Alltid ufri

Yafei Qis utstilling på Noplace i Oslo er en selvbiografisk, hardtslående kritikk av det kinesiske samfunnets forventninger til kvinner.

Yafei Qi, Life tells lies, 2017. Videostill.

Fremmedgjøring og melankoli – fremskyndet av det kinesiske samfunnets forventninger til kvinner – utgjør den estetiske og tematiske hovedaksen i Yafei Qis stramt koreograferte og svært personlige utstilling på Noplace i Oslo. Qi, som bor i Beijing, og som ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Bergen i 2016, viser to kortfattede videoarbeider som er helt på høyden (kunstnerisk og produksjonsteknisk) med verk av langt mer etablerte navn som Ane Hjort Guttu, Lene Berg eller Knut Åsdam – de fremste billedkunstnerne som jobber fortellende med bevegelige bilder i Norge i dag.

Videoen Life Tells Lies, som utstillingen henter tittelen sin fra, vises som en dobbeltprojeksjon. Verket består av oppstykkede fortellinger om Qi, moren og bestemoren sammenflettet med tvetydige, personlige framtidsscenarioer. De fortellende sekvensene brytes av korte montasjer med svermende kinesisk storbyliv. Disse forsterker på elegant vis inntrykket av tyngende depresjon og isolasjon som følge av familiære forventninger om at kvinneroller skal gå i arv. Et svart rektangel henger over byhorisonten, et enkeltmenneske stillestående i regnet; grådekket er ikke bare personlig, det farger hele bymiljøet, fra gatene til lydbildet.

Yafei Qi, Life tells lies, 2017. Videostill.

Når en sengeliggende bestemor forteller sønnene at hun ikke kan dø, fordi hun må ta vare på sitt nyfødte barnebarn, benyttes dobbeltprojeksjonsformatet med slående effekt. Til venstre ser vi en eldre kvinne og et jentebarn oppta tiden med husarbeid; til høyre ser vi jenta alene, mens hun uoppmerksomt omrokerer fruktbiter. Handler bestemorens bekymring først og fremst om å oppfylle plikter knyttet til bestemor-rollen? Kommer ikke jenta til å greie seg fint, uansett? Er det slik at forventningen til kvinner i Qis familie er at de skal produsere og oppdra barn?

Qis eget liv er gjenstand for samme type fordoblende drømmesekvenser. Én mulig framtid viser Qi, mann og barn ved middagsbordet. I scenen ved siden av kan det virke som den hjemlige lykken har bristet – en søvnig Qi sitter i en gyngestol ved en barneseng, ingen ektemann i sikte. Representerer de to bildene situasjonen før og etter et brudd? Mor som singel eller mor i parforhold? Jeg leser denne tvetydigheten som utrykk for en ambivalens til familielivets rollefordeling. Plikten som påligger kvinner blir kvelende – på ingen måte en lykkelig livssituasjon.

Yafei Qi, I wonder why, 2017. Videostill.

Det andre verket i utstillingen – I Wonder Why – er mer beslektet med performance-video enn den fortellende, cinematiske tradisjonen. Et konfronterende nærbilde av ansiktet til Qi er projisert rett inn i en vindusnisje ved inngangen til Noplace. I det menn passerer Qi én etter én, direkte foran kameralinsen, skaper ansiktsuttrykket hennes og en skarp lyd som minner om en lysbildefremviser inntrykk av slag selv om man aldri ser kontakten. Hun er tidvis nær gråten og vrir seg rastløst. Hvert slag punkteres dessuten av et brått momentant klipp – et bilde av en mann som blotter penisen dukker opp og forsvinner i løpet av et brøkdels sekund presist i takt med slaglyden. Det er urovekkende og brutalt hvor ensom Qi er i møtet med stadig hyppigere slag. Dette verket er en utvetydig kritikk av et samfunn hvor kvinner skal møte patriarkalsk kontroll, vold eller ufrivillige seksuelle tilnærminger med stilltiende aksept.

De to arbeidene i utstillingen får sagt bemerkelsesverdig mye med en samlet spilletid på under 20 minutter. Qi portretter sitt eget følelsesliv på blottleggende vis, samtidig som hun gir utrykk for at hennes generasjons ønske om valgfrihet skiller seg markant fra foreldre- og besteforeldregenerasjonen. De evokative bildene til Qi preges av avmakt og isolasjon, i urbane omgivelser som truer med å svelge den som ikke konformerer. For hvordan skal man endre samfunnsstrukturen når ettpartistaten oppfatter parallelle sosiale bevegelser som en trussel? I henhold til denne pessimistiske lesningen er kunst et personlig uttrykk i større grad enn en politisk brekkstang – en bred feministisk bevegelse må komme først.

Yafei Qi, Life tells lies, 2017. Videostill.
Yafei Qi, Life tells lies, videoinstallasjon, Noplace 2017. Foto: Kristian Skylstad.

Leserinnlegg