NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon.

Anders Sletvold Moe, Ann Iren Buan, Aurora Passero, Camilla Løw, Emma Ilija Wyller, Fredrik Værslev, Henrik Olai Kaarstein, Ida Ekblad, Ivan Galuzin, Johanne Hestvold, Magnhild Øen Nordahl, Marianne Hurum, Marie Buskov, Marte Johnslien, Olve Sande, Petter Buhagen, Tiril Hasselknippe

Kuratorer: Gunnar B. Kvaran, Therese Möllenhoff og Hanne Beate Ueland



Astrup Fearnley Museet, Oslo
13. februar - 3. mai 2015
Kritikk 13.02.15

Abstraksjon som bestilt

Fredrik Værslev, Untitled (Canopy Painting, Cream and Orange VII), 2012.

Fredrik Værslev, Untitled (Canopy Painting, Cream and Orange VII), 2012.

Abstrakt betyr det motsatte av konkret, men i kunsten, ironisk nok, er det abstrakte ofte også konkret; ved å fjerne figurative referanser kom den nonfigurative kunsten nødvendigvis nærmere sitt materielle fundament. Når man snakker om abstraksjon i relasjon til kunst er det ofte denne formale abstraksjonen man sikter til. Tankene går som regel til amerikansk etterkrigsmaleri og den europeiske avantgarden i mellomkrigstiden. Men merkelappen «abstrakt» behøver ikke nødvendigvis å bety en interesse for det formale. All kunst, uavhengig av om den er forestillende, utsettes for abstraksjon; den tolkes, diskuteres, dokumenteres, kjøpes og spekuleres i. Kunsten tematiserer til stadighet disse prosessene. Den tar altså abstraksjonen, i videre forstand, som sitt objekt.

Astrup Fearnley Museets utstilling NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon, med 17 norske kunstnere, hinter med sin nynnende tittel til at det er den formale abstraksjonen som danner utgangspunkt. Som en tendensutstilling kan den avfeie eventuelle innsigelser med at det er dette som trender i kunsten om dagen. Men likevel, er ikke nonfigurasjon et ubrukelig sorteringsredskap i møte med samtidskunsten?

NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon, installasjonsbilde. Foto: Marius Moldvær.

NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon, installasjonsbilde. Foto: Marius Moldvær.

Det begynner i første etasje, i museets største sal, med monumentale «malerier» signert Olve Sande, Ida Ekblad, Henrik Olai Kaarstein, Ivan Galuzin og Fredrik Værslev, samt noen gulvobjekter av Tiril Hasselknippe og en videoprojeksjon av Petter Buhagen i et tilstøtende rom. Sandes tårnende tekstiltrykk (Plasterboard Flats) er egentlig en fin inngang, siden de tydeliggjør en tendens i utstillingen som utfordrer merkelappen abstraksjon. Bildene hans er i høy grad forestillende. «Ergo Ytskiva» står det med blå skrift langs kanten på samtlige, i tillegg til en tallkode. Merkingen er typisk for gipsplatene man finner i byggevarebutikker. Det rektangulære formatet (250 x 90 cm) viser også til denne produktkategorien. De ligner monokrome malerier, men forestiller altså prosaiske gipsplater. Bildene trakteres også som byggematerialer ved at de er hengt inntil hverandre med nederste kant i gulvet, som en vegg. Vi har altså å gjøre med et kunstverk som beveger seg mellom ulike nivåer i et objekthierarki: høymodernistisk maleri møter billig byggemateriale.

En lignende strategi finner man i Værslevs Canopy– og Terrazzo-malerier. På Astrup Fearnley Museet presenteres riktignok bare en enkeltstående prøve fra hver serie. Uten den performative hengingen de normalt er gjenstand for blir deres status som objekter mindre tydelig. Maleriene etterligner utseendet til henholdsvis markiser og terrazzo-gulv. Kunstneren plasserer dem utendørs, slik at de blir utsatt for vær og vind. Imitasjonen bærer altså på en erfaring som tilsvarer markisens eller gulvets. Skjoldene, møkken og slitasjen er en slags indeksering av denne erfaringen. Maleriet har kjent motivobjektets eksistensform på kroppen, og fremfører derfor imitasjonen med en høy grad av troverdighet, som en method-actor.

NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon, installasjonsbilde. Foto: Marius Moldvær.

NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon, installasjonsbilde. Foto: Marius Moldvær.

Både hos Sande og Værslev dreier det seg imidlertid om en skinnabstraksjon. Egentlig er bildene deres hyper-mimetiske, i og med at både skala og prosess – ikke bare bildeflaten – henviser til det avbildede objektet. Ida Ekblads tre lerreter er mer opake. Tre ulike teknikker støter mot hverandre i de mettede flatene: Airbrush, puff-paint og en slags særegen poesiskrift kjørt på lerretet med en handlevogn i sensuelle løkke-bevegelser. Språket ligger igjen som brokker i hjulsporene, pløyd ned i malingen, løst fra meningsskapende syntaks. Linjene, om man fortsatt kan kalle dem det, ligner mer en pensel-gest enn en skrivehandling. Meningen produseres vilkårlig, som et biprodukt av en ikke-språklig aktivitet. Airbrushen feier også over lerretene og etterlater seg vilkårlige løkkefigurer. Den idiosynkratiske, planløse bevegelsen resulterer i en lallende graffiti.

Ivan Galuzin er representert med tre veggarbeider der en tokomponentsmaling er blitt påført lerreter. Kombinasjonen er ustabil og malingen har etter hvert krakelert og flasset av i fete flak. Noe henger igjen på lerretet, som sprukken hud. Resten ligger på gulvet. Som hos Værslev og Ekblad er det et prosessuelt tema her. Noe ukontrollerbart er sluppet inn, og materialene jobber på egenhånd. Monokromet er bare et utgangspunkt, en scene for et kjemisk drama.

Henrik Olai Kaarstein, Saturday Night 3, 2013.

Henrik Olai Kaarstein, Saturday Night 3, 2013.

I Henrik Olai Kaarsteins malerier er det benyttet store, grovt tilskårne plastduker. De henger draperte nedover veggen. Delvis overlapper de noen mindre, tilstøtende treplater. Malingen er mast og spettet på plasten med små hurtige bevegelser i tette, energiske felt. Materialene har en Povera-utstråling som gir assosiasjoner til industritomter, men det er også noe skjørt og lett ekspressivt her. Man aner noe av den samme fysiske innsatsen som i Ekblads bilder, men mindre sensuelt, hissigere og klaustrofobisk.

I naborommet til hovedsalen finner man verk som henviser til maleriet mer indirekte. Ilija Wyllers melkelaserte finerkonstruksjoner bukter seg urolig på veggen. I forfjor hadde hun med noen lignende arbeider i sin separatutstilling på VI, VII. Her var diverse aparte materialer stand-ins for grunnelementer i maleriet – pigment, grunning, lerret – i et kokett spill med maleriets konstitusjon. I denne utstillingen abstraherer hun igjen fra maleriets vokabular, og skaper møter mellom materialer man forbinder med interiør, dekorasjon og ernæring. De delikate materialene siterer miljøene der de har oppstått og der de presumptivt vil ende opp.

I andre etasje finner vi verk som i større grad utfolder seg i rommet. En fargerik gruppe klumpformer signert Marte Johnslien (The Paris Abstractions) opptar gulvet i et av rommene. De er mette og dype i fargen. Formene er urolige, som om noe kjemper seg ut av dem. De bukter og vrir på seg. I et svartmalt rom vegg i vegg finner vi Anders Sletvold Moes Black Letters: en serie geometriske komposisjoner på svart plexiglass i A4-størrelse. Tittelen henspiller på korrespondansen med kunsthistorien, bokstavelig talt, siden samtlige arbeider er adressert til en kunstner. Motivene er sitater fra verk av kunstnerne. Selv om det ligger et nitid arbeid i utførelsen av disse små hommagene, er motivet også kjølig rappet. Tilbakeleveringen av det stjålne innebærer samtidig at gesten selv blir en del av historien.

Det er befriende å se at ingen av kunstnerne egentlig lager noe som enkelt lar seg arkivere under begrepet «abstrakt kunst». De låner fra et reservoar av former som setter dem i dialog med en bestemt epoke i maleriets historie, uten at de dermed forplikter seg til å gjenopplive historiske kategorier. «Ny-abstraksjon» er en ad hoc-kategori som famler over feltet søkende etter monokromer, rektangler, materialfokus, organiske og geometriske mønstre, og finner dem selvfølgelig. Spørsmålet er hvilke andre, mer produktive, perspektiver på samtidskunsten man mister av syne når man tvinger den inn i en slik modernistisk optikk.

Anders Sletvold Moe, Black Letters, 2014-2015. Foto: Marius Moldvær.

Anders Sletvold Moe, Black Letters, 2014-2015. Foto: Marius Moldvær.

  1. Innlegg fra Jan Raaland

    Veldig trendy med senmodernistisk pastisjkunst om dagen og man mistenker jo at det går hånd i hånd med etterspørselen av denne sjangeren fra gallerister, samlere, kuratorer og andre som (dessverre) sitter med makten i kunstverdenen. Denne formen for maleri har blitt “oppmuntret” av flere hold de siste årene. Hvorfor? Fordi den er godt temmet inn i kunstverdens tankesett og lett og forholde seg til for instutisjonene. Den ser ut som klisjéen av “samtidskunst”. Intensitet og rebelskhet finner man i den andre enden av skalaen, per dags dato.

  2. Innlegg fra anonym

    Hvorfor er det ikke med verk av Lina Viste Grønli, Matias Faldbakken, Camilla Steinum, Ann Cathrin November Høibo, Are Blytt, Ane Graff, Magnus Vatvedt eller Thora Dolven Balke? Unbelievable!

  3. Innlegg fra Tussi

    I Dagsavisen 14. februar skriver Lars Elton at hver av de 17 unge kunstnerne får et honorar på 5000kr. Utfra dette kan man trekke konklusjonen at Astrup Fearnley Museet betaler et totalt honorar på 85 000kr. Dette høres urimelig lite ut for å fylle museet med ung samtidskunst i 3 måneder. 17 kunstnere = 17 selvstendig næringsdrivende med høye produksjonsutgifter. Å honorere dette med 1/7 månedslønn er vel ikke helt OK.

  4. Innlegg fra Kunstsamler

    Tittelen på denne artikkelen av Stian Gabrielsen er “Abstraksjon som bestilt” og det er meget beskrivende. Store deler av utstillingen fremstår som veldig overfladisk og levert på bestilling, en bestilling som sier at verkene må være “spiselig” abstrakte og hyggelige for alle. Jeg savner verk som har en større integritet.

  5. Innlegg fra anastasia

    Fifty shades of grey..

  6. Innlegg fra Eline

    Hva er det de driver med på Astrup Fearnley Museet om dagen? Etter at den påkostede “Europa” utstillingen deres ble såpass svak, den kan vel kategoriseres som en slags uoffisiell skandale i kunst- og kuratormiljøet, så følger de opp med en utstilling som er enda svakere?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!