Nye arbeider

Stein Rønning

Trondhjems kunstforening, Trondheim
6. januar - 10. februar 2008
Kritikk 22.01.08

Å snekre en flate

Stein Rønning, virksom blant annet som professor ved Kunstakademiet i Oslo/KhiO i en årrekke, har vendt tilbake til åstedet for sin mye omtalte utstilling i 1985. Trondhjem Kunstforening var da visningssted for Rønnings versjon av en type konseptuell minimalisme, hvor essensen i hyperenkle skulpturobjekter ble overført til selve utstillingsrommet, som i resultat fremsto som temmelig nakent. Strikte, håndlagde og hvitmalte hyller ble tilpasset rommets arkitektoniske mål, alle plassert horisontalt og i samme høyde. Disse tomme lagringsremediene både forsterket og forstyrret den romlige situasjonen på en måte som ikke akkurat var utbredt i datidens norske kunst. Den skapte enkelte sterke reaksjoner, og ble blant annet vurdert som skikkelig kjedelig visuelt sett. Likevel bidro denne utstillingen til en mer nyansert tilnærming til skulpturbegrepet i det hjemlige kunstmiljøet, siden Rønning førte til torgs skulpturelle og romlige problemstillinger som hittil stort sett hadde vært ubehandlet.

Stein Rønning, Set 20.11. 2005 II, lambdaprint

Klarheten i hans arbeider utover 80-tallet og framover, med konsise og konkrete hyller, tomme rammer og bokser, primært laget i tre og som oftest hvitmalte, innebærer en tydelig kontinuitet. Det håndlagde og ikke-funksjonelle, kombinert med spesifikke betraktninger rundt skala, forholdet til utstillingsrommet og betrakterens kropp, er vedvarende stikkord for Rønnings praksis. Denne insisteringen på det enkle uttrykket som et intendert nullpunkt for betraktninger rundt kunstbegrepet og kunstinstitusjonens utstrekning kan kanskje virke rigid i sammenligning med mange av samtidens mer flamboyante og samfunnsdebatterende uttrykk. Likefullt, eller snarere nettopp derfor, medfører Rønnings strategi et robust inntrykk av konsentrasjon. Fraværet av mobilitet og fortelling har i enkelte tilfeller sine gode sider, noe Rønnings siste utstilling demonstrerer på en veldig lite pushy måte.

Nå har Rønning forlatt det tredimensjonale uttrykket til fordel for fotografi som avbilder håndlagde, tredimensjonale kubiske former. Det skulpturelle inkorporeres på det viset i prosessen frem mot den todimensjonale billedflaten. Denne intermediale praksisen går for seg slik at Rønning i en omstendelig prosess først river et stykke papir i en bestemt størrelse i en rektangulær form med visse proporsjoner, som siden skjæres ut i treplater. Deretter bygges platene til firkantede volumer av forskjellig størrelse, som blir plassert på et bord i samme materiale og flyttet om på slik at diverse kombinasjoner kan testes ut og avfotograferes digitalt, med kun én eksponering for hver konfigurasjon. I neste omgang følger billedbehandling, med beskjæring og finjustering av oppløsningen. Dermed går Rønning fra flate (papiret) gjennom volum (kuben) til en fotografisk flate som representerer skulpturelle former, visuelt sett fortsatt skåret inn til beinet.

I kunstforeningen blir det rimelig klart at også monteringen av fotografiene innebærer visse forutsetninger som påvirker den fysiske opplevelsen av dem. Tomheten i rommet understrekes av bildenes seriale preg, de speiler hverandre fortløpende. Fotografiene signaliserer utholdenhet og soberhet; de later i tillegg til å være klart tenkt. I prinsippet er de alle like og variasjoner over samme tema, selv om oppstillingene er mange og formatene ulike. Kun små endringer i lysforhold, sammenføyninger og overflatetekstur som løper fra «blond» til mørkere og gjennom sin struktur til tider virker tegnet, skiller dem. De fleste er i farger, enkelte sort/hvitt. Estetiske interesser er til stede, men neddempet.

Stein Rønning, Set 04.12. 2005 VII , lambdaprint

Fotografiene dokumenterer boksene, overmåte konkret og saklig, men hvordan kan de vurderes som motiv utover dette? Selve den rektangulære formen hinter om minimalismens renskårne formspråk, det er som et byggesett av basisformer som eksempelvis kan knyttes til Robert Morris’ 60-tallsarbeider, hvor skulpturen ble forstått som et gestaltobjekt, en enkel form som straks kunne erfares av betrakteren. All nødvendig informasjon om formen som sådan var umiddelbart observerbar og skulle bringe oppmerksomheten over til skala, proporsjon, materiale og overflate. Det var et ideal at betrakteren skulle kunne merke på kroppen den tiden det tok å oppleve objektet, sirkle rundt det osv. For Morris ble det etterhvert viktig å utforske andre kroppslige dimensjoner som rotet til minimalismens skarpe linjer, blant annet gjennom verk som I-Box, hvor boksen ikke bare ble en ikke-funksjonell, arkaisk form, men også en faktisk boks formet som I – jeg, om du vil – en boks man kunne åpne for å finne et fotografi av en naken Morris i helfigur. Bildet og språket blandet seg i samme figur. Også Rønning utstyrer sine arbeider med denne sammenblandingen av forskjellige dimensjoner, med føttene plantet i noe som ligner på minimalisme, om enn på et litt annet vis. Det er kanhende også nærliggende å nevne et annet av Morris’ velkjente arbeider, nemlig Box with the Sound of its own Making, en liten treboks som rommer en kassettspiller med lydene fra sin egen konstruksjonen, tiden det tok å lage den er fanget i det ferdige volumet. Et lignende fokus på den gjennomkonstruerte prosessen frem mot et tvetydig resultat gjør seg også gjeldende hos Rønning.

Stein Rønning, Set.27.11. 2004 IV, lambdaprint.

Boksene i Rønnings fotografier kan nok gjennom sin vertikalitet og sitt gruppeoppsett skape forbindelseslinjer med litt av hvert, særlig med tilknytning til arkitektur og kunstrelatert arbeid – som arkitektoniske modeller av skyskrapere eller finérkasser for transport av kunst. Avfotograferingen skaper usikkerhet rundt volumenes skala, og utelukker det direkte, kroppsbaserte møtet med objektene, som minimalistene var så opptatt av. Rønnings metode innebærer et ledd ekstra mellom verk og betrakter. Fotografiets konvensjoner bidrar til en helt annen opplevelse av volumene enn hva som hadde vært tilfellet hvis de hadde vært utstilt som skulpturer. De blir vektløse og symbolske. Lesningen av abstrakte, stiliserte former er såpass innøvd at konstellasjonene etter en viss stund endrer karakter og antar uventede trekk; volumene «poserer» og en ansamling kuber kan like gjerne representere en slags gruppeportrett, en familie, et par, kolleger eller en vennegjeng – ikke lenger fullt så blodfattig.

En viss optikk og medieforståelse er en fordel for den som ønsker å bruke tid på Rønnings nye arbeider, som antageligvis har et høyt ambisjonsnivå. Han vil «strekke ut en sekvens av brudd som kontakt og berøring i en kjede frem til et bilde» og utforske fotografiet som et medium med et innebygd fravær, et medium som i følge Rønning er i forfall siden det ikke lenger i stand til å «bare» se, men også uunngåelig reflekterer seg selv. Rønnings ledsagende tekst formulerer et slags haptisk redningsopplegg for fotografiet, men er på ingen måte klargjørende. Men i fotografiene synes en slags klarhet mer innen rekkevidde.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!