Gjertrud Steinsvåg (red.): Never Mind the Benefits, Feil forlag, 2012.



Never Mind the Benefits

Mini 18.12.12

Å navigere mellom verdier

Marius Martinussen: Wrap, 2012. Litografi. Foto: Marius Martinussen.

Publikasjonen Never Mind the Benefits (Feil forlag, 2012) er redigert av Gjertrud Steinsvåg og handler om kunst og penger; hvordan den bakenforliggende økonomien påvirker vår tolkning av kunsten, og hva kunsten selv kan få oss til å tenke rundt ulike finansieringsformer. Her presenteres ikke bare ett enkelt perspektiv, men ulike syn på dette temaet, både fra akademikere, kunstnere og kuratorer.

Dag Wiersholm, som selv representerer det offentlige, gjennom sin jobb i KORO (Kunst i offentlige rom), viser at offentlige penger ikke er mer nøytrale enn private penger. For å kunne forholde seg til dette må kunsten, i følge Wiersholm, innta en «forstyrrende» posisjon, og dermed en reflekterende rolle.  Redaktør i Kunstforum, André Gali, beskriver en forskyvning gjennom nyere historie fra verk til varemerke. En samler investerer i kunstnerens integritet og kompromissløshet, mener han, og for kjøperen er målet at denne integriteten smitter over på seg selv. Sosiologen Sigrid Røyseng minner i sin tekst om at smitteeffekten også kan gå andre veien, fra kjøper til kunstner. Når det gjelder offentlige penger, bringer Røyseng frem debatten om hvor sterkt armlengdeprinsippet i norsk kulturpolitikk egentlig er. Hun antyder at det har vært et naivt fravær i Norsk offentlighet av kritisk lys rettet mot offentlig støtte.

Erlend Hammer velger i sin tekst å mer eller mindre avfeie publikasjonens problemstilling. Å fremme kvalitet i kunsten handler ikke først og fremst om produksjonsvilkår, skriver han. I stedet mener han det kritiske temaet er forflatingen av kunsten i omtalen av den, en reduksjon som under banneret «alle skal med», støttes fra politisk hold. Men når Hammer setter «diplomater, sofistikerte forretningsfolk og medlemmer av den kreative industrien» opp mot «folk flest», fremstår det for meg som en parodi på en foreldet elitisme. Det gjør det vanskelig å ta teksten helt alvorlig, selv om det tydelig ligger et alvor i bunnen.

Terje Nicolaisen, {ITALIC}Museo de Pasatiempo{ENDITALIC}, 2001. Installasjonsfoto Kunsthall Oslo 2010.

Terje Nicolaisen, Museo de Pasatiempo, 2001. Installasjonsfoto Kunsthall Oslo 2010.

Selv om de teoretiske tekstene til dels dominerer publikasjonen, er den mest underholdende i de fire samtalene som kommer til sist. Her er perspektivet særdeles tett på dagliglivet. Per Gunnar Eeg-Tverbakk, som inntil nylig har vært daglig leder ved Kunsthall Oslo, beskriver hvordan det er å drive et visningssted som eies av et byutviklingsselskap, Bjørvika Utvikling. Her finnes også små detaljer som forteller vel så mye om hvordan man finner økonomiske løsninger, som at kunsthallen inngår i et uformelt samarbeide med andre utstillingssteder, der de låner hverandre teknisk utstyr. Kunsthallen har også valgt å la en side ved deres egne økonomiske organisering være et konkret statement, ved at de opererer med en likelønnsordning der alle ansatte tjener det samme. En slik liten detalj, som ikke diskuteres mer inngående, skaper en befriende friksjon i lesningen.

Samtalen mellom Randi Thommessen og Randi Grov Berger, fra henholdsvis et kommersielt og et offentlig støttet, ikke-kommersielt galleri, kunne med hell vært mer substansiell. Her hadde det kanskje vært en fordel å ha med en tredje, utenforstående journalist, som kunne stilt mer presserende spørsmål. Kunstneren Marius Martinussen er særdeles sjenerøs i sin åpenhet omkring seg selv som entreprenør. I samtalen med ham finner vi også noen praktiske tips til unge kunstnere, for eksempel om prissetting og nettverksbygging. Beskrivelsen her av litografiets fortreffelighet for kunderekruttering bringer inn litt trengt humor. Til tross for en lett og muntlig tone, levner samtalen med kunstneren Marianne Heier liten tvil om betydningen av hennes kunstnerskap i Norge i dag, ikke kun fordi hun innlemmer konkrete reaksjoner på kunstens økonomiske forhold i sine prosjekt, men vel så mye fordi verkene hennes trekker frem større, samfunnsmessige problemstillinger, både med et historisk og dagsaktuelt perspektiv.

Marianne Heier, Surplus, 2012. Fra performancen under åpningen av Festspillutstillingen 2012. Foto: Stefan Törner.

Never Mind the Benefits er publisert digitalt, både som pdf og som åpne artikler på en egen nettside. Dette er en ypperlig form, åpen for mange ulike lesesituasjoner, som for eksempel nettbrett eller utskrift. Det finnes ingen illustrasjoner, og det trengs heller ikke siden bilder kan googles underveis. Slik anvender boken selv en nøysomhet som kler den godt. Publikasjonen er tydelig på at skillet mellom «gode» og «onde» penger ikke går som en veldefinert linje mellom offentlige og private midler. Her gjøres det klart at de ulike aktørene i kunstfeltet må navigere seg gjennom begge sfærer med teft. Da skal man, om denne publikasjonen har rett, håndtere både det at næringslivet speiler seg i kunstens risikovilje, og at politikerne speiler seg i hyggelig kultur for middelklassen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!