Jone Kvie, carrier, Galleri Opdahl. Installasjonsbilde

Om Kvies meteorprosjekt har det blitt sagt så mangt. Jeg skal i denne sammenhengen derfor nøye meg med å si at det er litt synd at det først og fremst er dette folk flest forbinder med kunstneren. For akkurat nå pågår det en utstilling, bare et stenkast fra sentrum. Den er uimotståelig, og den buldrer urovekkende.

I On the Importance of Natural Disasters fra 1960 beskriver Walter de Maria provokativt nok naturkatastrofer som den høyeste formen for kunst man kan oppleve. Man kan nok si at Kvie deler denne fascinasjonen for ekstreme naturkrefter. I hele sin karriere har han arbeidet med motiver som meteorer og atomsoppskyer – storslagne fenomener med potensiale til å utrydde alt. Men i motsetning til førstnevnte bruker ikke Kvie naturen som en direkte aktør eller som materiale. Han etterlikner den snarere, og fanger inn det storslagne i materialer som bronse, stål og billakk. Hva oppnår han egentlig med det?

En ting er at man som betrakter relativt trygt kan begi seg inn i et univers der selve forutsetningene for menneskelivets eksistens behandles. Antageligvis kommer ingenting til å eksplodere. Ingenting kommer til å forandre seg, og mitt liv kommer til å være noenlunde det samme når jeg lukker galleridøren bak meg og går hjem. Likevel er det store spørsmål og alvorlige ting som utspiller seg mellom betrakteren og de fire skulpturene som nå stilles ut på Galleri Opdahl. Ikke bare refererer Kvie til verdensrommet med sine verk. Han setter også mennesket opp mot denne nådeløse uendeligheten, og det er her man begynner å stille seg et og annet spørsmål om seg selv og sitt forhold til livet, universet og alt. En tanke som slår meg er at det kanskje er litt lettkjøpt å tematisere verdensrommet, som jo i seg selv utgjør en katalysator for eksistensielle spørsmål. Er det egentlig noen vits i å gjøre kunst av det? Er det noen vits i å lage en skulptur av en eksplosjon når, om man skal ta de Maria på ordet, katastrofen i seg selv er den største kunstopplevelsen man kan ha? Er det universet som sådan som får ting til å skje her – eller er det kunsten?

En knelende astronaut utgjør et knutepunkt i utstillingen. Med lett bøyd hode og sammensunket holdning utstråler skulpturen en avmakt som står i motsetning til den optimisme og framtidstro som romfarere ofte har blitt forbundet med. Det er ingen helt som sitter der på kne med hendene tafatt hengende langs sidene. Det er snarere en som har undersøkt alt uten å finne svar på noe som helst. Det er en som har overvunnet tyngdekraften og oppdaget verdensrommet, uten at noenting har blitt bedre av den grunn. Nei, dette er ingen astronaut som svever lett på månen. Skulpturen har en tyngde og jordbundethet over seg, understreket ved en paradoksal materialbruk som vi kjenner fra Kvies tidligere skulpturer av fjell i lett aluminium. Her har han skulptert en astronaut – som kan forbindes med vektløshet – i tung bronse.

jone Kvie, Launch 2006.

Fra taket henger verket Launch, mørkt og mektig med sine fire forgreninger ut fra et buldrende sentrum. Det er som om tiden har stoppet opp idet en voldsom eksplosjon er i ferd med å utfolde seg over betrakterens hode, midt imot astronauten. Det er imponerende hvordan Kvie har klart å holde fast denne kraftfulle, eksplosive bevegelsen i en skulptur av bronse, hvordan han til tross for materialets tyngde og monumentalitet har klart å synliggjøre et flyktig, men avgjørende øyeblikk, en katastrofes kraftfulle bevegelse. Betrakteren kan trygt stille seg i kraftfeltet mellom skulpturen og gulvet og studere detaljene i den pågående eksplosjonen som, om den får fortsette, kommer til å utrydde alt. Øyeblikket er fanget i bronse. Det kommer ingen vei.

Til høyre for astronauten står to nebulaskulpturer. Her er noe så uendelig stort som to stjernetåker konsentrert til organiske former som er så små at de får plass på hvert sitt kjøkkenbord. I nebulaen dannes nye stjerner, og kanskje finnes det her en åpning for håp og framtidstro. Samtidig setter denne uendeligheten av nye begynnelser det menneskeliv som utspiller seg rundt kjøkkenbordet i nådeløst og svimlende perspektiv. Alt kommer til å fortsette uten oss, og det er under håpløse forhold som dette at vi skal finne oss en plass og en mening.

Jone Kvie, Untitled (nebula #2) 2006.

Det finnes paralleller til romantikkens forestilling om det lille mennesket satt opp mot storslagen natur i Kvies verk. Men hva er en pompøs vandrer med vind i håret som står på toppen av alt og skuer ut, mot en astronaut som har falt ned på kne foran en eksplosjon? Utstillingen inngir ikke mye til håp, det finnes ikke noe å le av, ingen mulige bortforklaringer eller nødutganger. Likevel står jeg og betrakter dette med en aldri så liten følelse av boblende eufori. For samtidig som utstillingen tar opp temaer som har å gjøre med menneskelivets forgjengelighet, har den en sterk attraksjonskraft på et rent estetisk plan. Kraften og bevegelsen i materialet er fascinerende, liksom den metalliske lakken som omslutter formene og visiret i gull. Dette gjør skremmende ting som katastrofe og undergang, uendelighet, verdensrom og hverdag både tilgjengelige og innbydende.

De fire skulpturene kan oppleves som en helhet – de taler med hverandre, utfyller og spinner videre på hverandre. Det er en gjennomarbeidet sammenstilling av mennesket og universet som presenteres her, der skrekk og behag, tyngde og letthet, øyeblikk og evighet forholder seg til hverandre som paradokser, materialmessig så vel som tematisk og innholdsmessig. Det storslagne, ubegripelige og nådeløse med all sin kraft og bevegelse fanges inn i bronse og billakk. Resultatet blir.en synliggjøring av store spørsmål, et pusterom på vei mot undergangen. Speilet i astronautens hjelm tilfører ytterligere en dimensjon til dette universet. For det er ingen oppgitt astronauts blikk man møter der. Det er ens eget.

_uacct = “UA-1288467-1”;
urchinTracker();

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!