This Progress

Tino Sehgal

Kunstnernes Hus, Oslo
29. januar - 6. mars 2011
Kritikk 08.02.11

«Dette verket heter This Progress»

Foto fra www.kunstnerneshus.no.

Setningen «Dette verket heter This Progress» ytres av en høflig og kvikk gutt på kanskje 12 år som geleider meg rundt i den første av Kunstnernes Hus for anledningen tomme saler. Verket er av Tino Sehgal, opplyser han, og dermed går startskuddet for en iscenesatt vandring gjennom bygningen. Når man kommer trippende ned monumentaltrappen og har snakket med i alt fire såkalt «fortolkere» i stigende aldersgrupper, er det kanskje ikke helt krystallklart hva man har vært med på. Som opplevelse beveger verket seg vekk fra det tradisjonelle utstillingsformatet. Likevel skulle jeg ønske meg at flere spørsmål enn svar ble hengende i funkissfæren.

Tysk-britiske Tino Sehgal, med bakgrunn i dans, teater og økonomi, har i noen år nå skapt objektløse iscenensettelser av sosiale situasjoner. Kunstneren plasserer mennesker inn i kunstspesifikke rom, på biennaler, i gallerier og på kunstmesser – for å skape et rammeverk for forskjellige typer kommunikasjon og interaksjon med publikum.

Fotoforbud og hemmelighetskremmerier i forkant av åpning har av mange blitt oppfattet som kløktig markedsføring – noe som garanterer et spinn av forventninger. En mer relevant tolkning synes å være at grepet utgjør en reaksjon mot materiell overproduksjon. Ved å produsere imaterielle og konseptuelle verk, uten en statisk form, skulle man kanskje anta at Seghal som avantgardistene protesterer mot kunstens varekarakter. Men det er ikke tilfellet. Verket er riktignok her oppløst som objekt, men som begivenhet er det stadig en ettertraktet vare på kunstmarkedet. Sehgals verk kan således kjøpes og gjenoppføres, i prinsippet om hundre år. Dette grepet kan på ingen måte ses som et isolert eller unikt fenomen, men Sehgals praksis har åpenbart truffet noen nerver i den opplevelseshungrige kunstverdenen som en tid har gjort ham høyaktuell.

Seghal har blitt knyttet til en relasjonell praksis med deltagelse, dialog og sjenerøsitet som fremtredende stikkord – noe som også ble understreket i fredagens samtale mellom Seghal, kunsthistoriker Ina Blom og kurator Ruth Hege Halstensen. Det var samtidig unektelig litt påfallende hvor unnvikende kunstneren var når han skulle diskutere premissene for og virkningene av sin kunst. Kanskje var dette et uttrykk for den sedvanlige motviljen mot å nagle fast en tolkning av verket. Men denne knappheten sto i en viss forstand i et motsetningsforhold til et prosjekt som omhandler reell utveksling og gjensidig berikelse av forskjellig art.

This Progress utgjør et sosialt format som kan brukes til å diskutere interessante mellommenneskelige og filosofiske problemstillinger. Opplevelsen av verket er som all annen kunst avhengig av betrakterenes refleksjonsevne. Her blir man i tillegg oppmerksom på hvordan man i en samtalesituasjon styres av konvensjoner, regler og stengsler. Å snakke løst og ledig med vilt fremmede mennesker virker til å begynne med ganske friskt, nesten risikabelt. Men ganske snart trer en normalitet inn i situasjonen, ikke minst grunnet veiledernes profesjonelle og regelmessige atferd. Disse personene oppleves som utvalgt for å representere ulike typer, nesten stereotypier; ung som i «uerfaren og full av håp», gammel som i «erfaren med en småslitt idealisme», eller «overveiende politisk korrekt, bekymret for miljøet, opptatt av innvandreres ubrukte ressurser». Reduktivt og instrumentelt eller ektefølt og virkelig? Det virker intimt og inviterende å følge disse kjekke menneskene på innsiden av kunstbygget, inn gjennom lagerrom, og opp gjennom baktrapper – alt mens praten går i dur og moll. Samtidig er det ikke helt uproblematisk at disse (virkelige og sammensatte) personene blir en slags menneskelig readymades i Seghals regi. Hva hvis noen litt mer aparte, nervøse typer hadde blitt hyret for oppdraget? Opplevelsen hadde nok blitt noe mer vaklevoren, men samtidig kanskje med flere brå kast og performative brudd med etablerte forventninger til hva en meningsfull samtale skal være.

Troen på at avstanden mellom betrakter og verk oppløses ved hjelp av en sokratisk dialog er velmenende og nesten uangripelig sympatisk. Tematikkene svinger fra framskritt som fenomen, over til livsvalg, overforbruk i Vesten og flyktninger. Men det er sannelig ikke sikkert at alle disse samtalene utvikler seg unikt og uventet. Til det virker premissene for ensrettede. De åpner i for liten grad for motsetninger og friksjon, noe som i dette tilfellet kanskje kan leses som del av en særnorsk tilbakeholdenhet og konsensuskultur. Produksjonen kan virke glatt og enkel, men er samtidig full av muligheter og underholdning – her kan mye skje. På min runde ble jeg vitne til en publikummer av den mer kverulerende og bastante typen, som ikke var villig til å innrette seg samtalens verdiprinsipper. Hennes pågående stil og politiserte utsagn ble en påkjenning for den eldste fortolkeren, som til slutt oppgitt slo ut med armene idet hun sukket farvel: «Dette var jo ingen samtale!».

  1. Innlegg fra Bjørn Inge Follevaag, kurator

    Geir Moe Lund tar poenget: Han spør “Hva hvis noen litt mer aparte, nervøse typer hadde blitt hyret for oppdraget?….kanskje med flere brå kast og performative brudd med etablerte forventninger til hva en meningsfull samtale skal være.”
    Nettopp! Slik jeg leser innlegget signaliserer det manglende tilfredshet med det utfallet “This Progress” har fått. Formatet er utilfredsstillende – det fungerer ikke. Jeg tror faktisk fortsatt ikke at jeg er på jordet, selv om jeg er kurator. :)

  2. Innlegg fra Geir Moe Lund

    #Hva hvis noen litt mer aparte, nervøse typer hadde blitt hyret for oppdraget? Opplevelsen hadde nok blitt noe mer vaklevoren, men samtidig kanskje med flere brå kast og performative brudd med etablerte forventninger til hva en meningsfull samtale skal være.”

    godt poeng

    Bjørn er helt på jordet. Kurator som snakker om keisern..

  3. Innlegg fra Bjørn Inge Follevaag, kurator

    Denne kommentaren er basert på lesning om, og ikke på at jeg har sett utstillingen “This Progress”.
    Line Ulekleiv bringer til torgs godt reflekterte analyser med interessante og velfunderte betraktninger, men fortsatt har ikke keiseren(Seghal)klær på. Kanskje er det slik at den iscenesatte immaterielle, samtalende, kunstens arena ikke nødvendigvis er gallerirommet, men derimot ved kafébordet eller over et glass vin. I en slik setting kan samtalen fungere og bidra til ny kunnskap og spennende innsikt. Og her er det, som Ulekleiv sier, “samtalen” som settes i fokus. En “samtale” forutsetter likeverd mellom partnere – et foredrag eller statement kan framføres uten noen form for likeverd. Et statement kan fungere hvor som helst, men samtalen forutsetter et betydelig mer inimt format; over kafébordet som sagt, eller i fagtidsskrifter, media og her på Kunstkritikk, hvor den faktisk kommuniseres godt.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!