Kommentar 07.04.10

Velkommen til «Nye» Kunstkritikk

Kjære leser! Vi er i dag glade og stolte over å kunne presentere en fornyet utgave av Kunstkritikk. Den nye siden reflekterer Kunstkritikks ambisjoner om en bred og kritisk dekning av samtidskunstfeltet i Norge og Norden. Vi har fått ny design signert Anders Hofgaard og André Pahl i NODE Berlin Oslo. Vi iler til med en enormt stor takk for en fantastisk innsats.

De viktigste sakene våre i dag – på lanseringsdagen – er et intervju med dobbeltdirektør Audun Eckhoff, en enquete om «det samtidige i samtidskunsten» og anmeldelser av Matias Faldbakken og Hans-Peter Feldmann – i tillegg til nyheter og småstoff. Vi håper dere setter pris på disse artiklene, og at dere benytter anledningen til å gi oss tilbakemeldinger, enten direkte til redaksjonen eller i feltet for leserinnlegg.

Kunstkritikk har opp gjennom årene blitt drevet fram av flere viktige redaktører, godt støttet av skiftende redaksjoner, en omfattende gruppe skribenter og en enda større gruppe lesere. Det er passende å rette en stor takk til alle som har bidratt og som har lagt grunnlaget for nettstedet slik det framstår i dag. Med denne relanseringen av Kunstkritikk markeres også at en ny redaksjon er etablert. Denne består nå av: Heidi Bale Amundsen, Mariann Enge (redaksjonssekretær) Geir Haraldseth, Trude Schjeldrup Iversen, Gerd Elise Mørland og Kjetil Røed. Kunstkritikk er også i ferd med å utvikle et norsk og nordisk korrespondentnettverk.

Noe av det første du som leser vil oppdage på den nye forsiden er den mangfoldige presentasjonen av stoffet. Kritikk, kommentar, essays og reflekterende intervjuer skal fortsatt være Kunstkritikks kjerneområde, og dette vil du finne presentert blant våre hovedsaker. I tillegg har nyheter, Tegneklubben og video fått egne områder på siden, noe som gjør at dette viktige «småstoffet» ikke forsvinner i mengden. En ny spalte for publikasjoner skal reflektere noe av det kunstneriske og teoretiske mangfoldet som utgjør Kunstkritikks faglige nabolag. Hensikten er å skape en rik leseropplevelse og gi stoffet en forlenget levetid ved at det er lett å finne og ikke forsvinner fra forsiden straks vi publiserer noe nytt.

Da Kunstkritikk ble startet i 2003 var det blant annet med ambisjon om å være et vesentlig supplement til dagsavisenes løpende kritikk. Med nettets økende betydning og Kunstkritikks modning er det på tide å heve ambisjonsnivået ytterligere. Kunstkritikk skal ikke bare være et supplement, men en ledende kraft innen norsk samtidskunst. Vi skal være med på å sette dagsorden og løfte viktige estetiske og politiske emner i samtidskunsten til et nivå der de kan diskuteres på et allment, offentlig nivå. Vi mener med andre ord at vi har en viktig rolle som ledd mellom den spesialiserte samtidskunsten og et større publikum.

Samtidig er Kunstkritikk på alle måter et faglig nettsted som skal ligge tett på kunsten og kunstdiskursen. Det skal være et sted der det er greit å være opptatt av «samtidskunstens paradoks», som Audun Eckhoff uttrykker det i intervjuet med Heidi Bale Amundsen og Gerd Elise Mørland. Men det er altså ingen motsetning mellom faglighet og formidling på samtidskunstens tildels vanskelige område. De mest interessante kunstnerne og kritikerne vil alltid ha både dybde og tydelighet. Vårt mål er at Kunstkritikk skal reflektere et slikt ideal.

Med relanseringen av Kunstkritikk vil vi gi journalistiske ambisjoner en god form og  refleksjonen rundt kunst en viktigere plass i offentligheten. Men Kunstkritikk ville være et fattig redaksjonelt produkt om det ikke også lå en dypere estetisk og politisk motivasjon bak prosjektet. En beskrivelse av denne redaksjonelle motivasjonen krever et kort historisk tilbakeblikk:

De siste tyve årene har vi levd i en gjennomglobalisert verden, og dette har påvirket samtidskunsten i stor grad. I Norge og Norden har kunsten vist seg å være dypt integrert i den internasjonale politiske og kunstneriske virkeligheten, samtidig som den sosialdemokratiske samfunnsformen fungerer som en beskyttende hinne mot de mest brutale utslagene av den globaliserte økonomien. Ingen bør være i tvil om at såvel kunstneriske førstehåndsinntrykk som teoretisk refleksjon har hatt og fortsatt vil ha en rolle å spille i denne situasjonen. Kunstkritikks grunnleggende målsetting er altså å skape rom for den særskilte, paradoksale og akutte blandingen av estetikk og politikk som samtidskunstfeltet består av.

Samtidskunsten representerer med andre ord et politisk imperativ, en stillingtaken til virkeligheten. Samtidig er dens oppgave ikke først og fremst er å være etisk eller politisk, men å være kunst. Det ligger i samtidskunstens natur å stå i dette paradokset og tillate de implisitte motsigelsene. Men det ligger også i kunstens natur å være for og i sin egen tid. Derfor må kunsten – og kritikken – avvise den tendensen i samtiden som forsøker å avgrense kunsten mot det politiske og teoretiske feltet. Kun ved et dypt og direkte engasjement i samfunnet kan kunsten også være et subjektivt og estetisk friområde.

Jonas Ekeberg
redaktør

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!