2007 Biennale art contemporain de Lyon

Annie Vigier, Franck Apertet, Guillermo Calzadilla, Jennifer Allora, Thomas Bayrle, Una Szeemann

Lyonbiennalen, Lyon
19. september - 6. januar 2007
Kritikk 28.09.07

2007 (What the fuck is going on?)

Det er bekmørkt og det buldrer som et hælvete. Lyden er ikke spesielt høy, men den er truende på en helt spesiell måte. Ikke bare fordi den bærer bud om mulig forandring og tilhørende sjokkopplevelser, men fordi den er så overveldende fysisk tilstede at man rystes inn i en opphevet følelse av eufori. Mørket gir i tillegg en sosial dimensjon, eller kanskje snarere negasjonen av en sosial dimensjon, for jeg aner ikke om det befinner seg andre her. Det eneste jeg ser er et tynt omriss av lys der fremme i den andre enden av rommet. Jeg blir gående med museskritt inntil jeg søker tilflukt langs veggen og begynner å føle meg fremover. For lyset foran meg virker forlokkende og umulig å ignorere. Etter hvert som øynene sakte tilpasser seg lysforholdene, ser jeg at lysomrisset dannes av fire store forsterkere og at det er herfra lyden kommer veltende som en tsunami av lydlig terror.

Thomas Bayrle, Autobahnkreuz, 2006-2007.

Jeg befinner meg i Lyon, på biennalen knapt noen har hørt om. Jeg befinner meg inne i James Webbs installasjon som henter lydmaterialet sitt (visstnok ubehandlet) fra lyden nede i sør-afrikanske diamantgruver. Politisk brodd OG umiddelbart sanselig nytelse med andre ord! Også for to år siden kunne vi på Lyon-biennalen se et arbeid som baserte seg på stummende mørke. Men der man den gang var stum av forventning og fryd over en farge som sakte ble synlig i mørket, skyldes stumheten denne gangen avmakt og skrekk. Webbs arbeid er den diametrale motsetningen til James Turrel-arbeidet jeg så her for to år siden. Den gangen handlet det om være en del av liten gruppe som delte den samme erfaringen, i relasjonell oppsummeringsrus kuratert av Jerome Sans og Nicholas Bourriaud, og alt var hunky dory. Denne gangen handlet det om å være alene og stirre inn i mørket.

Noe tilsvarende var sikkert følelsen hos de 49 kuratorene som har valgt ut hovedarbeidene til denne biennalen. 49 kuratorer, ja. For biennalens kuratorer for året, Stephanie Moisdon og Hans Ulrich Obrist, har i stedet for å plukke ut arbeider selv (who’s got the time, you know) invitert 49 andre til å gjøre jobben for dem, for det meste kuratorer, men også noen kritikere. Én kunstner eller ett verk hver. Akkurat hva som var kriteriet for utvalget virker litt uklart. På Artforum-dagboken «Scene & Herd» skriver Nicolas Trembley, som selv valgte Christian Holstad, at spørsmålet var «In your opinion, who is the essential artist of this decade?» I følge biennalens pressemateriell var imidlertid spørsmålet det litt mindre populistiske «In your opinion which artist or which work has a vital place in this decade?» Og når vi er inne på det populistiske: nei, det var ingen nordmenn verken blant inviterte utvelgere eller utvalgte. Det nærmeste vi kommer er Marta Kuzma, som valgte ut Thomas Bayrles Autobahnkreuz et arbeid som for undertegnedes del fremstod som kun marginalt mer interessant enn mediekunstens verste eksempler på screensaver kitsch, iblandet en irriterende dose ordspill og religiøs ikonografi. Altså egentlig mindre interessant enn screensaver kitsch.

Jennifer Allora og Guillermo Calzadilla, Clamor, 2006. Courtesy: Astrup Fearnley-samlingen, Oslo. Foto: Blaise Adilon.

Litt lenger innover i første etasje av La Sucriere, nå som sist biennalens største visningssted, finner man en merkelig fjellskulptur av Jennifer Allora og Guillerma Calzadilla. Inne i skulpturen befant det seg et lite korps som utover førvisningen spilte øredøvende marsmusikk. Jeg antar at de nå er erstattet av et opptak. For en person som står midt i sitt tredje eller fjerde forsøk på å rømme fra Bergen en gang for alle, så fremstår alt som minner om marsjerende musikkproduksjon som et ubehagelig overgrep, men idéen var jo morsom nok. Faktisk morsom nok til at kunstnerne fikk andreplassen i den nyetablerte prisen «Only Lyon» i hvis jury nok en adoptert nordmann, Gunnar Kvaran, gjorde en opptreden. Førsteplassen gikk til en video av Seth Price som ikke gjorde spesielt inntrykk på meg, faktisk så lite at jeg ikke husker å ha sett den.

En etasje eller to over pågikk et annet lite spetakkel instruert av Annie Vigier og Franck Apertet. En gruppe nakne dansere danset rundt og slikket på hverandre i et hvitt rom med dører på hver vegg. Publikum samlet seg i dørene for å se, men ble med jevne mellomrom drevet tilbake av at den lille svermen med nakendansere danset seg ut av en av dørene. Publikum i den aktuelle døråpningen rygget da uten unntak forskrekket tilbake som om de stod ansikt til ansikt med en flokk truende kyr, mens publikum i de andre dørene humret lett for seg selv, samtidig som de diskret beveget seg noen skritt vekk fra åpningen. Man er kanskje frigjorte kunstfolk i liberale Frankrike, men noen gruppe slikkende nakendansere (dansende nakenslikkere?) ville ingen bli fanget midt oppi. Ikke så tidlig på dagen i hvert fall.

Da var det bedre å bevege seg til Institut d’art Contemporain der man kan se Una Szeemann og Bohdan Stehliks fantastiske fotoserie Dark Movies, der scener fra kjente kunstfilmer er gjenskapt med det som muligens kan være plastelinafigurer i hovedrollene. Eller en tur oppom det ellers skuffende Musée d’art Contemporain der man kan se Tino Sehgals performance Sell Out. En halvnaken kvinne som vrikker seg på gulvet i en scenografi bestående av en Dan Graham, en Dan Flavin og en Larry Bell gir en svært merkelig form for des/interessert behag hos en mannlig, heterofil minimalismenerd.

Annie Vigier og Franck Apertet, X-Event 2.1, (la vague). Copyright:Jonas Unger

I tillegg til utstillingens «første sirkel» av 49 kuratorer, er 11 kunstnerne invitert til å være «entrusted with the creation of an entire sequence which, according to the individual method, defines the decade». Spesielt disse sekvensene, som for eksempel inkluderer et videoprogram satt sammen av Rirkrit Tiravanija, kunne vært interessante for et nærmere ettersyn. For setningen slik den står nå gir jo ikke all verdens pekepinn om hva dette skal bety.Men det rekker man jo ikke i løpet av to kjappe dager på åpningskjøret.

Det er med andre ord lite i selve det kuratoriske konseptet som bærer bud om noen velkomponert symfoni, eller om den tematiske stramheten Nicolas Bourriaud og Jerome Sans disket opp med forrige gang. Franskmennenes utstilling utgjorde intet mindre enn et forsøk på å definere den historien som har utgjort det primære teoretiske rammeverket for de to kuratorenes virksomhet på for eksempel Palais de Tokyo.

Hos Obrist og Moisdon er det det kuratoriske rammeverket i seg selv som utgjør det primære virkemiddelet. Resten har vært opp til andre. Derfor har det også vært lett å avfeie hele konseptet som en lettkjøpt løsning på det tross alt omfattende arbeidet det er å kuratere en biennale. En mer seriøs, om ikke akkurat ny, innvending er at dette blir en type kuratering som bare handler om kuratering som selvstendig praksis, ikke om kunst. Utstillingen forstås som et selvstendig medium, med et selvstendig prosjektmandat hvori kunstnerne og kunstverkene utgjør enkeltklosser i kuratorens teoretiske legoslott. Eller «just so Jens fucking Hoffmann» som en jeg kjenner uttrykte det. Men sånn er det faktisk heller ikke. (Not that there’s anything wrong with that.)

Det overordnede temaet for årets Lyon-biennale er å finne i tittelen i «00s – The history of a decade that has yet to be named». I tillegg ligger selvfølgelig en ikke ubetydelig ekstra dimensjon i det kuratoriske grepet med å outsource kunstnervalgene, som strengt tatt føles litt utdatert. Derfor er det gledelig å se at utstillingen ikke er endt opp som noen 00-tallet All-Stars; det er tvert i mot ganske mange relativt ukjente navn. Men dette er jo egentlig bare å forvente, for når så mange etablerte kuratorer skal invitere én kunstner hver, så antar jeg at de fleste kjapt forlot de mest kjente navnene på blokka. For man får jo automatisk en hipsteraktig trang til å velge noe litt obskurt, sånn at de andre skal si «Oi, faen, hun der ja, hun tenkte jeg ikke på…kudos!»

Una Szeemann og Bohdan Stehlik, Dark movies, 2007.

Det er også dette som er fint med Lyon-biennalen, for langt fra alle kunstnerne her kommer til å bli stående som viktige. Det betyr ikke at arbeidene deres ikke kan være verdt vår oppmerksomhet, og Lyon gir svært gode forhold for de fleste av de utstilte arbeidene. Monteringene er jevnt over av veldig høy kvalitet, og følelsen når man går gjennom ustillingen er en type behagelig ro som sjelden er å finne på så store utstillinger. I mangel på noe tematisk sammenbindende konsept har man med nødvendighet måttet gi arbeidene mer luft rundt seg, for det er ikke nødvendigvis meningen at de skal snakke med hverandre. Resultatet er naturlig nok at de puster rolig og ubesværet, og det er også litt den følelsen man får som betrakter. Det kaos som kunne oppstå i kjølvannet av det man innen gastronomien kjenner som elementær flere kokker-teori er helt fraværende. Men sporene av det kuratoriske konseptet er vanskelig å få øye på i selve utstillingen, noe som skaper et visst misforhold mellom det eksperimentelle konseptet og den streite utstillingen. Mens man på forhånd kanskje kunne vente at dette skulle bli en ren lek med den kollektive kurateringen som primær drivkraft. Sluttresultatet viser imidlertid at fremgangsmåten uansett ikke har spilt noen stor rolle for utstillingen som sådan. Men om det er en styrke eller en svakhet er egentlig ikke godt å si. Det hele er imidlertid blitt en svært publikumsvennlig affære. Men kanskje ikke så veldig mye mer. Fokuset på historieskrivning er noe årets Lyon-biennale deler med årets Documenta, men der kuratorene i Kassel har klart å dytte i gang en debatt om enkelte grunnlagsproblemer innen formidling av kunst og kunsthistorie, så framstår ikke Moisdon og Obrists utstilling som noe særlig mer enn et vellykket stykke håndverk.

  1. Innlegg fra Wester

    “Ego-strength” is a much used and useful term, though the concept is not easy to define. According to Wolberg (1977, p.4.), “… it connotes the positive personality assets that will enable the individual to overcome his anxieties, to yield secondary gains of his illness, and to acquire new, more adequate defenses.” Ego-strength is also the patient’s capacity to hold on to his own identity despite psychic pain, distress, turmoil and conflict between opposing internal forces as well as the demands of reality (Brown et al., 1979, p. 184). The patient needs to have sufficient ego-strength to be able to give up his neurotic defences when confronted with them in BDP. Conversely, each successful challenge or confrontation of a transference reaction increases the ego-strength.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!