22 Women – Et prosjekt av Alfredo Jaar

Alfredo Jaar

SKMU Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand
10. oktober 2014 - 15. februar 2015
Kritikk 12.11.14

22 unnlatelsessynder

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

Amira Hass, Bertha Oliva, Camila Vallejo, Hawa Abdi, Jenni Williams, Kalpona Akhter, Lina Ben Mhenni, Lydia Cacho, Mahnaz Mohammadi, Malalai Joya, Mathilde Muhindo, Nawal El Saadawi, Ni Yulan, Olayinka Koso-Thomas, Razan Zaitouneh, Sandra Gomes Melo, Susan Burton, Svetlana Gannushkina, Ta Phong Tan, Tetyana Chornovol, Vandana Shiva, Zainab Alkhawaja.

Gjenkjenner du ett eneste av disse navnene?

Alfredo Jaars utstilling 22 Women på Sørlandets Kunstmuseum er viet de ovennevnte 22 kvinnelige aktivistene, og er, som ofte med Jaars arbeider, en indirekte kritikk av tradisjonelle nyhetsmediers unnlatelsessynder. «Noen ganger føler jeg meg som en frustrert journalist», sier Jaar i et intervju. Om man kaller Jaar en journalist som benytter kunstneriske virkemidler, eller omvendt en kunstner som benytter journalistiske metoder, spiller liten rolle. Han har uttalt at «for meg er kunstverdenen det siste gjenværende frie rommet. Det er her jeg kan oppfinne modeller for å tenke verden. Jeg er fri til å spekulere, jeg er fri til å drømme en bedre verden.» Jaars metode er didaktisk, påpekende. Verkene er ofte innbydende og veldesignede, men man forlater dem sjelden uten et visst ubehag.

Installasjonen i Kristiansand fyller en hel etasje i museet, spredt over seks rom. Staffasjene er minimale, formen er konsentrert og enkel. Alle de 22 kvinnene er representert ved et innrammet portrett i passfotostørrelse; hvert av fotografiene på veggen er omkranset av seks studiolamper, av disse lyser kun én. 22 Women er et verk med et tilsynelatende utvetydig budskap, men det er likevel en teatralsk og høystemt installasjon.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

Man kan spørre seg hvorfor kun det ene av lampene belyser portrettet, hvorfor fotografiene er så små, osv. Men spørsmålene avfeies av mistanken om at man dermed retter fokus på feil sted. Det avgjørende er den manglende oppmerksomheten om disse kvinnenes arbeid, alt annet bør være irrelevant. Rystet og skamfull på verdens og sine egne vegne, bør man sette seg ned med de 22 ringpermene som er tilgjengelig i et eget studieværelse, og som inneholder intervjuer med og artikler om hver av kvinnene. Eller i det minste, gjøre seg kjent med det lille heftet som er produsert i anledning utstillingen.

Hvordan fungerer 22 Women, og på hvilke premisser? Det er nok riktig som Jaar sier, at kunstrommet er blant de siste, relativt sett, frie rommene i samfunnet. Men vilkåret for friheten er samtidig kunstens maktesløshet overfor det som ligger utenfor dette rommets grenser. Refleksjonens pris er at den stiller handlingen i bero. De sterkeste av Jaars tidligere arbeider har vært de som ikke bare påminner betrakteren om urett begått et annet sted i verden, men som også tvinger frem et refleksivt øyeblikk her og nå. Det er snakk om øyeblikk i dobbel forstand, for verkenes effektivitet ligger i at betrakteren stilles overfor et plutselig, momentant gjenskinn, eller konfronteres blikk til blikk. Blant verkene i sistnevnte kategori finner vi The Eyes of Guete Emerita (1996), der én million diapositiver ligger i en haug på et lysbord: Her oppstår det refleksive øyeblikket – bokstavelig talt – idet beskueren presser øyet mot lupen og møter blikket til en rwandesisk kvinne som var vitne til drapet på sin familie under folkemordet i 1994.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

I installasjonen The Sound of Silence (1995), et av Jaars mest kjente arbeider, tok han for seg historien omkring et feiret og fordømt fotografi. Fotografiet, som ble tildelt Pulitzerprisen i 1994, avbilder et utmagret sudanesisk barn som kravler langs bakken mens en gribb våker over det. Publiseringen utløste debatt om fotoreporteres etiske forpliktelser, og gjorde den sørafrikanske fotografen Kevin Carter til en foraktet mann. Han ble selv beskrevet som et åtselsdyr som rolig betraktet situasjonen og avventet det avgjørende fotografiske øyeblikket. Fotografiet er desto mer motbydelig fordi det er et «blinkskudd». Carter tok livet sitt noen måneder etter å ha mottatt prisen. I Jaars installasjon vises selve fotografiet kun i få sekunder, umiddelbart etter at betrakteren blir blendet av et par blitslamper som flyktig lyser opp det mørke rommet og gjør en så altfor bevisst å være tilskuer – og dermed også en medskyldig, ikke bedre enn fotografen eller gribben. Jaar fordømmer imidlertid verken fotografen eller betrakteren. For Jaar er det å unnlate å berette det største sviket: «Det er umulig å representere uten å estetisere. Det er en falsk debatt. Jeg vil heller risikere å feile i forsøket på å bringe informasjonen til mitt publikum, enn å la den forvises til usynligheten.»

I 22 Women oppstår et kort refleksivt øyeblikk idet man spør seg hvorfor man ikke gjenkjenner de portretterte kvinnene. Men denne uroen stagges så snart man setter seg ned med det ledsagende tekstmaterialet. Til tross for en scenisk installasjon med dempet dramatikk, rykkes balansen mellom det spektakulære og det informative i sistnevntes favør. Dermed er utstillingsheftet, der hver av aktivistene gis en kortfattet, prosaisk presentasjon, vel så effektivt som selve verket.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

Alfredo Jaar, 22 Women, 2014. Foto: Leif Gabrielsen.

  1. Innlegg fra Hero boy hoax

    Sett i lys av dette: noen som orker å ta samtalen om dette prosjektet?

    http://www.nrk.no/kultur/human-rights-watch-om-falsk-syria-video_-_-blir-kvalm-av-filmen-1.12046972

  2. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Det er en viktig detalj å få med seg her at Kevin Carter ikke kunne reddet barnet, samt at barnet faktisk overlevde situasjonen. Carter jagde vekk gribben etter at han hadde tatt bildet, og flyet Carter kom med hadde matrasjoner til de utsultede menneskene på bakken. Carters selvmord kom heller ikke som en direkte konsekvens av denne hendelsen. Det som er forferdelig i denne situasjonen er ikke Carters handlinger, verken det at han ikke hjalp barnet eller selvmordet. Det som er grusomt er at media, som melket saken, visste utmerket godt overnevnte faktum og dermed gjorde Carter til en syndebukk og offer. Allikevel melket de saken, og menneskers moralisme i møte med bildet, og lot Carter stå igjen som offer. Bildet til Carter skapte en enorm fokus rundt sultkatastrofene i Afrika, på samme måte som “The Girl In The Picture” skapte fokus rundt situasjonen i Vietnam, et bilde som også ble også mistenkeliggjort. Bildet er skoleeksempelet på tabloide media sin spekulative lefling med virkeligheten. Det skal også sies at selvmordet til Carter ikke var en direkte konsekvens av hendelsen eller den negative oppmerksomheten knyttet til bildet. Men en konsekvens av fotografiet, som er tragisk, er at reportasjefotografer forstod at de ble mistenkeliggjort når de eksponerte lidelse, noe som har bragt verden inn i en i sitasjon der desk og fotografer har begynt å sensurere uholdbare forløp i verden.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!